Rettsoppgjøret etter folkemordet er ikke over

Menn, kvinner, barn, alle ble meiet ned.

Révérien Rurangwa var blant de heldige. Bildet av gutten er tatt på sykehuset i Nyanza, i juni 1994. Han ble hentet ut fra dødsmarkene av Røde Kors.

Ti år etter ugjerningene i det sentralafrikanske landet erkjente FNs daværende sjef at organisasjonen hadde sviktet fatalt, at han hadde sviktet like fatalt våren 1994.

– Verdenssamfunnet har gjort seg skyldig i unnlatelsessynd, sa Kofi Annan i 2004. Og så sa han:

– På den tiden trodde jeg at jeg gjorde mitt beste. Men etter folkemordet innså jeg at jeg kunne og skulle ha gjort mer for å slå alarm og samle støtte.

I 1994 ledet Annan FNs fredsbevarende styrker til konfliktområder. I 2000 tok FNs sikkerhetsråd på seg ansvar for ikke å ha stanset blodbadet.

En folkegruppe satt øverst i maktpyramiden

6. april 1994 ble et fly med Rwandas president Juvénal Habyarimana om bord skutt ned utenfor landets hovedstad. Få timer senere var et av historiens mest grufulle folkemord i gang.

Våren for 30 år siden ble rundt 800.000 mennesker skutt eller hakket ned med macheter på litt over 100 dager.

Grunnlaget for hatet mellom folkegruppene hutu og tutsi går tilbake til kolonitiden. Fram til 1. verdenskrig var Rwanda tysk koloni, etter krigen ble kolonien belgisk. I 1962 ble landet selvstendig.

Befolkningen består av tre grupper: Hutuene (cirka 85 prosent), tutsiene (cirka 14 prosent) og twa (cirka 1 prosent).

Tutsiene var historisk sett øverst i samfunnet, men alle hadde samme språk og tro.

Etter folkemordet innså jeg at jeg kunne og skulle ha gjort mer for å slå alarm og samle støtte

—  Kofi Annan, generalsekretær FN, i 2004

FN kom for å stoppe geriljakrig

Under kolonitiden bygget spenningsnivået mellom hutuer og tutsier seg opp. I 1959 kastet hutuene tutsi-monarkiet. Nærmere 20.000 tutsier ble drept og titusener drevet på flukt. Noen av disse eksiltutsiene startet opp bevegelsen Rwandas patriotiske front (RPF).

Hutuer styrte Rwanda i over tre tiår. Tutsiene fikk skyld for det aller meste og mistet en rekke posisjoner i toppen av samfunnet. I 1990 begynte RPF å angripe Habyarimanas regjeringsstyrker, og det brøt ut en geriljakrig. Sviktende økonomi og økt konkurranse om jord skapte også økt spenning. En våpenhvile med RPF ble undertegnet i 1993, og FN sendte inn styrker.

En folkegruppe ble stemplet som «kakerlakker»

Ekstremister høstet imidlertid stadig mer støtte blant vanlige hutuer. Radio ble et viktig våpen for begge sider, særlig gjennom hutu-stasjonen RTLM, som av Al Jazeera beskrives som «musikk man kunne drepe til».

Alle disse begivenhetene ledet opp til den fatale kvelden i april 1994. I dagene og ukene før beskrev RTLM regelmessig tutsier som «kakerlakker» og «slanger».

– Jeg husker ennå den kvelden. Jeg hadde vært på besøk hos noen venner, og det var helt stille i Kigali. Jeg kjørte så fort jeg bare kunne. Jeg var livredd for hva som skulle skje. For du finner aldri en sånn by helt død, sa hjelpearbeider Benedicte Giæver til NRK i 2019.

Mange søkte vern i kirker

Folkemordet var grundig organisert. Lister med regjeringens motstandere ble delt ut til militser som dro for å drepe dem og familiene deres, skriver BBC.

ID-kort inneholdt opplysninger om etnisitet og kunne lett brukes til å identifisere tutsier. Navnene på framtredende tutsier ble lest opp i radioen. Moderate hutuer og twa ble også mål for massakrene. Folk ble drept da de søkte tilflukt i kirker, naboer angrep naboer, folk ble tvunget til å angripe andre. Hundretusener av kvinner ble voldtatt, og hutuekstremistene sørget aktivt for at mange av dem ble smittet med hiv.

Jeg var livredd for hva som skulle skje

—  Benedicte Giæver, hjelpearbeider i Kigali i 1994

FNs soldater forsvant fra landet

Midt oppi massakrene trakk belgiske styrker seg ut av landet, og deretter fulgte de fleste FN-styrkene. De som var igjen, fikk altså aldri mandat til å stanse folkemordet. Frankrike valgte å intervenere på egen hånd, men da i hovedsak for å evakuere egne borgere.

RPF gikk igjen på offensiven, og i kaoset lyktes det å innta hovedstaden Kigali i juli. Av frykt for hevnaksjoner flyktet to millioner hutuer til Kongo, noe som skapte en ny flyktningkrise. Verdenssamfunnet fikk igjen mye kritikk, denne gangen for at mye av hjelpen havnet i militsenes hender.

Drapsmenn tilstod alt i folkedomstoler

Tallet på drepte under folkemordet er vanskelig å fastslå. Rwandas grunnlov slår fast at mer enn en million ble drept, mens de internasjonale tallene vanligvis ligger på rundt 800.000.

Først etter folkemordet begynte verdenssamfunnet å reagere – sammen med Rwandas nye regjering, ledet av RPF-leder Paul Kagame. Hans regjering nedsatte blant annet tusenvis av såkalte folkedomstoler for lokale bakmenn. Fokuset var på forsoning, med lavere straffer for dem som tilsto sine forbrytelser. Samtidig er disse rettssakene blitt kritisert som skinnprosesser.

Finner fortsatt folk med blod på hendene

FNs spesielle domstol for folkemordet (ICTR) ble opprettet i Arusha i Tanzania i 1994. 93 bakmenn, alle hutuer, ble dømt i denne domstolen. Rundt omkring i Vesten – også i Norge – blir bakmenn bak folkemordet stadig vekk pågrepet og stilt for retten. Human Rights Watch skriver imidlertid at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår.

I 2015 sa Høyesterett at en folkemordsiktet mann fra Rwanda kunne utleveres fra Norge.

Mannen kom til Norge som flyktning i 1999 og etablerte familie. Etter 14 år ble han pågrepet, siktet for medvirkning til folkemordet i hjemlandet i 1994.

Samme år ble rwandiske Charles Bandora, som ble utlevert fra Norge i 2013, dømt til 30 års fengsel etter å ha blitt kjent ansvarlig for mange hundre drap under folkemordet.