– For oss blir det en utrolig sterk historie på at ja, i alt dette mørket er det noen lyspunkter, det er noe som nytter, som varer. Ellers, hvis man stirrer seg blind på alt det andre, kan man jo slutte, sier Dagfinn Høybråten.
Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp har satt seg ned for å snakke om krisetidene som preger verden ved starten av 2024. International Crisis Group (ICC) tegner et dystert bilde. Flere mennesker enn på flere tiår mister livet i kamper, blir drevet fra hjemmene sine eller trenger livreddende nødhjelp. Kollapsen i Vestens relasjoner med Russland har mye av skylda, det samme har rivaliseringen mellom USA og Kina. Fredsarbeidet er i krise, og handler mest om å prøve å forhindre det aller verste.
«Trolig er det beste vi kan håpe på for dette året å klare oss noenlunde gjennom», skriver ICC.
Men vannverket bestod
I Sudan har Kirkens Nødhjelp drevet et stort program i femti år. I april i fjor brøt det ut borgerkrig.
– Verden har glemt den. Du hører ikke om den i internasjonale eller norske medier. Men dette er en av de største flyktningkrisene akkurat nå. Sju millioner er på flukt, noen til nabolandet Sør-Sudan, mange innad i Sudan, sier Høybråten.
Han forteller at det over natten ble livsfarlig å operere både i Darfur, Khartoum og mange av provinsene. Meldingen kom om at mye av infrastrukturen Kirkens Nødhjelp hadde vært med på å bygge opp i Darfur, var ødelagt. Utstyr var stjålet. Men så kom også beskjeden om at vannverket går og leverer.
– Det vi alltid gjør når vi bygger en vannforsyning, er at vi oppretter en lokal vannkomité. Den får et lite budsjett som de selv for ansvar for innkreve små avgifter til. De lærer vedlikeholdet, får ansvar for det og for å styre vannverket. Er det noe man kan enes om og virkelig hegner om, er det vannforsyning.
Arbeidet i Sudan er satt tilbake, landkontoret flyttet til Port Sudan, hele programmet er omstrukturert og drives av partnere.
I nabolandet Sør-Sudan er det også urolig, men ifølge Høybråten er paradokset at mens folk før flyktet fra sør til nord, går strømmen nå fra nord til sør. Noen flykter tilbake til Sør-Sudan.
– Det er ikke uten utfordringer der heller, men av en litt annen karakter enn i den voldsomme borgerkrigen i nord.
Flere kriser, farligere, mer blir ugjort
– Det er voldsomt, sier Høybråten.
For Kirkens Nødhjelp er det å rykke inn ved kriser ikke noe nytt. Oppdraget er tredelt, både å svare på akutt nød, jobbe langsiktig for utvikling og for å endre strukturer som holder mennesker nede. Men noe er annerledes nå.
– Det er flere kriser, og flere samtidig. Det siste året har vi hatt to krisestaber gående nesten hele året – ikke de samme krisene, men ofte to eller flere samtidig. Da Gaza-krigen brøt ut med angrepet fra Hamas 7. oktober, kom det et kraftig jordskjelv i Herat i Afghanistan, og tre til like etterpå. Og vi er i Herat, vi er i Gaza.
Sikkerhet for medarbeiderne og partnere fyller mye mer enn før av tid og kapasitet. Men det handler også om tilgang i det hele tatt til å gi hjelp.
Mens hjelpearbeidere i praksis har hatt en egen beskyttelse i kraft av internasjonal rett, blir de stadig oftere mål for angrep. Kirkens Nødhjelp er i åtte av de ti farligste landene å være hjelpearbeider i.
– Vi må legge mye mer vekt på trygghet rundt operasjonene og folkene vi har. Det er tankevekkende at vi i høst har fått gjort mer i Afghanistan, fordi det er tryggere der nå enn det var, mens vi har store utfordringer med å gjøre det vi skal i Gaza.
Gjenoppbyggingen på det sjelelige plan
Nå i januar åpnet Kirkens Nødhjelp kontor i Kyiv i Ukraina, sammen med danske Folkekirkens Nødhjælp, fordi behovene i landet ikke blir kortvarige. Psykososial helse er det som særlig prioriteres.
– Gjenoppbyggingen på det menneskelige og sjelelige plan vil ta mange år. Vi ser at både sivilsamfunnsaktører og kirkelige aktører kan spille en rolle i det å hjelpe folk som er sterkt medtatt av krigen mentalt sett.
Høybråten understreker at selv om mange av oss kjenner på en oppgitthet over situasjonen i verden, opplever Kirkens Nødhjelp at mange likevel vil støtte de som får gjort noe.
– Vi har aldri hatt så mange faste givere som vi har nå. Det er trangere tider i Norge. Jeg tror politikerne ofte undervurderer den solidariteten som er i Norge med mennesker som er i nød.
Et levende mareritt
I Gaza har Kirkens Nødhjelps medarbeidere kalt situasjonen et levende mareritt. De prøver å bidra med varme måltider, enkelt kjøkkenutstyr for å lage mat over åpen ild, hygienepakker og vann.
– Over nyttår mellom bomberaidene fikk vi delt ut 27.500 varme måltider på Gaza, med to medarbeidere som selv er på flukt og livredde for hva som skjer neste natt.
Høybråten understreker at med fred eller våpenhvile over mer enn de fem dagene, kunne mye mer vært gjort.
– Resten av dagene har det vært full krig, men ikke i hele Gaza, så vi har kunnet bidra litt, særlig i sør før det flyttet seg sørover, og det gjør vi fortsatt. Før eller siden brenner dette ut, og vi skal være der da. Det er bare forferdelig at det skal gå så mange liv før det stopper. Det er helt vanvittig.
Snakket om fred i ren protest
I Etiopia har Kirkens Nødhjelp et av sine største landprogrammer. Der er også konfliktene mange, langs etniske linjer og på tvers av etniske linjer. Arbeidet er tungt forankret i trosbaserte partnere, både ortodokse kristne, Mekane Yesus-kirken og muslimske partnere.
– Noe som har oppmuntret meg fra Etiopia de siste månedene, er at kirkene har funnet sammen og laget et kirkeråd, en felles plattform for å møte utfordringene både for humanitær innsats og fred. Kirkene er halve befolkningen i Etiopia, og en del av vårt fredsarbeid.
Høybråten forteller om et arbeid som pågår under radaren gjennom lokale fredskomiteer. Der møtes ulike etniske grupper, noen i grenseområder der hendelser stadig truer stabiliteten og ytre press kan gjøre alt verre.
– Fredskomiteene lærer seg teknikker for å stå opp og si at dette vil vi ikke ha i vår landsby. Det er et fascinerende arbeid.
Da Kirkens Nødhjelp hadde kickoff nylig, snakket Høybråten bare om fred.
– Det er nærmest i ren protest, fordi det er nesten blitt sånn i dag at hvis du snakker om fred, er du venn med Putin eller Hamas. Tvert imot tenker vi at vi har et oppdrag om å fremme fred og forsoning som en kirkelig, diakonal organisasjon. Fred vil alltid være en forutsetning for å få gjort noe over tid. Det er det vi håper å få til i de pågående konfliktene hvor våpnene smeller hver dag.
