Oppdaget gravlagte barn i septiktank. Nå skal de få en verdig grav

– Dette blir en av de mest kompliserte rettsmedisinske utgravinger i verden. Slik beskriver Irlands barneminister Roderic O’Gorman det som snart skal skje i den vesle byen Tuam, vest i landet:

Levninger etter nesten 800 barn skal hentes opp fra store tanker i et underjordisk, nedlagt septiktank-system. Så begynner arbeidet med å identifisere dem og finne slektninger gjennom DNA-testing.

Arbeidet starter tidlig i 2025. En spesialgruppe opprettet av den irske regjeringen henter inn DNA-prøver fra slektninger, men det tar tid. Det er en komplisert, møysommelig og langvarig operasjon som venter.

Reaksjonene var sterke da historien ble kjent i 2014. Medier fra hele verden fortalte om Catherine Corless sin oppdagelse.

Det var så ille at noen ikke trodde det kunne være sant.

Barna som døde mens de bodde på hjemmet, fikk ikke en gravplass på kirkegården. De ble begravet, uten kister, i et stort, nedlagt septiktanksystem under bygget.

---

Mor- og barnehjem i Irland

• Rundt 35.000 jenter og kvinner har bodd på hjemmene i perioden fra 1904 til 1998. Det eksakte antallet blir aldri kjent.
• Minst 9.000 spedbarn og barn døde.
• I 2104 fant amatørhistorikeren Catherine Corless ut av nesten 800 barn er begravet i en septiktank under det som var St. Marys hjem for kvinner og barn i byen Tuam, Irland. Institusjonen ble drevet av nonneordenen Bon Secours. I begynnelsen av 2025 begynner arbeidet med å hente levningene opp. Målet er å gi dem en navnet gravsted.
• På grunn av Corless ble en regjeringsoppnevnt kommisjon oppnevnt for å undersøke hjemmet og andre lignende institusjoner i Irland. Det er også vedtatt å hente levningene opp
• Magdalene Laundries er en annen variant. Det var vaskerier som ble drevet i regi av kirka og skulle være forbedringsanstalter for kvinner som havnet i «ulykka» og prostituerte. De vasket tøy til ulike kirkelige og statlige institusjoner, og forholdene er blitt beskrevet som slavearbeid. I 1993 ble det oppdaget en grav med 155 døde under et av vaskeriene. Kilde: Irish Times, Wikipedia, BBC

---

Kvinnene var en skam for familien

Barna levde og døde på det som ble kalt mødre -og barnehjem i Irland. Fra 1925 helt opp til 1961 bodde «uekte» barn her.

Flere institusjoner for kvinner og barn ble drevet av ulike nonneordener i det strengt katolske landet. De fikk støtte fra den irske staten. Dit ble ugifte, gravide kvinner sendt. Det var som straff, og for å få «problemet» av veien. Dessuten var de billig arbeidskraft. Prostituerte og andre «falne» kvinner, som de ble kalt, kunne også bli sendt til arbeidsinstitusjoner – såkalte «Magdalene Laundries».

Mange av barna ble adoptert bort, uten mødrenes samtykke. Ofte ble barna værende igjen på hjemmet, mens mødrene ble sendt ut etter et års tid. Noen ble sendt til fosterhjem, eller adoptert bort, blant annet til katolske familier i USA.

Rundt 35.000 jenter og kvinner har bodd på hjemmene i perioden fra 1904 til 1998. Det eksakte antallet blir aldri kjent.

Minst 9.000 spedbarn og barn døde der.

Hvert eneste lille ben må tas opp

—  Catherine Corless om levningene etter nesten 800 barn

Barna døde av underernæring og sykdommer som lungebetennelse, kikhoste, meslinger, influensa og hjernehinnebetennelse. Dødeligheten for barn i slike institusjoner var dobbelt så høy som resten av landet.

Det er en skamplett i Irlands historie.

Kvinnene var en skam for familien og samfunnet. Det hjalp ikke om de ble gravide etter voldtekt eller incest.

Et av hjemmene var St. Marys i byen Tuam, drevet av nonneordenen Bon Secours.

Catherine Corless oppdaget den mørke hemmeligheten

– Vi vet ikke hva vi vil finne. Benrestene er blandet sammen og skadet av vann. Klærne barna hadde på seg, er for lengst borte. Det er store tanker under der hjemmet en gang sto. Kanskje det er enda flere begravd der. Hvert eneste lille ben må tas opp.

Det sier Catherine Corless til Vårt Land i dag. Hun kan endelig slappe litt av, og er takknemlig og lettet for at det hun har jobbet for i så mange år, endelig kommer til å skje.

Men hver dag får hun telefon eller e-post fra folk som lurer på om en av deres slektninger bodde på «the home», som hjemmet ble kalt.

Den store, mørke bygningen i byen Tuam er for lengst jevnet med jorden. En rekke kommunale boliger rammer inn en lekeplass og rekreasjonsområde på ­tomta der St. Mary’s mor- og barnehjem en gang sto. Lekeplassen er stengt, og forberedelsene er i gang før utgravingen begynner tidlig neste år.

Dette blir en av de mest kompliserte rettsmedisinske utgravinger i verden.

—  Irlands barneminister Roderic O’Gorman

«I kjærlig minne om barna som er begravd her. Hvil i fred».

Et lite skilt på området forteller litt av historien. I hjørnet er et minnested med små bamser og hilsener.

– De skal ikke «hvile» her, i en septiktank. De må opp, de må få en verdig grav, sier Catherine Corless. Det er dette hun har kjempet for siden 2014.

Men hvordan oppdaget hobbyhistorikeren og firebarnsmoren den mørke hemmeligheten som er skjult under jorda i hjembyen?

Kort fortalt: Hun fikk tak i dødsattestene til 796 barn som døde mens de bodde på institusjonen. Men hun fant gravene til bare to av dem.

Hvor var de andre?

Fant benrester mens de lekte

To gutters lek er også en del av denne historien. Det var en sommerdag i 1975, 13 år etter at «The home» stengte.

Frannie Hopkins og Barry Sweeney lekte på området der bygningen en gang hadde stått. En av dem snublet i noe som viste seg vær et hull. Inni der så guttene beinrester.

Lokale myndigheter mente det måtte stamme fra den store hungersnøden. En million mennesker døde av sult på bare fire år. Fra 1845 til 1849 døde 12 prosent av Irlands befolkning.

En prest ba en bønn, og så ble hullet fylt igjen. Ingen undersøkelser ble gjort. Historien ble glemt, bortsett fra et ektepar som begynte å stelle på det lille området, plantet blomster, og laget et rom for Maria-statuen i hjørnet. Alle visste at det var noe der. Men ingen ante omfanget.

Da Catherine Corless begynte å undersøke historien til institusjonen, og kunne hun ikke forstå at levningene de to guttene hadde funnet år tidligere, kunne stamme fra den store hungersnøden. Da hun sammenlignet et moderne kart med et bykart fra 1890, oppdaget hun at den store septiktanken lå på samme sted guttene hadde funnet beinrestene 35 år tidligere.

Septiktanken var en del av det eldgamle systemet av tunneler og kamre, og fra­koblet på 30-tallet. Hun klarte etter hvert å få tak i dødsattestene­ til barna som hadde gått bort i årenes løp. Men ikke noe gravregister. Hun fant ingen av navnene på den lokale kirkegården.

Det var da hun skjønte at barna måtte ligge i tankene. Og at det var så mange.

–Ja, de sa unnskyld, men det var bare ord. Det vasket hendene, det betyr ikke noe

—  Catherine Corless om beklagelsen fra nonneordenen Bon Secours

– Et skjult adopsjonskontor

Så gikk det slag i slag. Medier fra hele verden skrev om saken, det ble film, dokumentarer og masse oppmerksomhet. Corless ble årets navn i Irland i 2018.

I 2017 bekreftet en undersøkelseskommisjon oppdagelsen til Catherine Corless: Det ble funnet «betydelige mengder menneskelige levninger» i strukturen under jorden. De døde barna ble lagt i septiktanken og de underjordiske rørsystemene, delt i 20 kamre som ikke lenger var i bruk.

I 2021 kom den endelige rapporten på nesten 3000 sider, hvor flere mødre- og barnehjem er undersøkt.

De fant blant annet at institusjonene egentlig var barnehjem og adopsjonskontor. Barnedødeligheten var mye høyere på hjemmene enn i landet for øvrig. De kunne drives fordi samfunnet aksepterte og bifalt at kvinner og barn ble behandlet slik.

– Vi godtok og omfavnet en dømmende, moralsk overlegenhet og pervertert religiøs moralisme, sa Irlands daværende statsminister Micheál Martin.

Og: – Et helt forvrengt syn på seksualmoral. Unge mødre og deres sønner og døtre måtte betale en fryktelig pris for dette.

De fleste hjemmene var drevet av Den katolske kirke, noen få var protestantiske. Kommisjonen undersøkte også fire statlig drevne hjem.

De var alltid skilt fra de andre elevene

Alt dette skjedde på grunn av Catherine Corless sitt nitide arbeid. Hun kaller barna som bodde på «The home» i Tuam – og de andre hjemmene for «overlevere».

– Det føles fremdeles som et brennmerke for enkelte. Noen føler skam, også så mange år senere. Mange av de overlevende barna er i 70-80-årene. Det er fryktelig trist at noen føler det slik fremdeles, sier hun.

Men det har kommet gode ting ut av dette også, mener hun. Noen som aldri har fortalt at de vokste opp på et slikt hjem, kan stå fram med stolthet.

Underveis kom minner tilbake fra skoletida. Hun husker de var på skolen til var rundt sju-åtte år. Så var de borte. De var alltid skilt fra de andre elevene og satt på én side av klasserommet. Corless husker også at hun formet et sukkertøypapir til å se ut som det var sukkertøy, og ga til en av dem, på tull. Skuffelsen til eleven fra «The home» har satt seg fast i Corless. Kanskje det er derfor hun aldri klarte å slippe historien om barna – «home-babies».

– Jeg hadde ingen anelse om hva som pågikk bak murene, selv om jeg gikk forbi stadig vekk. Men voksne visste om hvor grusomt home-babies hadde det. De var tynne, kalde og alltid livredde. Alle så det, forteller hun.

Hun er fremdeles rasende på kirka

Catherine er sterkt kritisk til Den katolske kirke og hvordan de har ødelagt så mange liv. At såkalte «uekte» barn og mødrene deres ikke betydde noe.

– De harde forholdene skulle fungere som en korrigerende straff. Myndighetene, kirka og familiene – alle sviktet kvinnene. Det er alltid kvinnene. Mennene slapp unna uten å måtte stå til ansvar for «synden» som var begått, sa en oppgitt Corless til Vårt Land i 2018.

Etter det har Den katolske kirke i Irland har beklaget, det gjorde også nonneordenen Bon Secours i 2021.

Men Catherine Corless har ikke mye til overs for den beklagelsen.

– Ja, de sa unnskyld, men det var bare ord. Det vasket hendene, det betyr ikke noe, sier hun i dag. Corless mener kirka burde vært mye mer involvert i arbeidet, hjulpet overlevere og bidratt økonomisk.