Derfor blir de stående utenfor når Kirkens Bymisjon samles i én stiftelse

Om ei drøy uke er en flere år lang prosess endelig i mål. Fra en organisering basert på tolv lokale stiftelser, skal Kirkens Bymisjon samle troppene i én stiftelse.

– Vi gjør dette fordi vi mener at vi får til mer sammen enn hver for oss. Vårt samfunnsoppdrag er både nasjonalt og lokalt. Det fordrer nasjonal samordning og en sterk lokal tilstedeværelse, sier generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal til Vårt Land.

Hun understreker at sammenslåingen ikke vil innebære sentralisering, men heller tettere samarbeid mellom de ulike virksomhetene.

– Alle blir der de jobber i dag, men vi lager nye linjer på tvers av geografi. De som jobber med det samme, vil få tettere administrativ og faglig samhørighet, sier hun, og legger til at det er et ønske fra de ansatte å jobbe slik.

De ulike kontorene vil også beholde sin ledelse, men fra nå av vil de svare til et felles landsstyre.

[ Ble reddet opp av havet av norsk skip – ingen vil reise til Norge ]

– Sterk uro

To av dagens tolv stiftelser blir imidlertid ikke med i fusjonen. Tromsø og Nordland vil bestå som egne stiftelser.

Styreleder Svenn Arne Nielsen i Tromsø er kritisk til hvordan sammenslåingsprosessen har gått for seg, og mener den førte til sterk uro lokalt.

– Jeg så at dette var utrolig slitsomt for folk, og at Kirkens Bymisjon i Tromsø ikke var moden for en slik endring, sier han til Vårt Land.

Når man legger mye krefter i en lang prosess, blir det gjerne en forventning om at man må gjennomføre – en dynamikk Nielsen mener gjorde seg gjeldende her.

– Alle sånne prosesser starter et sted, så bruker man mye ressurser og til slutt blir prosessen i seg selv det sterkeste argumentet, sier Nielsen.

I tillegg var det viktig for dem å bevare den lokale tilhørigheten.

– Folk fryktet for identiteten sin, for å få større avstand til de besluttende organene og miste påvirkningskraft. Det er overstyring folk frykter, sier han.

– En god prosess

Styreleder Geir Isaksen i Kirkens Bymisjon Oslo stiller seg undrende til Nielsens beskrivelse.

– Jeg synes det har vært en god prosess nettopp fordi den har tatt tid og har tillatt folk å komme med spørsmål og innspill, sier han til Vårt Land:

– Styrene i stiftelsene representerer grasrota i Kirkens Bymisjon, og skal se til at formålet blir ivaretatt. Jeg synes vi har fått en veldig god forståelse og felles oppfatning gjennom å bruke tid med hverandre.

Isaksen mener også at Bymisjonen vil klare å bevare et lokalt preg i arbeidet, selv om de går sammen i én felles stiftelse.

– Det er viktig å bevare den lokale tilhørigheten, men også at vi har et nasjonalt apparat som kan ha kontakt med givere og beslutningstakere, sier han.

[ Freddy Kalas om bruddet med Brunstad Christian Church: – Sterk påkjenning ]

Herre i eget hus

Daglig leder Lars Vestnes i Nordland sier at organiseringen som lokal stiftelse har fungert godt for dem så langt, og at det var tvil om en sammenslåing ville gi positiv effekt.

– Man vet hva man har, men ikke hva man får, sier han:

– Så kan det hende at den nordnorske folkesjelen om å være herre i eget hus, er sterkere enn i resten av Norge, legger han til.

For Nordland, som for Tromsø, var den lokale tilhørigheten og nærheten til lokalsamfunnet, avgjørende. I tillegg trekker Vestnes frem at det var mye i fusjonsprosessen som ikke var landet, blant annet organisasjonsmodellen.

– Det ble en usikkerhet om hvordan den nye hverdagen skulle bli, veid opp mot tryggheten vi hadde.

Både Tromsø og Nordland holder imidlertid døra på gløtt for å gå inn i den nasjonale stiftelsen på et senere tidspunkt.

[ Presten følger kona gjennom demenssykdom ]

Mer konkurranse

Adelheid Firing Hvambsal forklarer at noe av bakgrunnen for fusjonen er at mer av det diakonale arbeidet Kirkens Bymisjon gjør, vil bli lagt opp som konkurranse og anbud. Det er noe alle ideelle aktører må forholde seg til, sier hun.

Til nå er det ikke alle stiftelsene i Kirkens Bymisjon som har hatt et apparat for å kunne melde seg på offentlige anbudsprosesser for å drive for eksempel barnevernstiltak, behandlingsinstitusjoner eller sykehjem. Med en nasjonal stiftelse i ryggen, tror hun at Kirkens Bymisjon vil kunne gi slike tilbud flere steder.

En felles stiftelse vil også sikre at ikke ulike bymisjons-stiftelser konkurrerer med hverandre om å vinne anbud.

– Vi skal være på nye steder med mer arbeid. Da må vi samle kreftene og ikke løpe i beina på hverandre, sier hun.

[ Anna Matilda vil kjøpe egen bolig, men det kan hun ikke ]