Barna kommer hjem til jul, men jeg gruer meg

En gledelig jul?

I januar mistet jeg mannen min etter lang tids sykeleie. Det var fryktelig smertefullt å stå ved siden av. Samtidig gjorde det at vi kunne sørge sammen underveis. Over alt vi tapte i hverdagen, og over alt han kom til å gå glipp av. Det var som om han gradvis forlot oss og ble mer og mer hvisket ut.

Både jeg og mannen min har/hadde en trygg tro. Troen på et liv etter døden, og at vi en dag møtes igjen ble ekstra viktig for oss i sykdomsperioden. Det er en trøst i den daglige sorgen og savnet.

Nå har våre fire barn bekreftet at de kommer hjem til jul. Jeg vil så gjerne at dette skal bli en god jul for oss. Men i år gruer jeg meg. Hva kan vi gjøre for at savn og sorg ikke blir det eneste minnet fra denne jula?

Hilsen Elsa

Kjære Elsa!

Så trist å høre om tapet du og barna har opplevd. Det høres ut som en tung tid. Ikke bare i etterkant av dødsfallet, men også prosessen i forkant; det å vite at en du er glad i snart skal dø. Så godt at dere fant en felles trøst i troen. Og i håpet om at dette ikke er siste ord i historien. Like fullt er livet her og nå endret, og dere som familie må finne måter å leve videre uten ham.

Å sørge kan være tungt arbeid. Mange kan bli overrasket over at noe de trodde var «ferdigsørget», plutselig kommer tilbake i en ny bølge. Høytider er ofte slike bølgedaler. Derfor er det fint at dere tenker igjennom hva som kan gjøre jula så god som mulig for dere.

Alt har sin tid

Mens hverdager passerer uten at vi tenker mye over det, skiller høytider og merkedager seg ut. Den vanlige rytmen stopper opp, og vi gjør noe annerledes. Dermed husker vi slike dager bedre. Og vi har gjerne mange forventninger til hvordan høytiden skal være. Jula er forbundet med mange tradisjoner.

Lukten av barnåler, ribbe og smultringer utløser for de fleste av oss mange minner. Men det er ikke bare mat, pynt og gaver man har forventninger til. Mange har også tanker om hva som er riktig å føle i jula. Gledelig jul! For deg som har en kristen tro, kan man tenke at selve julebudskapet er en glede. Noe som står fast uavhengig av livets svingninger.

Samtidig er det viktig å gi rom for at man føler det man føler. Uten å stresse med å endre det, skamme seg eller ergre seg over at man skulle eller burde følt noe annet. Sånn har dere det akkurat nå. Både glede og sorg er forbigående tilstander. Den ene er ikke mer verdt enn den andre, selv om det gjerne er noen følelser man trives bedre med.

[ Alene etter brudd med sekt ]

Hva med juletradisjonene?

Tradisjoner kan gi trygghet. En opplevelse av noe stabilt og uforanderlig. Det er viktig å omgi seg med mennesker man bryr seg om. Spise mat, hvile og gjøre noe som gir påfyll. Et hint om at livet ikke har stoppet. Og at det fortsatt fins grunner til å feire.

Samtidig kan noen kjenne det som nødvendig å endre høytidstradisjoner. Påminnelser om det som var, blir for smertefulle. Tidvis tar tomrommet større plass enn de som faktisk er til stede. Man kan forme nye tradisjoner og minner ved å invitere andre familiemedlemmer eller nære venner. Man kan også finne mening i å bidra til at andre får en bedre høytid. For eksempel engasjere seg som frivillig i Kirkens Bymisjon, Røde Kors eller i ulike menigheter. Det kan gi et etterlengtet fokusskifte.

[ De skulle dyrke seg selv – så blir foreldrene syke ]

Å minnes og å bære med seg

For noen er det godt å gi plass til den som mangler. Det kan være så enkelt som at navnet hans blir nevnt i løpet av dagen. Det kan være å dele et minne. En historie dere kom på. Noe dere savner. Noe som irriterte dere ved ham. Noe man kan le av. Gråte av.

Ofte henger slike følelser tett sammen. Noen tenner lys. Andre besøker graven. Noen har bilder, symboler eller steder de holder fast ved. Noe som gir dem en følelse av tilstedeværelse eller nærhet. Kanskje kan bønn eller religiøse ritualer være til trøst.

Noen har økt behov for alenetid. Andre får ekstra behov for å være sammen. Uansett er det viktig at dere kan skape forskjellige soner. Hvor det er rom for å være trist, men også rom for å trene, spille, strikke og tenke på noe helt annet.

La solen seila øve himmelen / På sleb e’ alltid nåttå med / Om glede snart må viga plass for sorg / E’ begge frukt av same store tre

—  Sigvart Dagsland i Sangen Om Gleden

Ulike behov

Det fins ingen «one size fits all» i sorg. Man har ulikt tempo, ulike faser, ulike behov. Dermed er det ekstra avgjørende at dere er åpne, tydelig og rause; om hva dere trenger og om hvordan dere best kan støtte hverandre. Sorg bæres best i fellesskap.

Ønsker dere en jul fylt med det som trengs.

Med vennlig hilsen

Hanna Punsvik Eielsen