Vi er par i starten av 50-årene, og våre tre barn har nettopp forlatt «reiret». Det har vært 30 år med omsorg, og vi hadde sett fram til en ny vår for oss som par uten slike oppgaver. Vi har lenge hatt planer om å ta permisjon fra jobb for å arbeide i en annen del av verden i regi av en bistandsorganisasjon. Omtrent samtidig som det siste barnet flytter hjemmefra, blir faren min alvorlig syk. Han er enkemann og trenger mye mer hjelp enn det han kan få av det offentlige. Jeg er den av mine søsken som bor nærmest. Dermed er det jeg som bistår ham med daglig tilsyn og praktisk hjelp. Dette griper inn i våre planer, og drømmen vår blir neppe realisert. Jeg klarer å omstille meg, men mannen min er innmari skuffet. Han sier at han virkelig trenger en pause fra jobben for å gjøre noe annet. Men hvis han reiser vekk alene, blir jo poenget med å gjøre noe sammen, borte! Jeg er blitt usikker på om han virkelig er villig til å stå sammen med meg i den nye situasjonen. Takknemlig for råd.

Vh Anette.

Kjære Anette, det er veldig leit å høre at livssituasjonen deres brått er blitt endret på grunn av sykdom i familien. Dere hadde gledet dere til å gjøre noe sammen, etter 30 år med omsorgsoppgaver, og så må dere omrokere planene. Du føler du ikke har noe annet valg enn å prioritere pappaen din. Og jeg tipper du er skuffet og såret av at mannen din ikke ser de nødvendige konsekvensene av deres nye situasjon.

Forventninger og skuffelse

Å planlegge noe en gleder seg til, er knyttet til forventninger der en ser for seg hvordan den nye situasjonen vil arte seg. Dere har gledet dere til fravær av omsorgsoppgaver, en revitalisering av parforholdet, samt ønske om å delta i bistandsarbeid.

Når viktige planer og forventninger ikke blir noe av, kan det oppleves som et tap. For noen betyr ikke et slikt tap all verden hvis de har andre likeverdige alternativer. Eller, som i ditt tilfelle, at grunnen for endringen trumfer planene fordi dette gjelder noe så alvorlig som livssituasjonen til pappaen din.

For andre kan et slikt tap innebære en skuffelse og sorg over noe viktig som ikke ble realisert, og de kan da reagere med sinne og bitterhet. Dette er kanskje tilfelle for mannen din. Men fordi han sikkert skjønner at ingen kan klandres for at faren din ble syk, har mannen din ikke noe sted å rette dette sinnet og skuffelsen mot.

Han skjønner sannsynligvis også at du må prioritere som du gjør. Han blir da stående i en skvis mellom følelser og fornuft. Kanskje hans eneste måte å kanalisere denne frustrasjonen på, er å si at han i hvert fall har behov for å gjøre noe annet snart.

Få også med deg denne: Hva gjør man når partneren blir psykisk syk?

Lojalitetskonflikter

Kanskje setter dette dere begge i en lojalitetskonflikt. Mannen din opplever muligens en konflikt mellom å velge deg versus å realisere sine individuelle behov.

Og for din del; hvem er viktigst av mannen din eller faren din?

Dette blir det umulig å svare på, men like fullt har slike spørsmål en tendens til å gnage på samvittigheten.

Jeg leser likevel av innlegget ditt at du er urolig for om mannen din velger å stå ved din side i den nye krevende omsorgssituasjonen, eller om han velger selvrealisering.

Om å møtes i følelsene

Jeg vil tro at dersom du gir deg lov til å kjenne etter, så er du også skuffet og lei deg for at planene må skrinlegges.

Du har kanskje ikke gitt deg rom for å dvele ved et slikt tap da du har vært nødt til raskt å omrokere planene.

Hvis du klarer å møte din manns skuffelse uten å si «Ja, men du må da skjønne at situasjonen nå har endret seg!», og isteden si «Ja, dette er skikkelig kjipt. Jeg skjønner at du er innmari skuffet. Det er jeg også.», så skapes et rom hvor dere kan møtes i følelsene.

Få også med deg denne: Treåringen nekter å legge seg

Gi dere tid

Mitt viktigste råd er at dere nå gir hverandre tid til å forsone dere med den nye situasjonen.

Ikke forhast dere med å ta store avgjørelser. Dere trenger ikke skrinlegge noen planer, men heller tenke at det inntrufne gjør det nødvendig med en utsettelse. Som omsorgsperson må du passe på deg selv, slik at du ikke brenner deg ut.

Vi ser dessverre ofte at omfanget av hjelpetilbud fra det offentlige avhenger av hvor pågående og aktive pårørende er med å kreve dette. Kanskje vil økt avlastning, opphold på sykehjem eller lignende for faren din, skape muligheter for realisering av noen av deres opprinnelige planer på sikt?

Vennlig hilsen Terje Tilden