Barna kommer hjem til jul, men jeg gruer meg

En gledelig jul?

I januar mistet jeg mannen min etter lang tids sykeleie. Det var fryktelig smertefullt å stå ved siden av. Samtidig gjorde det at vi kunne sørge sammen underveis. Over alt vi tapte i hverdagen, og over alt han kom til å gå glipp av. Det var som om han gradvis forlot oss og ble mer og mer hvisket ut.

Både jeg og mannen min har/hadde en trygg tro. Troen på et liv etter døden, og at vi en dag møtes igjen ble ekstra viktig for oss i sykdomsperioden. Det er en trøst i den daglige sorgen og savnet.