Det begynte med en vinter og strømpriser vi ikke hadde sett maken til. Før vinteren hadde rukket å skrive seg inn i mars ble det krig i Europa. Så kom inflasjonsskyen tung og truende. Rentene måtte opp. Samtidig har prisen på mat, drikke, drivstoff og råvarer skutt i været.

Nå har regjeringen varslet et stramt statsbudsjett. Det uroer folk.

Her kan du lese om forventningene til statsbudsjettet fra en bonde, en forfatter, en teologistudent, en minstepensjonist, en kirketjener, en sykepleier, en rådgiver, en tannlege, en bedriftseier.

– Tar ikke sjansen på å sitte med den kostnaden

BONDE: Torill Helgerud (56 år). Bor sammen med 17 år gammel datter på gård i Lier kommune.

Toril Helgerud har vanligvis tre slåtter. Den tredje blir overskuddsfôr som hun enten selger eller har på lager. I år har det blitt med to slåtter.

– Gjødselprisene har blitt så høye, og da blir enhetsprisen på fôret så høy at jeg ikke får solgt det. Den kostnaden har jeg ikke tatt sjansen på å sitte med.

På toppen kommer utgifter til de som slår og presser fôret for henne. De må også ta seg litt mer betalt nå som drivstoffprisene har økt.

Helgerud driver med kjøttdyr. Prisen hun får for kjøttet nå er ikke i nærheten av å dekke opp for prisveksten. Til statsbudsjettet i år ønsker Lier-bonden seg at regjeringen tar et valg mellom prosent- og kronetoll, slik de slo fast i Hurdalsplattformen.

Kronetoll gir mest stabilitet i innenlandske priser. Prosenttoll varierer i forhold til prisvariasjoner på det internasjonale markedet - og gir ustabile priser. For Helgerud kan denne typen importvern bidra til at bønder som henne får bedre betalt for kjøttet.

Hadde nettopp fått hodet over vann

FORFATTER OG FRITIDSLEDER: Kaisa Hansen Suckow (30). Bor med mann og tre barn i egen leilighet i Kristiansand.

Kaisa Hansen Suckow er bokaktuell med Oss mot verden. En selvbiografi om å vokse opp i fattigdom i Norge. Da kostnadene begynte å øke, hadde Suckow og ektemannen Robin akkurat blitt ferdige med å nedbetale kreditt- og forbrukslån. De hadde fått hjelp til å komme inn på boligmarkedet, de hadde investert i en varmepumpe og på kontoen sto 10.000 kroner i buffer.

– Det føltes som 100.000 kroner. For folk som oss tar det veldig lang tid å spare så mye penger. De pengene er borte på uforutsette utgifter nå, forteller Suckow som igjen er bekymret for fremtiden.

Hun hadde ikke sett for seg at levekostnadene skulle øke så mye som de nå har gjort. Nå må familien snu på krona for å få pengene til å strekke til.

– Det øker bekymringen min. Er dette den nye normalen? spør hun.

Suckow og familien prioriterer det aller mest nødvendige nå. Tak over hodet, klær og mat. Hun håper de slipper å komme dit at de ikke har råd til å sende barna på fritidsaktiviteter. Akkurat nå får de det til ved hjelp av fritidsfondet i Kristiansand. Men drivstoff til transport til og fra aktivitetene, parkering eller busskort, og utstyr, er også kostnader som skal dekkes.

– Jeg har vært gjennom dette før, men jeg hadde ikke trodd at vi skulle havne der igjen så kort tid etter at vi fikk hodet over vann, sier Suckow.

Jeg har vært gjennom dette før, men jeg hadde ikke trodd at vi skulle havne der igjen så kort tid etter at vi fikk hodet over vann

—  Kaisa Hansen Suckow, forfatter og fritidsleder

Hun har en rekke ønsker til regjeringen for statsbudsjettet, og aller høyest på listen er bekjempelse av fattigdom. Det løses ikke med gratis fritidskort til barn, ifølge henne.

– Vi må sørge for store strukturelle endringer som hindrer at fattigdom går i arv. Men en barndom er kort, og før de strukturelle endringene er på plass, er en barndom slutt, sier Suckow.

[ Her går grensene for SV i statsbudsjettet – krever politikk-seire i tillegg til penger ]

Hun foreslår å øke barnetrygden, gjerne behovsprøvd, slik at den økes til de som trenger det. Og minstepensjonistene i Norge må over fattigdomsgrensa. Hun synes det er horribelt at de som var med å bygge landet ligger under EUs fattigdomsgrense. Og så vil hun gjerne ha gratis fritidsaktiviteter for alle barn i Norge.

– Men det må komme etter at vi har dekket for mat og strøm i lampa.

– Mye mer preget av uro

TEOLOGISTUDENT: Kjersti Jåvold Landmark (27). Bor i leilighet på Økern i Oslo med ektemann.

Satt i perspektiv synes Kjersti Jåvold Landmark at hun er heldig. Hun har en ektemann å dele utgifter med, hun eier leilighet og hun har en fast deltidsjobb. Likevel er hun bekymret for fremtiden. Hva om renta blir så høy at hun må selge leiligheten, er blant spørsmålene som har meldt seg nå.

– Alle disse forpliktelsene man har tatt på seg i tidene som var gode, sier hun.

Landmark sjekker strømprisen hele tiden, og planlegger døgnet etter den. Hun blir irritert hvis hun ikke får satt på en vask når strømprisen er lavere.

Alle disse forpliktelsene man har tatt på seg i tidene som var gode

—   Kjersti Jåvold Landmark, teologistudent

– Hverdagen min er mye mer preget av uro. Jeg tenker mye på økonomi og rutiner, sier Landmark, Det betyr blant annet at hun sløser mindre på sosiale aktiviteter, og i større grad planlegger og skriver handlelister.

Landmark håper regjeringen prioriterer bistand, studenter, barn og unge, og de som har minst å rutte med. De som har bare én inntekt eller mange barn. Frivillige organisasjoner og barn og unge må også prioriteres.

– Generasjonen som er barn og unge nå er mye mer preget av konflikter enn tidligere generasjoner. Derfor trenger vi gode og trygge møteplasser for dem.

Kutter ned på kulturopplevelsene

MINSTEPENSJONIST: Anne Lise Hessen Følsvik (81). Bor alene i enebolig på Valderøya i Giske kommune.

– Det koster like mye for en minstepensjonist å eie og drifte en bil som det gjør for alle oss andre, sier Anne-Lise Hessen Følsvik.

Hun tenker seg om før hun bruker bilen nå. Men det er de sosiale aktivitetene som blir prioritert bort først.

– Om du skal gå på konsert eller på teater, må du tenke deg om flere ganger enn før. Når du har en ørliten pensjon med et lite tillegg, virker det inn på livskvaliteten din.

– Vi som bor alene har de samme utgiftene til telefon, strøm, mat og aviser alt som de som deler utgiftene har.

Følsvik har ikke kuttet ut aviser. Men det er noe av det første som ryker når hun eventuelt må prioritere hardere hva hun kan bruke pengene på. Hun forteller at folk i omgangskretsen opplever samme prioriteringer.

– I vår aldersklasse er det mange minstepensjonister. Da vi var i arbeidsfør alder var det ikke arbeidsplasser for kvinnfolkene, og det var heller ikke barnehager.

Når du har en ørliten pensjon med et lite tillegg, virker det inn på livskvaliteten din

—  Anne Lise Hessen Følsvik (81), minstepensjonist

Ønsket for statsbudsjettet er klart.

– Regjeringen må oppgradere minstepensjonen til over EU sin minstepensjon.

I tillegg ønsker hun at eldreombudet får være i fred.

– For meg betyr Eldreombudet at jeg har en instans å henvende meg til når jeg har problemer eller saker jeg vil fremme. Det er et talerør for de eldre, og regjeringen må ikke fjerne støtten fra en så viktig instans, er Følsviks klare budskap.

– Hamstrer nok litt nå

KIRKETJENER: Kennet Mo (47). Eier enebolig på Bleikvassli i Hemnes, har planer om å flytte sammen med kjæresten.

Når Kennet Mo skal handle, går han gjennom tilbudene og skriver en liste. Småhandling har han sluttet med.

Nord-Norge har foreløpig vært skånet for de høyeste strømprisene, men han slår av lys og senker temperaturen når han ikke er hjemme. Og selv om han og kjæresten har hver sin bil, forsøker de å samkjøre til jobb. Han merker ikke så mye til prisøkningene ennå. Likevel har han mer eller mindre ubevisst tatt noen grep.

– Jeg har alltid hatt en bufferkonto, og jeg har nok satt av mer på den nå enn før.

Mo er litt motstander av hamstring. Men når han tenker seg om, så kjøper han den ekstra posen med kaffe eller dopapir når det er på tilbud.

– Det er nå greit å ha noe liggende på lur i tilfelle.

Det er nå greit å ha noe liggende på lur i tilfelle

—  Kennet Mo, kirketjener

På statsbudsjettet håper kirketjeneren at regjeringen prioriterer dem som har behov for strømstøtte. Privatpersoner som bedrifter. Og så må det dryppe på kommunene.

– Kommunene må få nok penger til å drifte stillinger for barne- og ungdomsarbeidere, og de må sørge for at det er nok penger til trosopplæring om det blir vanskelige tider.

Måtte selge bilen

SYKEPLEIER: Frezer Teklu (43 år). Bor sammen med kone og tre barn i egen leilighet på Vestli i Oslo.

Teklu og familien merker tydelig effektene av høyere priser. Han er sykemeldt og går på arbeidsavklaringspenger. Da renta gikk opp ble det for dyrt å beholde bilen. Det gjorde livet med et barn med funksjonsnedsettelse vanskeligere.

– Han har fått skoledrosje, men noen ganger sovner han i bilen på vei fra skolen. Da må jeg bære ham opp til leiligheten. Det kan jeg ikke nå som jeg har prolaps. Tidligere kunne jeg sitte i bilen til han våknet, forteller Teklu.

Han sier at han merker de økte prisene både på strømmen og matbudsjettet.

– Før kunne jeg kjøpe to kilo epler, nå kjøper jeg heller ett kilo.

Før kunne jeg kjøpe to kilo epler, nå kjøper jeg heller ett kilo.

—  Frezer Teklu, sykepleier

Hjemme har de skrudd ned temperaturen litt, og kler heller på seg litt mer. Tørketrommelen har de sluttet å bruke, nå tørkes klærne til familien på fem på stativ i stuen.

Han håper statsbudsjettet reflekterer forståelse for de økte mat- og strømprisene. At de som behøver støtte for å dekke utgiftene får det.

[ Færre barn vokser opp i lavinntektsfamilier. Økt barnetrygd kan være årsaken ]

Kan ikke varme opp hele huset

RÅDGIVER: Kim-Andre Bergin (34). Bor i Kristiansand i enebolig med kone og tre barn.

Da familien Bergin bygde på huset for å gjøre det rullestoltilpasset hadde de ingen anelse om hvilke høyder strømprisene skulle opp på. Nå slår de av varmen på soverommene så barna kan leke i felles rom. Tre barn under fem år som kommer hjem klokken fire og skal spise middag, dusje og legge seg på samme tidspunkt gir lite rom for fleksibilitet i strømforbruket.

– Vi har ikke sjans til å time tidspunkt for bruk av strøm når prisene er lavere, sier Bergin som er rådgiver i MIO BPA som tilbyr brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Bergins største ønske til politikerne som skal vedta årets statsbudsjett er å ikke kutte habiliteringstilbudet til barn. Tilbudet er til barn i barnehagealder, og bidrar til at barn med funksjonsnedsettelser kan lære seg å bruke kroppen sin bedre.

– De må ikke ta bort muligheten for barn til å trenes opp. Det tilbudet har regjeringen foreslått å fjerne gjennom å avvikle fritt brukervalg. Det er ikke et kommunalt tilbud per dags dato.

De må ikke ta bort muligheten for barn til å trenes opp

—  Kim-Andre Bergin

Bergin sier datteren har fått bedre livskvalitet av habliliteringstilbudet. Han synes det er synd hvis andre barn skal miste denne muligheten.

– Vi som har mest må bidra nå

TANNLEGE: Awais Ahmad Mushtaq (37). Bor på Stovner i Oslo i enebolig med kone og tre barn.

Tannlegen fra Stovner har ikke merket de økte prisene så godt på sin egen lommebok. Men han er bekymret for alle dem som nå kan komme til å nedprioritere tannhelse for andre utgifter.

– Nav har støtteordninger for folk som av en eller annen grunn ikke har råd til å betale tannlegeregningen. Dette er noe vi må bli flinkere til å opplyse folk om nå, sier Mushtaq.

Han håper regjeringens statsbudsjett ikke går utover folks helse.

– Vi må ikke komme i den situasjonen at folk må prioritere mellom en vond tann eller å kjøpe klær til barna sine, sier Mushtaq og legger til at han gjerne bidrar mer til fellesskapet om det er det som må til.

– Regjeringen kan med fordel øke skattene for oss som tjener bra.

Regjeringen kan med fordel øke skattene for oss som tjener bra.

—  Awais Ahmad Mushtaq, tannlege

– De friske skal jobbe og de svake må tas hånd om. I alle kriser er det de mest sårbare som rammes først om det er økte levekostnader eller pandemien. Da må de som har mest bidra.

– Nå begynner det å bli tungt

BEDRIFTSEIER: Anne-Mette Gården (42). Bor i enebolig på Vågå med ektemann og to barn.

Anne-Mette Gården driver tredje generasjons entreprenørbedrift på Vågå i Gudbrandsdalen. En bedrift hun håper å overføre til fjerde generasjon. Men hvis regjeringens varslede kutt i veibygging slår til, er hun redd for fremtiden.

– Vi har jobb frem til jul, i likhet med andre bedrifter nedover dalen, men etter det er det helt stopp. Det er ingen prosjekter.

De økte prisene har allerede ført til at privatpersoner vegrer seg for å starte nye prosjekter. Og mye av det som kommer inn, går ut igjen i drivstoffregninger og materiell som har blitt mye dyrere.

– Bunnlinja er borte. Vi har ikke igjen noe til å investere i nytt utstyr.

Det har blitt noen søvnløse netter. Må hun permittere ansatte, får de nye oppdrag? er spørsmål som kverner.

– Hvis dette ikke hadde vært en bestefar-arv, så vet jeg ikke om jeg hadde holdt ut. Jeg kjemper med nebb og klør. Men nå begynner det å bli tungt.

Vi har jobb frem til jul, i likhet med andre bedrifter nedover dalen, men etter det er det helt stopp.

—  Anne-Mette Gården, bedriftseier

I tillegg til lettelser på moms og drivstoff har Gården ett klart ønske til statsbudsjettet:

– Ikke kutt i veiprosjekter. Hvis vi i anleggsbransjen ikke får noe å gjøre, blir vi enda flere som må spise av statskassen.