De mistet hver sin datter. Får ikke lenger snakke til skoleelever

– Høyresiden er redd for budskapet vårt. De mener at i det øyeblikket vi går inn i en skoleklasse, forgifter vi barnas tanker, sier israelske Rami Elhanan.

Han er fra Jerusalem. Bassam Aramin er palestiner fra Hebron på Vestbredden.

De har viet livene sine til å snakke om fred. For dem er det ingen annen mulighet.

De er ikke bare venner. De kaller seg brødre.

Og de er to fedre som er sammensveiset av et bånd ingen av dem ønsket: Begge har mistet en datter, drept av fienden.

Smadar og Abir ble drept

4. september 1998 var Smadar Elhanan på Ben Yehuda-gaten i Vest-Jerusalem for å kjøpe en bok. Det var første skoledag etter ferien. To palestinske selvmordsbombere drepte henne og fire andre.

Smadar ble 14 år.

20. januar 2007 var Abir Aramin med venninner etter skolen, i byen Anata på Vestbredden. De hadde vært i en godteributikk da en gummikule traff henne, og hun døde av skadene. Det var under et sammenstøt mellom israelske soldater og steinkastende, palestinske ungdom i Anata.

Abir ble ti år.

59 sekunder av hvert minutt 24 timer i døgnet

Rami Elhanan titter på pulsklokka si. Han vet at dagens program i Oslo er langt og tett. Mange vil snakke med ham og Bassam den korte tiden i Norge. De drar verden rundt – i tillegg til å reise i Israel og på Vestbredden med organisasjonen Parent’s Circle.

Det er en gruppe for palestinske og israelske foreldre som har mistet barn i konflikten.

De snakker aldri i munnen på hverandre, fordi de vet alltid hva den andre kommer til å si.

Når kaffen kommer til bordet på kafeen, heller Bassam sukker og rører i vennens kopp. Han vet hvordan Rami liker kaffen.

De ler og tuller med hverandre, men vender like raskt tilbake til alvoret. Så mange har opplevd det samme som dem. Å miste et barn er smerten som aldri går over.

– 59 sekunder av hvert minutt de siste 25 årene har jeg tenkt på Smadar.

Snakket til tusener unge

For dem er det avgjørende å snakke med ungdom, neste generasjon. Den eneste veien til fred er at folk må se hverandres menneskelighet. For å oppdage den, må man snakke sammen.

– Hamas-soldatene som angrep 7. oktober var barn under Gaza-krigen i 2014. Hva vil barna på Gaza i dag gjøre om noen år, spør Bassam Aramin.

De har snakket til tusener av ungdommer gjennom årene, i Israel, på Vestbredden. Men i fjor høst la det israelske utdanningsdepartementet ned forbud, etter press fra ytre høyre-grupper. Forbudet kom etter en ny lov som forbyr aktiviteter som «vanærer» det israelske forsvaret, IDF, og soldatene. Dette skjedde før 7. oktober. Flere grupper ble rammet av loven.

Det har ikke alltid vært rolig tidligere, heller. Demonstrasjoner og protester utenfor skolene kunne skje – å snakke med fienden er uhørt.

«Dere er ikke sørgende familier, dere er terrorister»

Nåværende sikkerhetsminister i den israelske regjeringen Itamar Ben-Gvir var en av dem. Rami Elhanan husker hvordan den høyrenasjonalistiske politikeren sto med megafonen i den hånda og det israelske flagget i den andre: «Dere er ikke sørgende familier, dere er terrorister».

– Han ropte, bannet og truet oss.

Når jeg går inn i en israelsk skoleklasse, kan jeg se frykten og hatet i øynene deres når de ser på meg. Det er ok, jeg er vant til det. Men når jeg begynner å snakke, blir blikkene vennligere

—  Bassam Aramin

Itamar Ben-Gvir er Israels svært høyreorienterte minister for nasjonal sikkerhet, og leder av partiet Jødisk makt.

– Han uttrykker det mange føler – foreldre, ofre, også unge i skolene. Eksistensen deres er basert på sinne, fornektelse av den andre siden – til og med deres rett til å puste. Den israelske regjeringen ga seg etter press fra disse. Det er feigt, sier Rami Elhanan.

– Det er farlig også. For hvis man finner ut at fienden også er mennesker, mister man jo meningen med krig, sier Bassam.

Ser frykten og hatet i elevenes øyne

Men forbudet mot å besøke skoler hindrer dem ikke. De finner andre måter.

– Når de ikke lar oss gå inn gjennom døra, går vi inn gjennom vinduene. Altså: vi finner måter å snakke til folk på, vi går på ungdomsklubber, til private hjem. Vi drar overalt hvor folk er villige til å lytte. Ingen kan stoppe oss, for vi er på et oppdrag. De fleste ungdommene har aldri stått ansikt med en israeler og en palestiner som ikke kriget mot hverandre, sier Rami.

– Dere har sagt at å møte tenåringer kan være som stå på kanten av en glødende vulkan?

– Når jeg går inn i en israelsk skoleklasse, kan jeg se frykten og hatet i øynene deres når de ser på meg. Det er ok, jeg er vant til det. Men når jeg begynner å snakke, blir blikkene vennligere, sier Bassam Arim.

– Det er den myke, milde stemmen hans som gjør det, parerer Rami.

– Jeg gjenkjenner frykten, jeg hadde den selv. Men så oppdager de plutselig at jeg er en normal person. Noen ganger er elever sikre på at jeg har jødiske røtter, eller de håper det, sier Bassam.

– En gang var det en palestinsk elev som nektet å tro Rami var jøde. Fordi han var en gentleman, et anstendig menneske. For denne eleven var jøder soldater som skremmer og terroriserer ham ved kontrollpostene.

«Synd du ikke ble sprengt sammen med datteren din»

For noen av ungdommene går ikke sinnet over, men de to lar elevene prate uansett. Selv når de får høre: «Så synd du ikke ble sprengt i lufta sammen med datteren din» Eller når læreren sier «Ikke hør på ham, han prøver å få dere svake slik at dere ikke kan kjempe».

– Det er brutalt, men vi må lytte og da vil de bli klare til å lytte til deg etter hvert. Det er målet vårt.

---

Foreldresirkelen

• Rami Elhanan (74) var soldat i den israelske hæren under jom kippur-krigen i 1973.
• Bassam Araminer (55) er palestiner og satt syv år i israelsk fengsel fra han var 17.
• Begge har mistet en datter i konflikten.
• De grunnla organisasjonen Parent’s Circle, en gruppe for palestinere og israelere som har mistet sine.

---

Den komfortable boblen sprakk

Rami Elhanans far overlevde Holocaust, men ikke besteforeldrene. Han kaller seg sjette generasjons jøde fra Jerusalem. Det gikk 47 år før han møtte «palestinere for første gang som mennesker». Det er han skamfull over.

– Jeg så dem på gaten, men jeg så dem ikke. Ikke språket, ikke kulturen, maten, ingenting.

Som ung var han soldat i Jom Kippur-krigen i 1973 og kom tilbake derfra som bitter, nedbrutt, kynisk og sint. Han bestemte seg for å ikke involvere seg politisk eller sosialt. I stedet bygget han seg et liv som grafisk designer, og levde trygt med kona og fire barn.

– Vi levde i en komfortabel boble. Den sprakk da datteren vår ble drept.

Gråt da han så Schindlers liste

Bassam Aramin hatet Israel og hva de gjorde mot folket hans. Sammen med venner kastet de jevnlig stein og flasker på israelske soldater. En dag fant de gamle granater og kastet dem mot israelske jeeper. 17-åringen Aramin fikk syv år i fengsel. Der lærte han seg etter hvert hebraisk: «du må kunne språket til fienden».

En dag fikk han se en film om Adolf Hitler og jødene. Han gledet seg til å se fienden lide.

Men reaksjonen på filmen, som han senere skjønte var Schindler´s liste, overrasket ham. Å se jødene ble ført inn i gasskamrene fikk ham til å gråte.

Vi levde i en komfortabel boble. Den sprakk da datteren vår ble drept

—  Rami Elhanan

– Det var den første gangen jeg følte empati, sier han.

Etter hvert ble han mer og mer overbevist om at ikkevold var det eneste rette, og grunnla Combatants for Peace.

Det var her Rami Elhanan og Bassam Aramins veier krysset første gang i 2005 – det var Elhanans sønn Elik som startet gruppa med Aramin.

Den verste fienden er frykten

– Dere snakker ikke om hevn over deres drepte døtre. Hvordan har dere klart det?

– Skulle jeg drepe en, to, fem israelere? Alle? Det får ikke datteren min tilbake. Det løser ingenting, det skaper bare nye ofre, en ny sirkel av blod, sier Bassam. Han tok etter hvert master i Holocaust-studier fra Universitetet i Bradford, England. Kunnskap om fienden ble en vei for å forstå.

– Jeg har alltid sagt at den verste fienden i Israel er den israelske frykten. Det fostrer hat. Så for å komme forbi ditt eget hat, må du få fred med deg selv og kvitte deg med offer-mentaliteten. For å si det enkelt: Har du ingen fiende å vinne over, har du ingen å hate, sier Rami.

Men de er sinte, hver dag. De er rasende for at barna deres ble drept. Men de måtte ta et valg.

Det er ikke enkelt å oppdage at fienden er helt lik deg.

– Du bærer sorgen på skuldrene, den verste sorgen som er, sier Bassam Aramin.

– Men hva skal du gjøre med dette sinnet inne i deg? Smerten er en enorm energi, nesten som kjernekraft. Og smerten går aldri bort, sier Rami Elhanan.

– Vi må dele dette landet

Men de skjønner at ikke alle tenker som dem. At noen blir provosert over at de ikke vil ta hevn, at de kan snakke med fienden.

– Hvis du vil eksistere, må du snakke med dine medmennesker. Vi må dele dette landet, som en stat, to stater, fem stater, det er teknikaliteter. Hvis ikke, er det gravplassene vi kommer til å dele, sier Rami.

– Palestinerne vil aldri godta den israelske okkupasjonen. Og israelerne kommer ikke til å dra. Sånn er det. Logisk sett: Vi må leve sammen. Men vi kan velge å ofre våre barns blod i all evighet, sier Bassam.