Jeg har vært alenemor i flere år, med to barn i barneskolealder. For noen år siden møtte jeg en ny mann, og vi flyttet sammen for seks måneder siden. Jeg tenkte det ville bli fint å dele ansvar og familieliv, men etter at vi ble samboere ble det ganske komplisert.
Han benytter enhver anledning til å irettesette dem, ja nærmest leter etter feil ved dem
Vi har det bra sammen når barna er hos faren, men når de er sammen med oss, får jeg følelsen av at han synes de er i veien. Han benytter enhver anledning til å irettesette dem, ja nærmest leter etter feil ved dem. Han synes jeg setter for lite grenser, og det stemmer nok litt, men jeg synes han lager så mange regler at det ikke er plass til barna.
Er redd for at de tar skade av å bli boende med ham, men vil helst ikke bryte opp igjen. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen Ina
Kjære Ina,
Jeg forstår at du har stor omsorg for barna dine. Derfor er det ikke rart at det er vanskelig når noen du er glad i, ikke deler den samme kjærligheten til dem.
Å etablere nye familiekonstellasjoner er krevende for alle involverte. Det er viktig å ta tiden til hjelp og være tålmodig med reaksjoner som dukker opp. Samtidig er det stor forskjell på takhøyden man skal ha for reaksjoner fra barn og fra voksne.
Dere voksne har valgt å gå inn i relasjonen med åpne øyne, mens barna dras med på lasset enten de vil eller ei. De er prisgitt at voksne ivaretar dem. Det er godt å høre at du er bevisst dette.
Er du glad i meg?
Som forelder er det din jobb og ditt privilegium å gi barn det som trengs av kjærlighet, trygghet, regler og rammer. Tidvis er det en enkel oppgave, hvor omsorgen flyter av seg selv. Andre ganger er det vanskelig, og man responderer på måter man angrer på.
Trygge relasjoner kan tåle noen emosjonelle kollisjoner så lenge man reparerer etterpå. Når en ny person skal innlemmes i familien er forholdet mer usikkert. På ulike måter forsøker man å bli klok på hverandre. Kan jeg stole på deg? Er du glad i meg? Kan du tåle meg? Ut fra det du beskriver, er jeg redd barna dine har fått nedslående svar fra kjæresten din.
En bro som tåler budskapet
Muligens kan tydeligere grenser eller regler være et gode for barna dine. Samtidig er det stor forskjell i hvordan slike budskap tas imot avhengig av hvor trygg man er på avsenderen. Irettesettelser blottet for varme eller omsorg, skaper ofte avstand.
Du kan ikke forvente at din nye partner umiddelbart skal kjenne eller være glad i barna på samme måte som du er. Barna har allerede en pappa, og dere må sammen drøfte hvilken rolle det er ønskelig at din nye kjæreste har i oppdragelsen. Det er ikke lett å være den «nye» voksenpersonen i familien, men omstillingen er minst like krevende for barna. Derfor bør man kunne forvente at han forsøker å være et godt tilskudd i livet til barna dine. Om ikke annet bare fordi de er viktige for deg.
Derfor bør man kunne forvente at han forsøker å være et godt tilskudd i livet til barna dine
Slik du beskriver det, synes det fokuset å være fraværende. Kanskje kan han la seg inspirere av Astrid Lindgrens uttalelse: «Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mer kärlek, så kommer folkvettet av sig själv». Man kan være uenig i om kjærlighet er tilstrekkelig i seg selv, men de fleste vil mene at opp
[ Han har blitt utbrent to ganger. En gang av å lede ungdomsarbeid i kirken ]
dragelse uten kjærlighet er utilstrekkelig.
Er jeg feil?
Å bli irettesatt er tidvis på sin plass. Det du omtaler høres imidlertid verken velment eller konstruktiv ut. Når man kontinuerlig får beskjed om at man gjør feil, opplever man kanskje at det er jeg som er feilen- «det er jeg som er problemet».
Hvordan reagerer du når han gir uberettiget kritikk til barna dine? Tar du dem i forsvar? Mekler du? Er du stille? Kanskje er din respons minst like viktig som hans, fordi du kan bidra til å styrke deres selvbilde ved å stå opp for dem. I motsatt fall kan en unnfallenhet bidra til at de antar at han snakker for dere begge.
[ Knut Jostein har båret på en mørk hemmelighet ]
Juridisk er det slik at alle som har et foreldreansvar har en plikt til å beskytte barnet sitt mot vold. Kanskje virker dette som en overdrevet sammenligning, ettersom det ikke forekommer fysisk vold her. Samtidig er det viktig å være bevisst at ditt ansvar også omfatter hva du tillater at skjer når barnet er under din omsorg. Hvis du opplever at kjæresten din sier eller gjør noe ondsinnet eller krenkende, er dette hans feil. Men det er også ditt foreldreansvar å sørge for at barna har et trygt oppvekstmiljø. Dersom et fremtidig familieliv skal inkludere både deg og kjæresten din, må dere enes om hva barna har behov for og hvordan dere tilrettelegger for dette. Det er godt at dere to har det fint sammen, men om det ikke er nok kjærlighet til at også barna får plass, blir det kanskje i sum for lite?
Lykke til!
Med vennlig hilsen
Hanna Punsvik Eielsen