På grunn av EUs kompliserte prosesser og ulike organ, er det ikke sikkert at alle velgerne vet helt hva valget går ut på eller hva resultatet kan bety.
EU-parlamentet består av politikere fra alle EU-landene, men de fungerer ikke slik en vanlig nasjonalforsamling gjør, ei har de makt på samme måte.
Valget i EU starter torsdag 6. juni og rundes av søndag 9. juni. Da skal 720 seter i EU-parlamentet fylles.
Sentrale spørsmål er derfor hvem som velges, hvilken makt de valgte har og hvordan de utøver den.
Hvem blir valgt?
De største landene får størst representasjon i EU-parlamentet, mens de små får minst.
Tyskland, som er det største EU-landet, har 96 ledige seter, mens Malta, de minste landet, har seks. Noen land, som Belgia og Irland, fordeler setene mellom ulike valgdistrikt, men de fleste gjør ikke det.
Alle landene har som mål å sikre representasjon, og at de ledige setene fylles etter hvordan stemmegivningen i landet var.
Eksempelvis hvis et land har 20 seter og ett parti vinner halvparten av stemmene, kan de få ti seter i EU-parlamentet. På samme måte kan en individuell kandidat bli valgt med 5 prosent av stemmene. Dette varierer imidlertid veldig fra land til land.
I Tyskland brukes det lukkede lister, som tvinger velgerne til å velge mellom partier og ikke enkeltpersoner. Noen land har åpne lister, som gir velgerne mer innflytelse over hvilke personer som står på partilistene. Andre land bruker ikke lister i det hele tatt.
Hvilken makt har EU-parlamentet?
Sammenlignet med ordinære parlamentsvalg – stortingsvalg i Norge – er EU-parlamentets myndighet ganske begrenset. EU-parlamentet kan ikke foreslå nye lover, det er det den ikke-valgte EU-kommisjonen som gjør.
Parlamentet kan likevel blokkere de fleste lovforslagene, og de har også makt til å avvise EU-medlemslandenes kandidater til viktige posisjoner i EU-kommisjonen.
Det har imidlertid ikke skjedd at EU-parlamentet har avvist en kandidat til kommisjonspresident – selv om de var nære på å avvise sittende Ursula von der Leyen i 2019.
Medlemmene av parlamentet kan foreslå endringer til lovutkast, men disse må godkjennes av EU-medlemsstatenes nasjonale regjeringer før de kan bli lov.
Alle medlemsstatene har en representant i et eget EU-organ kalt Rådet for Den europeiske union. Forhandlere fra parlamentet og rådet forhandler sammen om endringer til nye lover. Utfallet av dette kan parlamentet avvise og sende det tilbake til forhandlingsbordet hvis de ikke er fornøyde.
Hvordan er EU-parlamentet organisert?
Når politiske partier kommer inn i EU-parlamentet, tilsluttes de som regel ulike grupper på tvers av landene.
Sentrum-høyre-koalisjonen EPP har vært den største gruppen de siste 25 årene, men ingen av gruppene har noensinne hatt flertall i parlamentet. I EPP finner man de tyske kristendemokratene CDU, italienske Fremad Italia og polske Borgerplattformen.
De andre gruppene representerer sentrum-venstre (S &), liberal-sentrum (RE), De europeiske grønne, de EU-skeptiske konservative og reformistene (ECR) og Identitet og demokrati, som er en ytre høyre-koalisjon som ble dannet i 2019.
Disse gruppene er ganske løst sammensatt. Selv om partiet blir plassert i samme gruppe eller koalisjon, betyr ikke det at de ligner noe særlig eller at de ville blitt plassert på samme side politisk dersom de tilhørte samme land.
På den andre siden stemmer ofte disse gruppene som enkeltblokker i EU-parlamentet.
Det reiser derfor et interessant spørsmål for velgerne: Er partiet du stemmer på i nasjonale valg nødvendigvis det samme som du ville sendt til EU-parlamentet?
(©NTB)
