Holder livsmotet oppe

Noen nynner et sted oppe i etasjene i det Vårt Land kommer inn i hjemmet til Harald Bekken (81) og Sigrid Bakke (62). Nynnerens ansikt har TV-seere blitt kjent med i andre sesong av Demenskoret på NRK1.

– Kan du noe om trompeter?

Det er Bekkens første spørsmål til oss. Instrumentet vil ikke gi fra seg lyd. Ved siden av jobben som prest har musikk vært den store interessen. Han har spilt gitar, trompet, dirigert ten-sing-kor og gått et halvt år på musikkonservatoriet. Før teologien tok ham.

Musikken satt i fingrene

Kona Sigrid kjøpte ny trompet femti år etter at den gamle ble stjålet fra Bøler kirke. Da Bekken satte det nye instrumentet til munnen, spilte han noe som hørtes kjent ut: Det gamle glansnummeret sitt – intermesso i Cavaleria Rusticana. Det satt i fingrene og kom helt av seg selv. Opplevelsen framkalte nesten tårer, forteller han. Så lyden i trompeten er han nødt til å få tilbake.

Etter mer enn fem år med diagnosen Alzheimer erfarer den tidligere presten at sykdommen sakte stjeler fra ham. Trompeten har skapt en erkjennelse av det som fremdeles er intakt:

– Musikken overlever. Jeg har veldig tro på musikk, ikke minst i forbindelse med demenssykdommen. Den kan være med på å holde livsmotet oppe. Jeg har fått et helt annet syn på hvor viktig sang og musikk er.

Jeg har fått et helt annet syn på hvor viktig sang og musikk er

—  Harald Bekken

Omsorg i et kor

Det nye synet fant han i Demenskoret. Kona så annonse om at koret i Oslo trengte flere medlemmer. Mannen var litt betenkt, men etter første øvelse var all skepsis borte. Ikke siden studentkoret på Menighetsfakultetet har han vært korsanger.

– Det er en stor opplevelse. Jeg gleder meg til hver øvelse, sier Harald Bekken.

Gleden starter på T-banen mot sentrum av Oslo der øvelsene skjer hver onsdag. Kona er alltid med. Stedsansen er ikke den samme lenger, og uten henne er han redd for at han hadde rotet seg bort.

De møter opp halv fem til kaffe før øvelsen. Etterpå spiser alle – kormedlemmer, pårørende og frivillige – kveldsmat sammen.

– Det er omsorg og et fenomenalt fellesskap. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli sånn.

Omsorgen viser seg blant annet ved at de hjelper hverandre å finne fram i notene og trøster når følelser tar overhånd.

– Mye klemming, sier Sigrid Bakke.

Et samfunnsengasjert menneske

Vårt Land møter begge i parets hjem på Mortensrud i Oslo. På en hylle oppe på det store stuevinduet ligger katten Vesletiger og sover.

I det meste av sitt yrkesliv har Harald Bekken vært prest – som stiftskapellan i Nord-Hålogaland, med vikariater både i Troms og Finnmark, som prest i Bøler og Vålerenga, i Oslo fengsel og som feltprest. Mannen som står bakerst i Demenskoret har deltatt i samfunnsdebatten, også som Ap-politiker. For mer enn tretti år siden skapte han rabalder da han avviste læren om evig fortapelse. Han var tidlig ute med å holde gudstjenester for Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile.

I to år på 80-tallet var han statssekretær for Kirsti Kolle Grøndahl da hun var kirke- og undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands regjering.

---

HARALD BEKKEN

• (81) pensjonist, bor i Oslo
• Medlem av Demenskoret i Oslo.
• Tidligere menighetsprest, feltprest og fengselsprest.
• Har skrevet flere bøker.
• Har vært statssekretær og byråd for kultur og utvikling i Oslo.
• Gift med Sigrid Bakke (62) i 29 år.
• De har ingen felles barn. Han har tre fra et tidligere ekteskap. Et av barna er død.

---

Sinna og fortvilet

Alzheimer-sykdommen har tatt korttidshukommelsen, forteller han. I hverdagen kan han bli så glemsk at han knapt vet hvor han er.

– Det er da jeg oppdager at, «søren heller, jeg har en sykdom oppi huet mitt». Da blir jeg deprimert. Det er ikke greit for Sigrid når jeg stuper inni depresjon, blir sinna og fortvilet fordi det jeg snakket om for fem minutter siden er dønn borte. Men jeg er ikke slem mot deg? spør han kona. Hun svarer kontant «nei».

Bøker står i bokhyller og ligger i stabler i stua til ekteparet. Sigrid er bibliotekar og sluker bøker, ifølge ektemannen. Men han har langt på vei sluttet å lese dem. Når en bok er lukket, har han glemt hva han har lest. Men han holder seg likevel orientert i nyheter og samfunnsutvikling.

En ting er likevel viktig for hvordan de takler sykdommen i hverdagen.

– Harald er flink å ta ting med humor, og den har hjulpet i hverdagstrøbbelet som demensen har skapt. Det gjør hele situasjonen lettere å bære, sier Sigrid Bakke.

– Jeg hører den damen snakke … hvem er det du snakker om?, sier han lurt, henvendt til kona, for å illustrere poenget hennes.

Hun smiler tilbake.

Grepet av Jesus

Pensjonisten er ikke alene i Bekken-familien om å ha Alzheimer. Bestefaren fikk demens og ville etter hvert ikke bli forstyrret av besøk på sykehjemmet. Den gamle fiskeren trodde at han var midt i sildefisket og hadde ikke tid til gjester.

– Hvis du skulle havne i en situasjon som bestefaren din – hvor vil du da helst befinne deg i hodet – på prekestolen?

– Nei, ikke der. Selv om jeg har hatt mange gode opplevelser på prekestolen. Det tror jeg er fordi jeg har snakket, ikke ut fra teologi, men fra hjertet. Med årene har jeg strevd mer og mer med gudstroen, men jeg ble tidlig grepet av Jesus-skikkelsen, og han har blitt min skjebne.

– Hvordan?

– På Nesodden holdt nydelige Ruth Sørensen andakter for oss gutta som kom for å spille kurong og bråke. Ofte på kveldene etterpå gikk jeg lange turer i skauen og følte meg berørt av det Ruth hadde sagt om mannen fra Nasaret. Jeg sa høyt til meg selv at «jeg må bruke mitt liv i hans tjeneste», for å si det litt høytidelig.

Den faste morgensangen

– Hva betyr Jesus når du nå har fått en sykdom?

– Jeg kommer ikke utenom ham uansett. Jeg er fortsatt grepet av Jesus. Jeg leser evangeliene og ber vår kveldsbønn.

– Fadervår. På nynorsk, presiserer Sigrid, som er fra Setesdal.

Hver morgen har paret det de kaller «morgenmøte». Det inkluderer frokost og å planlegge dagen. Aller først spør kona ham hvilken dag det er og hva de skal gjøre. De avslutter alltid med en fast sang:

«Så gjeng me til arbeid då, med mot i barmen. Av Gud skal me visdom få, og kraft i armen»

Paret har reist seg fra sofaen, står mot hverandre og gjør bevegelser til sin faste morgensang:

«Og kan me så alt det små, med truskap gjera. Så skal me det store få, til Herrens æra»

Jeg er fortsatt grepet av Jesus

—  Harald Bekken

Skriver krim

Når jeg spør hva de faste rutinene i hverdagen betyr for en som har demens, avslører han et prosjekt han har holdt på med i fire-fem år. Han har nemlig fått to anbefalinger. Den ene er å være fysisk aktiv. Det er ikke vanskelig for en mann som har trent i alle år.

Den andre anbefalingen er å holde hjernen aktiv, og det er nå han forteller om sitt personlige prosjekt.

– Jeg har alltid hatt en slags guttedrøm at jeg en gang skal prøve å skrive en god krim, en eksistensiell krim.

Han har skrevet et manusutkast på runt 500 sider. Hovedpersonen er en fengselsprest. Men han innser at forlagene kanskje ikke vil satse på en 81-åring med Alzheimer.

Fra før har Harald Bekken, som forfatter eller medforfatter, sju boktitler på samvittigheten.

– Grenseløst heldig

Sigrid Bakke understreker at aktiviteter og rutiner er viktig – turer, konserter, museumsbesøk, kafébesøk og kontakt med venner. Sigrid Bakke har førtidspensjonert seg, og derfor kan de gjøre mye av dette sammen.

– Hvor viktig er hun for hvordan du takler hverdagen?

– Sigrid … ja, Sigrid er alt for meg. Hadde jeg ikke hatt henne, vet jeg ikke hvordan jeg hadde maktet hverdagene. Hun er helt uunnværlig, tålmodig. Og hun vet hva sykdommen handler om.

Hadde jeg ikke hatt henne, vet jeg ikke hvordan jeg hadde maktet hverdagene

—  Harald Bekken om kona Sigrid

– Hvordan er det for deg, Sigrid, som nærmeste pårørende å stå i for eksempel humørsvingningene?

– Vi har vært utrolig heldige. Sykdommen har utviklet seg sakte, kanskje på grunn av skriving, tenking, turer og alt vi holder på med. Men jeg ser jo at du kan bli veldig fortvilet og at det kan være tungt, sier hun til mannen sin.

– Jeg er så full av beundring for måten han tar det på. Han er ikke forandret på noen måte som menneske. Han er den samme snille, fine mannen. Jeg synes ikke livet mitt er tungt eller fælt. Jeg synes jeg er grenseløst heldig som møtte Harald og lever med han, sier Sigrid Bakke.

– Fikk du med alt? spør Bekken, henvendt til Vårt Land:

– Jeg har fått alzheimer-sykdom påvist og den vil påvirke meg mer og mer. Men jeg tenker ikke på det, jeg tenker på at jeg må leve hver dag.

---

DEMENS

• Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Om lag 60 prosent av alle med demens har Alzheimers.
• Sykdommen fører til skader og tap av hjerneceller, som svekker cellenes evne til å sende signaler.
• Sykdommen utvikler seg som regel over mange år.
• Både yngre og eldre kan få alzheimer, men det er mest vanlig hos eldre, og sjansene øker betraktelig fra 65 års alder.
• Har du spørsmål eller bekymringer knyttet til demens? Ta kontakt med Demenslinjen, 23 12 00 40 eller send epost til demenslinjen@nasjonalforeningen.no

Kilde: Nasjonalforeningen for folkehelsen

---