Nyheter

Leif Grusd (93) er jødisk tidsvitne. Han forteller for å hedre

TIDSVITNE: Foran elever Leif Grusd (93) forteller han hvordan han som jøde måtte flykte fra Norge under andre verdenskrig. Utenfor står en politibil.

– Hopp rett til flukten.

Mats Tangestuen er faglig leder ved Jødisk museum i Oslo. En stor gruppe elever fra en videregående skole på Hadeland har kommet til museet. Tangestuen gir beskjeden til Leif Grusd.

Han er et tidsvitne, en overlever. Nå skal den pensjonerte tannlegen fortelle sin historie om hvordan han som 12-årig jøde i 1942 måtte flykte over grensen til Sverige sammen med familien sin. Men skoleklassene har for liten tid til å få med seg hele historien, så han hopper rett til flukten.

Drapet som utløste jødearrestasjoner

– Min far var så heldig at han hadde fått en advarsel om at «nå var det alvor, kom deg i skjul», forteller Leif Grusd.

Faren Hermann ligger i skjul hos en nabo før han flykter til konas familie i Sør-Sverige. Kort tid etter forstår mor at også hun og barna må vekk.

Familien er jødisk. Mor og far hadde som barn flyktet tidligere – fra pogromer i Litauen. De kjente historier om hva som skjedde med jøder i Hitlers Tyskland. Før tyskerne okkuperte Norge var det likevel utenkelig at noe slikt kunne skje her.

Leif Grusd var ni år gammel da krigen kom til Norge. 12 år gammel flyktet han til Sverige sammen med sin mor og søster. 

Leif Grusd forteller om flykten til 90 elever fra Hadeland på Jødisk museum.

I 1942 må alle jøder registrere seg. 22. oktober blir situasjonen dramatisk annerledes. En grenselos skyter og dreper grensepolitimann og NS-medlem Arne Hvam. Det skjer i et tog på vei mot svenskegrensen. Losen har med seg en gruppe flyktninger. Ni av dem er jøder. Drapet gir nazistene påskudd til å massearrestere jøder.

Torsdag den 12. november 1942 er Leif Grusd, moren Blenda og søsteren Solveig klare til å dra. De skal bli plukket opp av en drosje. Når det ringer på døren, står en politimann utenfor. De tror alt er over – før det har begynt.

– Men han var av den riktige typen og skjønte at ingen skal på tur i marka med to ryggsekker i november.

Når politimannen går, blir de plukket opp av en drosje der det sitter to jødiske menn moren kjenner fra før.

En farefull ferd starter.

Inn i mørke skogen

Vanligvis står Leif Grusd når han forteller sin historie i museet, men i dag må han sitte. Han har falt på isen og slått seg kraftig. Bak ham er et stort skap der jødenes hellige bok, toraen, står utstilt.

Med enkle ord, uten å male ut dramaet, kommer fortellingen. Mer enn 80 år etter sitter detaljene spikret: 12-årige Grusd i drosje mot svenskegrensen legger merke til at de kjører gjennom et mørklagt landskap mot Kongsvinger. De kjører sakte, for lyktene på bilen er til dels overmalt og gir lite lys, akkurat slik tyskerne har bestemt.

12-åringen i bilen er ikke redd, men engstelig.

Leif Grusd var ni år gammel da krigen kom til Norge. 12 år gammel flyktet han til Sverige sammen med sin mor og søster. 

Leif Grusd forteller om flykten til 90 elever fra Hadeland på Jødisk museum.

De fem flyktningene i bilen holder pusten når sjåføren spør noen tyske soldater om veien. De får fortsette uten at det skjer noe. Øst for byen slipper de av. Sjåføren sier at de må fortsette på en skogsvei. Og så må de finne en sti i skogen. De kommer til en sti som de vurderer å ta, men de fortsetter til neste sti.

– Og det var bra, for den første stien hadde tatt oss rett til en tysk forlegning. Da hadde jeg ikke sittet her og snakket med dere i dag, sier Leif Grusd.

Flyktningene kommer til slutt til et hus der de er ventet. Her kan de overnatte.

---

LEIF GRUSD

  • 93 år, fra Oslo, bosatt i Bærum
  • Pensjonert tannlege
  • Jødisk tidsvitne fra 2. verdenskrig.
  • Flyktet til Sverige i 1942, sammen med sin familie
  • Har arbeidet som rettsodontolog ved Scandinavian Star-brannen (1990), Åsta-ulykken (2000), tsunamien i Thailand (2004) og etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya (2011)

---

Forteller for å hedre hjelperne

– Hvorfor forteller du historien så udramatisk?

– Det er min måte å gjøre det på. Det er sånn jeg gjør det, sier Leif Grusd til Vårt Land når foredraget er over.

Han har fortalt historien utallige ganger i museet siden han startet med det i 2016, og han vet hvorfor:

– Det er veldig fint å fortelle om de menneskene som hjalp meg og familien til å komme i sikkerhet i Sverige. Det er den eneste måten jeg kan takke dem på. Jeg er voldsomt imponert over at de turte å gjøre det. Jeg har spurt meg selv mange ganger: Hadde jeg turt å gjøre det? Jeg tør ikke å svare et ja på det, sier Leif Grusd.

Museet han sitter i, er et lokale han kjente som barn, før krigen. Bygningen er en tidligere synagoge. Hit gikk familien Grusd regelmessig, og de største helligdagene var obligatorisk å feire i gudshuset.

Hver tirsdag er han her i åpningstiden. De aller fleste norske jødene som overlevde konsentrasjonsleirene er døde. Leif Grusd er en av de få øvrige tidsvitnene som lever. Han forteller til alle som vil høre.

– Dette er mitt bidrag til å fortelle noe mange ikke vet.

Det er veldig fint å fortelle om de menneskene som hjalp meg og familien til å komme i sikkerhet i Sverige

—  Leif Grusd

Var de kommet til Sverige, eller?

Historien hans nærmer seg en grense. Dagen etter den første fluktnatten, blir de varslet om at det er en båt på vannet nedenfor huset. De løper til skogs og gjemmer seg, redde for at det er politi, soldater eller norske nazister som ser etter slike som dem.

Det viser seg å være flere flyktninger.

Sammen går 10 mennesker mot svenskegrensa og inn i en ny natt. Leif og søsteren anstrenger seg for å gå stille. De vandrer i timevis med to unge menn som veivisere – en foran og en bak.

Grusd trenger ikke anstrenge seg for å ha elevenes oppmerksomhet. Det er helt stille i museet.

Leif Grusd var ni år gammel da krigen kom til Norge. 12 år gammel flyktet han til Sverige sammen med sin mor og søster. 

Leif Grusd forteller om flykten til 90 elever fra Hadeland på Jødisk museum.

Ved en gård må flyktningene vente. Bare to timer tidligere har en tysk patrulje med hunder vært der for å lete etter flyktninger. Det er slik flaks man trenger som flyktning, poengterer Grusd.

Over vannet ved gården fraktes de i to båter når mørket har senket seg. På den ene siden av vannet sveiper tyskerne lyskaster, men de rekker ikke over på andre siden der båtene glir fram med tøystykker om årebladene. Flyktningene blir satt i land. Er de i Sverige? Hva skal de gjøre? Langt borte ser de noen mennesker som nærmer seg. De har uniform og sier «välkomna til Sverige».

– Vi var i Sverige. Reddet, vekk fra tyskerne.

Tre familiemedlemmer blir etter hvert gjenforent med far og bor tre år i nabolandet.

Leif Grusd var ni år gammel da krigen kom til Norge. 12 år gammel flyktet han til Sverige sammen med sin mor og søster. 

Leif Grusd forteller om flykten til 90 elever fra Hadeland på Jødisk museum.

Nabo til Quisling

Skoleklassene har ikke tid til å få med seg alt som Grusd har å fortelle. Som at familien tidlig i krigsårene oppdager at de er naboer til en av landets mest forhatte. Ofte observerer Leif som liten gutt, gjemt bak gardinene i Erling Skjalgssons gate 24, at fire svarte biler kommer kjørende og stopper utenfor bygården som er nærmeste nabo, nummer 26.

I den fremste og bakerste bilen sitter det politifolk. Inn i bil nummer to setter mannen som har tatt seg tittelen ministerpresident seg: Vidkun Quisling. Inn i bil nummer tre går kona, Maria Quisling.

Hadde den jødiske familien ikke flyktet, kunne de endt i nazistenes dødsleirer. Bare to uker etter at de flyktet – 26. november 1942 – forlot det tyske skipet Donau utstikker 1 ved Amerikalinjens kai. 302 menn, 188 kvinner og 42 barn var ombord. Norske jøder ble fraktet til Tyskland og konsentrasjonsleirene.

– Min kone hadde en fetter som var fire måneder gammel. Han var den yngste på Donau, sier Leif Grusd.

Barnets mor var blitt varslet, men flyktet ikke.

Etter krigen fikk familien høre grusomme historier om gasskamrene, men de trodde ikke helt på dem. Det måtte være overdrivelser, mente de.

Leif Grusd

Elever vil ikke komme

Leif Grusd har aldri møtt fiendtlighet fra elever. Jødisk museum får klasser med videregående elever på besøk fra hele landet. I Oslo kom flere klasser fra ungdomsskoler og videregående skoler tidligere. Nå kommer det nesten utelukkende skoler fra vest i byen, opplyser Mats Tangestuen ved museet.

Han vet ikke helt hvorfor. Tidligere har enkelte lærere fortalt at de ikke vil fortelle elevene hvilket museum de skal til. Forteller de, erfarer de at elever ikke kommer på skolen den dagen.

– Noen klasser har overvekt av elever med muslimsk minoritetsbakgrunn. Det kan være foreldre som ikke vil at de skal gå. Men det er sjelden dette skjer, understreker Tangestuen.

Leif Grusd

Enkelte konfrontasjoner har det også vært med sinte elever, forteller han. Tidlig i fjor høst husker han at en 15 år gammel jente reagerte kraftig og lurte på hvorfor de skal lære om Holocaust når jøder, slik hun så det, gjør det samme mot palestinere nå.

Også lærere har hatt lignende reaksjoner. Da museet for mange år siden sendte ut invitasjoner samtidig som Israel bombet Gaza, svarte en videregående-lærer i samfunnsfag slik, ifølge Tangestuen: «Takk for invitasjonen dere har sendt ut. Vi kommer tilbake med ønsker om datoer for besøk når Palestina har fått sin egen stat, og når Israel finner andre løsninger på konflikten enn bruken av bomber.»

– Når vi får slike reaksjoner fra norske samfunnsfaglærere, skal jeg ikke bli sinna på en 15-åring fra Oslo øst. Ungdommene er et produkt av miljøet de har vokst opp i, sier Mats Tangestuen.

Han har ikke registrert negative ytringer mot museet fra elever etter terrorangrepet 7. oktober i fjor og krigen mellom Israel og Hamas.

---

SVERIGE-FLYKTNINGENE

  • 60.000 nordmenn flyktet til Sverige under 2. verdenskrig.
  • Noen reiste videre, men de fleste ble værende.
  • Familien Grusd var blant 1.100 norske jøder som dro for ikke å bli arrestert og deportert til dødsleirene i Tyskland.
  • Grenseloser hjalp flyktningene med overnatting og var veivisere til grensen. 29 loser ble skutt eller døde i fangenskap.
  • Innenfor motstandsbevegelsen vokste det etter hvert frem egne organisasjoner som hjalp nordmenn med flukten.

Kilde: norgeshistorie.no

---

Kjenner ikke jødehatet på kroppen

Når elever kommer til museet, legger de merke til en politibil utenfor. Patruljer kjører stadig gjennom Calmeyers gate der museet ligger. Enkelte ganger kommer politifolkene inn for å sjekke at alt er i orden.

Hatefulle ytringer mot norske jøder har økt sammen med protestene mot Israel i Gaza-krigen. Grusd har aldri erfart noe hat mot seg selv som jøde. Men han har lagt merke til protestene.

– Det gjør meg irritert og jeg synes det er litt småekkelt. «Er dette virkelig alvorlig ment? Vet dere ikke hvorfor dette foregår?» Det gjør de ikke. Det er altfor mange som ikke lenger husker 7. oktober og som ikke skjønner bakgrunnen for at det må gjøres så mye skade i Gaza. Det gjør også meg vondt, det er fryktelig, men tror jeg skjønner hvorfor det gjøres.

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter