Et veggur tikker taktfast i et ellers stille rekkehus på Mortensrud i Oslo. I en kurv ved sofaen ligger terrieren Eros. «Jeg er veldig glad i deg», hikster eieren mens hun stryker ham kjærlig over hodet.
Veterinær Audun Kreyberg Husby er enig i at Eros skal få slippe, etter drøye 16 gode hundeår. Som smådyrveterinær avliver han om lag to dyr i uken. En oppgave man knapt kommer utenom i dette yrket.
For noen veterinærer innebærer avliving av dyr en stor påkjenning. En stor norsk studie blant veterinærer viste en sammenheng mellom selvmordstanker og hyppige avlivninger.
---
Norvet studien
- 2596 veterinærer svarte på undersøkelsen. Det er 75 prosent av de spurte.
- 70 prosent av de som svarte var kvinner, som reflekterer kvinneandelen i yrket.
- Studien viste at nesten en tredel av veterinærene det siste året hadde følt at livet ikke var verdt å leve.
- 20 prosent hadde hatt selvmordstanker.
- Fem prosent svarte at de hadde hatt alvorlige selvmordstanker.
- Veterinærene rapporterte om arbeidsrelaterte problemer som medvirkende til både selvmordstanker og psykiske problemer. Dette er i motsetning til legene, som oftest rapporterte personlige og familiære årsaker.
- Studien er gjennomført blant norske veterinærer og er publisert i tidsskriftet BMC Psychiatry.
Kilde: Norvet-studien
---
Positive til aktiv dødshjelp
– En del veterinærer opplever ikke at avliving er krevende, mens andre mister nattesøvnen. Hele profesjonen er nok tjent med at vi setter dette med avliving mer i system, sier Helene Seljenes Dalum.
Hun er veterinær, doktorgradsstudent og har ledet den såkalte Norvet-studien. Over 2600 veterinærer svarte på spørsmål om psykisk helse, selvmordstanker og holdning til aktiv dødshjelp.
Selv blant yrker med høy selvmordsrate, ligger veterinærer høyt, ifølge Dalum. I tillegg til hyppige avlivninger var det å være enslig, negative livshendelser, psykiske plager, mangel på kollegastøtte og positive holdninger til aktiv dødshjelp hos mennesker assosiert med alvorlige selvmordstanker.
Fordi veterinærer er en yrkesgruppe som har mye erfaring med avliving, både når avgjørelsen skal tas og med selve prosessen, ville Dalum vite mer om hvordan det å avlive dyr påvirker veterinærers holdninger til døden.
– Spesielt med tanke på om det øker risikoen for selvmord. Her har vi altfor liten kunnskap, sier Dalum.
Sammenhengen mellom avliving av dyr og selvmordstanker er et helt nytt funn. Om det har en direkte sammenheng er for tidlig å si, men studien har satt psykisk helse blant veterinærer høyt opp på agendaen.
Fra 2024 vil selvmordsforebygging inngå i undervisningen for sisteårsstudentene ved veterinærstudiet. I tillegg jobber Veterinærforeningen med å etablere og utvikle tilbud for veterinærer som trenger hjelp og støtte, blant annet ved ressurssenteret Villa Sana.
Bør være forberedt på følelsene
Audun Kreyberg Husby styrer en lydløs Jaguar gjennom rushtrafikken i Oslo. I baksetet står veterinærvesken med narkosemiddel. Eieren har spurt om han gruer seg til avlivningen.
Det klare svaret er nei.
Hvert tiende til femtende år ligger han hjemme på stuegulvet og hulker når turen har kommet for en av hans egne kjæledyr. Han vet godt hvilke følelser dyreeiere går gjennom. Men i de aller fleste tilfeller synes han det er et privilegium å kunne bidra til at et dyr slipper smerte og ubehag.
Med ett forbehold.
– Vurderingen skal være god nok til at man kan stå i den etterpå.
Han mener nye veterinærer bør starte i trygge rammer, og ikke stå i avgjørelsen eller utføre jobben alene, uten å være trygg på det.
Spesielt følelsene rundt en avlivning bør man være forberedt på, mener Husby.
– Det innebærer å prate med eier, skape en trygghet og stå i en situasjon noen dyreeiere kan oppleve som ubehagelig, forklarer han.
Han mener det er andre ting som gjør yrket krevende og potensielt psykisk belastende: Et enormt medisinsk fremskritt, kombinert med endrede forventninger fra fagmiljø og dyreeiere.
– Før kunne du kjenne på en pjusk katt og si at den hadde nyresvikt. Nå må du ta blodprøve og utrede mer.
Skal man avlive en katt som kunne vært reddet av en hundretusenkronersbehandling?
Slike vurderinger står Husby og hans kolleger oftere i enn før. En behandling kan være mulig i teorien og ikke aktuell på grunn av for eksempel eiers økonomi, dårlige prognoser eller dyrevelferden i behandling og utredning.
– Det er alltid et reelt alternativ å avlive, sier han.
Et avsluttet kapittel
Fra Audun Kreyberg Husby kom inn døren med kofferten sin har eieren grått, vært i tvil, mimret om da hun holdt Eros inntil seg som valp og at han nå får ligge inntil henne når han dør.
Eros var gammel og hadde flere plager, men enhver som har hatt kjæledyr kan kjenne seg igjen i kvalene og følelsene som kommer med å avlive.
Husby er stort sett stille. Han spør av og til om eieren er klar, og han gir henne god tid til å si farvel og rom til ambivalens.
Husbys syn på aktiv dødshjelp hos mennesker har ikke endret seg etter at han ble veterinær. Han mener man skal være forsiktig med å sammenlikne dyr og mennesker for mye, men erkjenner at mange av momentene ved avlivning er relevante i debatten om aktiv dødshjelp.
– Men da kanskje særlig på tanker jeg har gjort meg for den eller de som skal ta avgjørelsen og utføre jobben, og hvordan det skal bli organisert, sier han.
«Hjertet hans slår fortsatt», sier eieren.
Husby setter stetoskopet mot hundens bryst. «Ja, men det er veldig svakt».
Etter noen minutter er det helt stille i den lille hundekroppen. Eieren kjenner på varmen som fortsatt er i kroppen og lurer på når han blir kald og stiv.
Når hun er så klar som hun kan bli, pakker Husby Eros varsomt inn i ett blått fleeceteppe før han bærer ham ut av leiligheten.
