Forteller at samisk spiritualitet fortsatt blir møtt med mistenksomhet og uvilje

Den norske kirke har gjort det klart at den vil ta oppgjør med kirkens rolle i fornorsking og urett mot samer, kvener og skogfinner, og bidra til forsoning i storsamfunnet. På Kirkemøtet i Trondheim 11. - 14. april skal delegatene behandle en sak om «Sannhet og forsoning».

Saksframlegget åpner med å vise til at Sannhets- og forsoningskommisjonen i sin rapport skriver at «det hviler et stort ansvar på kirken med sin rolle i fornorskingen til å bidra til videre forsoning».

Også i dag sliter mange med at deres spiritualitet og religiøse uttrykk fremdeles blir møtt med mistenksomhet og uvilje

—  Sannhet og forsoning, sak 12/24 til Kirkemøtet

Vil nå ut bredt

Kirkerådet understreker i saksframlegget at «lokale menigheter og kirkens medlemmer over hele landet» må oppleve at uretten som er begått og begås er noe som angår dem, for at det skal kunne bli et skikkelig oppgjør.

Kirkens ansatte har et særlig ansvar for å ta et e-læringskurs om dette, og vurdere hvilke forsoningsprosesser som er aktuelle i menighet og miljø lokalt.

Det blir også tatt fram at å lytte med inderlig ønske om å forstå den andre, «er et av forsoningens viktigste kjennetegn», og at majoritetsbefolkningen og særlig ledere trenger å bli kjent med minoritetene i deres miljø for å forstå hva fornorskingen har gjort med folk.

På årets kirkemøte er det forholdet til samer som får mest plass. En sak om organisering av kvensk/nordfinsk kirkeliv er planlagt til Kirkemøtet 2025, og det blir også arbeidet videre med skogfinners involvering i kirkelivet.

Norge har alltid vært flerkulturelt

Kirkerådet understreker at Norge har et mye større kulturelt og religiøst mangfold enn mange er klar over, og at landet alltid har vært et flerkulturelt land. En del av fornorskingen har vært at samisk, kvensk og skogfinsk kultur har blitt usynliggjort. Å åpne for trosuttrykk fra disse kulturene i kirkelig sammenheng, kan være et bidrag til forsoning.

Teologiske spørsmål blir en egen del av handlingsplanen som Kirkerådet foreslår skal lages. Kirkerådet skriver at kirken på 1600-tallet tiltok seg et monopol på å definere sann tro og rett livsførsel. På 1700-tallet startet misjon overfor samene. Tradisjonell samisk kultur og spiritualitet ble sett på som vranglære og djevelsk overtro.

Fra 1600-tallet rådet ideer om at menneskeheten er delt inn i raser, der noen var bedre enn andre, og som ga grobunn for forestillinger om at samer var «tilbakestående» og best tjent med å bli innlemmet i det «moderne» samfunnet, noe som også var del av tankegodset bak imperialisme og misjon.

«Datidens intensjon var kanskje god ut fra den tids forestillinger, men var bygd på løgn og uvitenhet, og resultatet ble katastrofalt», heter det i saksframlegget.

Dette «siviliseringsprosjektet» forsterket tap av identitet, påførte mange skam og skyld og bidro til undertrykkelse.

«Også i dag sliter mange med at deres spiritualitet og religiøse uttrykk fremdeles blir møtt med mistenksomhet og uvilje i enkelte menigheter og i samfunnet ellers», heter det i saksframlegget.

Et stort ansvar

Kirkerådet skriver at kirken var med på å fremme en homogen nasjonalstat der minoriteter skulle forsvinne ved å bli en del av storsamfunnet. Noen av kirkens bidrag var:

• å være lojale statlige embetsmenn som satte statens politikk ut i livet
• å nedvurdere, demonisere og forby tradisjonelle virkelighetsoppfatninger og religiøsitet, særlig hos samer
• kristne organisasjoner drev internatskoler som isolerte barn fra familie og hjemmemiljø
• å fremme norsk språk i menighetslivet og skolens kristendomsundervisning.

Det blir understreket at kirken var statskirke under hele fornorskingsperioden og del av statsapparatet. Men kirken har et eget ansvar gjennom teologi, forkynnelse, og prester og biskopers holdninger. Noe av det kirken gjorde, dro i motsatt retning, men det slås fast at kirken, «til tross for noe motstand, bærer et stort ansvar for sin medvirkning».

Støtte rettighetskamp

Kirkerådet understreker at kirken ikke har vært direkte involvert i hvordan staten har forvaltet land- og hav-ressurser, men at kirken må spille en rolle i å holde myndighetene ansvarlig for å ivareta samer og nasjonale minoriteters rettigheter.

«Mye av samers rettighetskamp handler fortsatt om tilgang til land- og havressurser», påpekes det, og Kirkerådet ser rettighetskampen som en viktig del av å gjenopprettelse og å bygge tillit.

«Kirken har et moralsk ansvar for å støtte de som kjemper for sine rettigheter og for å minne staten om sitt ansvar for å ivareta lovbestemte rettigheter», skriver Kirkerådet.

Også regjeringens arbeid mot hets og rasisme er noe Den norske kirke bør følge nøye, ifølge saksframlegget.

---

Dette kan kirken gjøre

Kirkemøtesaken er utarbeidet i nært samarbeid med Kirkerådet, Samisk Kirkeråd, Mellomkirkelig råd og Bispemøtet og skriver at kirken kan gjenopprette tillit og bidra til forsoning ved å:

• Øke sin kompetanse om det som skjedde under fornorskingspolitikken.
• Erkjenne sin medvirkning og klargjøre sitt ansvar.
• «Rydde i eget hus» gjennom å ta et oppgjør med undertrykkende teologi og praksiser.
• La samers, kveners og skogfinners erfaringer, språk, kultur, spiritualitet og livsanskuelser får plass i kirkens liv.
• Holde myndighetene ansvarlig for å ivareta samers urfolksrettigheter og rettighetene til kvener og skogfinner som nasjonale minoriteter.
• Støtte de som kjemper for sine rettigheter.

---