De palestinske områdene som i framtiden kan bli en egen stat henger ikke sammen. Koblingen mellom landdelene kan være veier eller en tunnel på 40–50 kilometer mellom Gaza og Vestbredden. Dette bekrefter Jørgen Jensehaugen, historiker og seniorforsker ved Fredsforskningsinstituttet (Prio) når vi spør ham:
– Hvordan kan et framtidig Palestina som selvstendig stat kan se ut?
– Man må finne en kreativ måte å dele Jerusalem på. Landområdene er Vestbredden og Gaza. De trenger også det Yasir Arafat kalte «kissing points», hvor landdelene på en eller annen måte er koblet sammen. Det er bunnlinja.
– Hva med bosettingene?
– Formelen man har kommet fram til gjennom forhandlinger er landbytte. Palestinere får land fra Israel i bytte mot at Israel beholder land der hvor de har enkelte bosettinger. Men hva som byttes mot hva, er de ikke enige om. Et fruktbart område mot ørken?
Partene er heller ikke enige om hvilke forholdstall som skal gjelde for å bytte land mot land. Ideelt sett skal det vær forholdstallet 1:1, men i realiteten har forslagene gjerne vært mer fordelaktig for Israel, ifølge Jensehaugen. Og jo dypere bosettingene er inne på Vestbredden, jo mer politisk betent er de, og jo vanskeligere er de å fjerne.
Landet må henge sammen
Norge var ett at fire land som anerkjente Palestina som stat i vår. Nå har til sammen 144 land i verden anerkjent. Etter terrorangrepet 7. oktober og i den følgende Gaza-krigen har flere og flere snakket om at løsningen på konflikten må være at palestinerne får en selvstendig stat.
– Vi snakker uansett om en stat av enklaver?
– Palestinernes krav er veldig tydelige på at de må ha kontroll over sin egen nasjonale grense for å kunne være en uavhengig stat. Det andre er at de ikke går med på territorier som ikke henger sammen.
Da Donald Trump var USAs president, lanserte han sitt forslag til løsning i 2020 (se kart). Der er de palestinske landområdene tegnet opp uten egen grense mot Jordan. Det var helt uaktuelt for palestinerne.
Selvstendig økonomi avgjørende
– Hva annet må på plass for at det skal være en stat?
– Det meste andre er på plass. De har statsinstitusjonene – presidentskap, parlament, de har i teorien valgsystemer, et utenriksministerium, finansministerium, de har flagg og alle formaliene som følger med det. Selvfølgelig er det problem med to myndigheter – Hamas og selvstyremyndigheten på Vestbredden.
– Hvor avgjørende er det for overlevelsen av en palestinsk stat at de har en selvstendig økonomi?
– Svært vesentlig. Rapporter fra Verdensbanken viser at den palestinske økonomien i dag er omtrent totalt bistandsavhengig, likevel går den nedover. Men det er veldig mye palestinsk økonomi kan bygge på hvis man hadde vært uavhengig: Jordbruk, noe industri og enorme turistmuligheter på Vestbredden. Bare tenk på bibelturismen i disse områdene.
– Kan man forutsette at en levedyktig stat må være demokrati?
– Ideelt sett ønsker man seg demokrati. Jeg skulle ønske at land som Norge var tydeligere på ønsket om at det palestinske styret skulle vært demokratisk.
– Hvorfor mener du Norge har vært utydelig på dette?
– Det skyldes nok usikkerhet og frykten for mer radikale bevegelser.
– Ingen annen løsning enn to stater
Selv om flere snakker om tostatsløsningen enn noensinne, beveger man seg lenger vekk fra tostatsløsningen med større hastighet enn noensinne, sier Jørgen Jensehaugen.
– Bare siden 2023 er det bygd 40 nye bosettingsutposter på Vestbredden.
Hvor realistisk er da en egen palestinsk stat? Jørgen Jensehaugen er delt i sitt syn når han svarer på spørsmålet
– Utviklingen, spesielt siden 90-tallet, tilsier at tostatsløsningen i realiteten er død. Den fysiske utviklingen med 700.000 bosetterne, muren og hele infrastrukturen har blitt så omfangsrik at den ikke er lett å fjerne. Det andre er den ideologiske utviklingen: Fredsbevegelsen i Israel er død, venstresiden som ønsket en tostatsløsning er borte, og Netanyahu- regjeringen er imot tostatsløsningen. På palestinsk side har du den politiske splittelsen og delingen med Gaza og Vestbredden, og militser med en lokal agenda. Samtidig finnes det heller ingen annen løsning enn to stater.
– Men hva må til for at du skal få tilbake et lite håp på tostatsløsning?
– Det ene er at verdens land må gi større tyngde til palestinsk politikk. For eksempel en bred, internasjonal bevegelse for anerkjennelse av Palestina som stat. Diplomatisk gjør det palestinere og Israel mer likeverdige. Det andre er å skape et press for at Israel skal redusere antall bosettinger.
For meg er dette en av de store spørsmålene jeg sitter igjen med hver gang jeg prøver å tenke 10 år fram i tid. Hva er Israels lange strategi her?
— Jørgen Jensehaugen
Norge fraråder handel
I mars gikk regjeringen ut og frarådet norsk næringsliv å drive næringsvirksomhet og handel med varer som er produsert i israelske bosettinger.
– Det er en bra start. Et tydelig økonomisk skille mellom bosettingsøkonomien og den israelske, vanlige økonomien, kan føre til at Israel innser at kostnaden ved å ha bosettinger blir for stor.
– Hva vil Israel?
– For meg er dette en av de store spørsmålene jeg sitter igjen med hver gang jeg prøver å tenke 10 år fram i tid. Hva er Israels lange strategi her? På kort sikt har de vunnet konflikten, i den forstand at de har kontroll på territoriet. Men palestinerne forsvinner ikke, og det er åpenbart at okkupasjonen ikke er midlertidig lenger. Da er Vestbredden i realiteten annektert.
– Ingen gjør det som kreves
– Hvem er pådrivere i fredsprosessen i dag?
– Det er vanskelig å forstå i øyeblikket vi er i nå. Jeg ser ingen som gjør de tingene som kreves for å få på plass en tostatsløsning. Ingen tar aktivt grep for å dytte tilbake botettingene, for å presse Israel til å gi fra seg kontrollen over Vestbredden, for å trekke tilbake okkupasjonen som helhet, for å dele suverenitet over Jerusalem.
– Så du kjenner ikke noen til som aktivt jobber for å komme tilbake til på sporet når Gazakrigen en dag er slutt?
– Nei.
