– Disse samarbeidene er nøkkelen, sier Tale Løkeland Ryste.
Hun er 20 år og overtok som nestleder i Natur og Ungdom fra nyttår. Nå rigger hun og Natur og Ungdom til for storstilt klimamarsj i en rekke norske byer fredag 30. august. Det skal bli en stor opptrapping fra skolestreikene for fem år siden. Et mye bredere lag er med: Sykepleiere, leger, Fellesforbundet Ungdom, Fagforbundet Ung, forskere, Småbrukarlaget, Røde Kors, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp – lista er lang over organisasjoner som skal ut i gatene i Kabelvåg, Stavanger, Molde, Oslo, Bergen, Trondheim og Hamar for å kreve en politikk fra politikere og stat som faktisk omstiller i møte med klimaendringene og er rettferdig.
– Grasrota har lenge hatt tillit til at myndighetene løser ting. Vi har gått rundt og trodd at den alvorlighetsgraden Stortinget forholder seg til, er riktig. Men dette påvirker livene våre her og nå. Vi ser at vi må stille statsmaktene til ansvar, sier Natur og Ungdoms nestleder.
Ryste erkjenner at det kan være ulike meninger i laget som går ut i gatene om hvilke handlinger som trengs. At Natur og Ungdom har snakket med fagbevegelsen over tid og drevet «parterapi», har gjort henne mer opptatt av å skape grønne industriarbeidsplasser.
En bedre verden
Jeanette Romslo leder Fagforbundet Ung, og ble glad da Natur og Ungdom tok kontakt.
– Når naturkreftene slår til, er det våre medlemmer som må ut, i brann og redning, ambulanse, vann og avløp. Det er viktig å sikre at de får gode og trygge arbeidsforhold når de må ut og gjøre jobben, men også være med og snu dette for framtida. Vi ønsker en grønn, rettferdig omstilling og en bedre verden, sier Romslo.
I Oslo går Fagforbundet Ung under parolen: «Hele laget må omstilles – rettferdig klimaomstilling nå!»
Romslo viser også til Ung-rapporten der 52 prosent av de unge uttrykker at de er bekymret for klimaendringene.
– Vi så den vanvittige kraften i de unge i klimastreikene før pandemien. Nå vil vi blåse liv i det, og si at dette er ikke bare en ung sak, men en sak for alle, som vi vil ha alle med på.
Fagforbundet Ung-lederen erkjenner at det i fagbevegelsen er ulike syn og at Fagforbundet er blant dem som ønsker at en mer grønn retning. Romslo mener det er viktig at politikere og myndigheter gjør mer for å faktisk skape og finne den typen jobber som ikke forsterker klimaendringene.
– Vi skylder oljearbeiderne at de har en trygg og forutsigbar fremtid, slik at de ikke får en bråstans en dag, men en omstillingsprosess som gjør det trygt og godt, sier Romslo.
Investorene må legge igjen penger
Joakim Hagen er ungdomssekretær i Fellesforbundet, det største LO-forbundet i privat sektor med 172.000 medlemmer, deriblant i oljeleverandørindustrien. Hagen tror Fellesforbundet kan bli sett på som litt tilbakeholden i klimaomstillingen, men at både unge og eldre i forbundet ønsker grønn omstilling og at tempoet må opp.
– Det vi kan holde tilbake på, er at vi mener det må skje på en måte som gjør at medlemmene må ha en jobb å gå til, sier Hagen.
Han mener grønn teknologi blir viktig, og at Norge er en nasjon det blir sett til for grønne løsninger.
– Oljebransjen trengs fortsatt, men alle vet at ikke det vil komme et stopp, kanskje ikke de neste 15-20 åra, men etter hvert.
Hagen understreker at en klar forutsetning for fortsatt satsing på olje må være at investorer skal legge igjen penger som gjør at bedriftene kan omstille seg. At bedrifter som før har levert til oljebransjen nå jobber med plattformer til vindmøller til havs, ser han som viktig for at de som har jobber i oljebransjen, kan bruke sin erfaring og kunnskap videre.
Ikke lenger en felles, norsk interesse
Magnus Marsdal har skrevet boka Parterapi for oljearbeidere og klimaaktivister. Han mener alliansen av industrifagbevegelse og klimaaktivister er «den potensielt sterkeste krafta i norsk politikk nedenfra».
Mens vi har sett oljebrøl står mot klimabrøl, og fortellingen har vært at økt oljeutvinning alltid er til det beste for industriarbeiderne, er det ikke virkeligheten lenger, understreker Marsdal, som er spesialrådgiver i tankesmien Manifest Analyse.
«Oljebrølet» er for industri, sysselsetting, inntekter, hjem og lokalsamfunn. «Klimabrølet» appellerer til moralsk korrekthet og at Norge som et søkkrikt oljeland plikter å slutte med landets viktigste næring fordi den bidrar til å ødelegge kloden.
– I denne polariseringen blir politikerne klemt mellom moralske klimahensyn på den ene siden, og industri og sysselsetting på den andre. Vi må jo ha noe å eksportere, og da vinner det siste. I krysspresset har mange politikere stått ganske behagelig handlingslamma, mens de bare fortsetter med olje og gass, sier Marsdal.
Oljearbeidere uten lang framtid
I boka Parterapi møter Marsdal Atle Tranøy, som da var konserntillitsvalgt for oljearbeidere i Aker-konsernet, og Anja Bakken Riise, leder for Framtiden i våre hender. Marsdal spør om det er økonomisk mulig å legge ned olje og leverandørindustri, når den står for 60 prosent av norsk vareeksport.
Marsdal mener en grønn industrisatsing er veien å gå, og at det må starte nå. Det kan gi jobber til Tranøys etterkommere i oljeavhengige lokalsamfunn som Stord.
– Det er en myte at det som er bra for olja, er bra for industrien, sier Marsdal.
Han viser til at det for oljeinvestoren kan være rasjonelt å utvinne olje og gass i Nordsjøen til siste dråpe. Den dagen næringa går ut på dato, kan eieren ta milliardene med seg ut av landet og investere dem i grønn industri andre steder, som Tyskland.
– Men hva står igjen etterpå? Vi får et rustbelte langs norskekysten, mener Marsdal.
«Rustbeltet» er betegnelsen på delstater i USA som ble kalt for «stålbeltet» den gangen bilindustrien sto sterk der. Avindustrialisering har ført til sterk økonomisk, sosial og politisk polarisering.
– Vi kjenner tillitsvalgte i Værdal og Stord, Aker-kommunene som er Norges mest oljeavhengige kommuner. Industri-karene der har oppdaget at hvis sønnen min skal ha noe sted å jobbe, må vi gradvis begynne å bygge havvindparker i stedet for oljeinstallasjoner, sier Marsdal.
Stor inntekt kan bli til stor smell
Inntektene fra olje og gass er høye, og lite annet framstår som like lønnsomt her og nå. Men Marsdal understreker at en målrettet satsing i dag på å utvikle nye grønne eksportindustrier for i morgen, vil lønne seg for det norske samfunnet på lengre sikt.
Dette budskapet mener Marsdal også regjeringen og departementene må forholde seg til. At store inntekter fosser inn i statskassa, er fint nå, men kan bety en mye dårligere framtid også økonomisk for Norge.
– Slik det ser ut nå, er norsk industri uten olje en katastrofe, sier Marsdal.
Han advarer også mot at oljeinvestorer, eiere og selskaper som Equinor tilslører hva klimakampen handler om, og krever betalt fra statskassa for å elektrifisere oljeutvinningen som står for de største norske klimagassutslippene, eller kraft fra land i stedet for å bygge egen havvind som kan bli ny næring.
Marsdal mener det er feil at fellesskapet i Norge skal subsidiere «grønnvasking av tut og kjør for oljenæringa», og at det må skatteregimer på plass også for fornybar energi som fordeler gevinsten og sikrer at fellesskapet får sin andel, slik Norge har gjort med vannkraft og olje.
– Den norske petrostaten og oljeinvestorene er den felles fienden til dem som krever en ansvarlig klimapolitikk og de som trenger en levedyktig industripolitikk, sier Marsdal.
Han understreker også at vindkraftutbygging på land for å elektrifisere gassanlegget Melkøya, tjener Equinor, men ikke fellesskapet.
– At vi skal bygge ned hele Finnmark for å elektrifisere Melkøya, det er enda verre, sier Marsdal.
Har verktøyene
For Tale Løkeland Ryste i Natur og Ungdom har det å jobbe med klimamarsjen gitt et engasjementet et løft.
– Det er en overveldende stor del av den norske befolkningen som egentlig bryr seg. At politikerne ikke har hatt nok handlekraft, har sikkert gjort at folk har følt at kampen er tapt. Men vi har alle verktøyene vi trenger for å handle. Det vi må gjøre nå, er å faktisk bestemme oss for å ta ansvar og handle.
