I fjor budsjetterte Solberg-regjeringen 860 millioner til «Stabilisering av land i krise og konflikt». Nå blir posten kuttet med 140 millioner kroner i årets reviderte nasjonalbudsjett.
Libanon står overfor en av de største økonomiske krisene i landets historie. I 2020 mistet over 300.000 mennesker hjemmet sitt etter siloeksplosjonen i Beirut, og landets helsevesen ble nesten lammet av koronapandemien.
I tillegg til dette bor det over halvannen million flyktninger i landet. Håndteringen av disse har Norge støttet gjennom bistandspenger. I budsjettet har en del av denne støtten kommet fra stabilitetsposten.
[ Lite håp i Libanon ett år etter eksplosjonen ]
Bredt arbeid
I tillegg til å støtte flyktninghåndtering i Libanon jobber norsk stabiliseringsstøtte i blant andre disse landene:
- Land som er rammet av Syria-krisen, i første rekke Syria, Jordan og Libanon
- Andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, i første rekke Jemen, Libya og Irak
- Afrikanske land sør for Sahara, her inkluderer Sør-Sahara, Afrikas horn og Sahel-landene
- Andre regioner der det er behov for stabiliseringsprogrammer, blant annet grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar.
Elling Njål Tjønneland, forsker for Chr. Michelsens Institutt, sier at det er lite som skiller stabiliseringsstøtte fra utviklingsarbeid.
– Det man kaller stabilisering er veldig mye. Når man skreller av all retorikk så er det hovedsakelig utviklingsprosjekter i land som har vært herjet av konflikt. Det er ikke veldig forskjellig fra utviklingsarbeid i stabile land.
Alt fra å håndtere migranter og å hjelpe til med politiske prosesser, til å sikre matsikkerhet og jobbskapning, går under knaggen stabilisering i bistandsbudsjettet. Tjønneland sier at arbeid blant lokale innbyggere også er viktig i arbeidet, og ikke bare de store politiske prosessene.
– Utvikling skapt nede på bakken blir også kalt stabilisering. Etter en større konflikt trenger man utvikling på grasrota, ikke bare fordi befolkningen får det bedre, men det bidrar også til å gi legitimitet og tiltro til nye politiske ledere.
Risikofylt bistand
Det er derimot ikke risikofritt å drive utviklingsarbeid i ustabile stater. Stabilisering har vist seg å være en krevende prosess, ifølge Tjønneland.
Han sier at myndigheter i de fleste tilfeller både er en del av både løsningen og problemet.
– Ofte er det svake myndighetsinstitusjoner. Noen steder har myndighetene liten oppslutning, og andre steder finnes det en konkurrerende opposisjon med våpen. Dette gjør gjenoppbygging vanskelig og krevende.
Vanskelig bistand i Somalia
Somalia er at av landene Norge har jobbet mest med stabilisering i. Norge har vært med å opprette en føderal regjering, og støttet sentralmakten i Mogadishu. Dette har ikke utelukkende gitt gode resultater, ifølge Tjønneland.
– Norge skal ha ros for å ha tatt mange strategiske grep i Somalia. Men det har gitt ujevne resultater, det er en vanskelig materie å jobbe med.
Land i kriser
Kjennetegn for alle landene som mottar stabiliseringshjelp, er at de er land i kriser. Tjønneland beskriver landene som ekstra sårbare, og forteller at situasjonen i Somalia nå er prekær.
– Somalia har fått mange andre store problemer. Det er spesielt dramatisk med tørken de opplever nå. Stor import av hvete har også gitt høye matpriser.
[ Solgte leiligheten for å oppfylle en drøm. Gikk fra vondt til verre. ]
Libanon er et av landene som har fått betydelig støtte fra stabiliseringsposten de siste årene. Flyktninghjelpens programleder på Libanon-kontoret, Elias Jourdi, sier situasjonen har endret seg dramatisk i landet.
– Først kom en økonomisk kollaps. Valutaen har mistet 95 prosent av verdien sin siden 2019, likevel får folk flest lik lønn. Så kom pandemien og eksplosjonen i Beirut. Og nå blir landet veldig påvirket av krigen i Ukraina som har gitt dyre mat- og oljepriser, sier han til Vårt Land.
[ Slik ble dramaet om bistandspenger løst - budsjett-enighet på plass ]
Fleksible midler
I tillegg til de syriske flyktningene i landet, trekker Jourdi frem palestinske flyktninger og migrantarbeidere som ekstra sårbare grupper.
Både Flyktninghjelpen og andre humanitære aktører får midler til å bistå syriske flyktninger, ifølge han. Men de andre gruppene får både mindre publisitet og støtte blant donorer.
Norske midler derimot, både fra stabiliseringsposten og andre, beskrives som mer fleksible av Jourdi. Han sier at dette har gjort det lettere for Flyktninghjelpen å hjelpe mennesker som ikke ellers får mye publisitet.
– Fleksible midler er viktige for oss. Vi bruker også dette til å bistå med humanitær hjelp som vann og sanitet i akutte situasjoner.
Stabiliseringsmidlene fra bistandsbudsjettet går til flere ulike organisasjoner i landene Norge jobber i. I Libanon er bare en del av Flyktninghjelpens støtte fra norske myndigheter tatt fra stabiliseringsposten.
Vårt Land er ikke kjent med hvilke prosjekter som kan miste støtten sin under stabiliseringsposten.
[ Kirkens Nødhjelp-sjefen refser regjeringen: Norge fremstår som ganske grådige ]
