Livet endres på et øyeblikk når lemmer går tapt i Ukraina

Land vinner og taper territorier i krig. Noen ganger gjenvinner de og taper de territorier på nytt. Men visse tap er permanente. Tap av liv kan aldri vinnes tilbake. Det kan heller ikke tap av lemmer.

Historiene om mennesker som må amputere i konflikter varierer like mye som skadene de får.

Soldater som blir skadet mens de forsvarer landet sitt, kan av og til finne trøst og styrke i troen på det de kjemper for. Det kan hjelpe noen å takle de psykologiske utfordringene som følger med amputasjoner.

For sivile som prøver å leve sine liv i en krig som allerede har endevendt hverdagen, kan det å bli skadet og amputert være vanskeligere å takle.

Mangler leger

Med nok kvalifisert personell, nok utstyr og tidsnok behandling, kan leger i mange tilfeller hindre amputasjon. New York Times skriver at frivillige leger bidrar til at både liv og lemmer blir reddet.

Problemet er at sykehusene nær frontlinjene i Ukraina er overfylt av alvorlig skadde og traumatiserte pasienter.

Samtidig har mange leger og sykepleiere flyktet, og det er akutt behov for medisinsk personell. Ved flere sykehus er kun et mindretall av de ansatte legene igjen, ifølge avisen.

Legene og sykepleierne som har valgt å bli, jobber døgnet rundt, og må daglig håndtere skader som tidligere hørte til sjeldenhetene.

Fulle sykehus, manglende utstyr og for få leger og sykepleiere gjør at mange legemsdeler ikke kan reddes.

Mer enn 4.700 sivile menn, kvinner og barn, er så langt bekreftet skadd av FNs høykommissær for menneskerettigheter som følge av krigen i Ukraina. Mange av dem må innstille seg på et liv uten armer eller bein.

[ Slik har det gått med dem Vårt Land møtte i Mariupol før krigen ]

Et liv uten sønnen og beinet

Eksplosjonen som tok Olena Viters venstre bein, tok også livet av hennes 14 år gamle sønn Ivan, som elsket musikk. Ektemannen Volodomyr begravde ham under en rosebusk i hagen, sammen med en jevnaldrende gutt som ble drept i den samme eksplosjonen.

På grunn av krigen var en ordentlig gravferd umulig.

14. mars regnet bombene over landsbyen Rozvazhiv i Kyiv-regionen. Ivan og fire andre ble drept, mens et 20-tall, blant dem Olena, ble skadd.

– Først tenkte jeg, hvorfor lot Gud meg leve? Hvordan skal jeg kunne leve uten Ivan, gråter Olena.

Da hun hørte at Ivan var død, ba hun en nabo hente hagla si og skyte henne. Men ektemannen Volodomyr sa han ikke kunne leve uten Olena, og overtalte henne til å leve videre med ham.

I tillegg til å lære å leve uten sønnen, må Olena også lære å leve med bare ett bein. Høyrebeinet måtte amputeres nedenfor kneet.

– Hver dag kommer med en ny type smerte. Jeg tenker på hvilke smerter jeg vil få i framtiden, sier hun, som ikke har klart å akseptere hverken tapet av sønnen eller beinet.

– Jeg kan fortsatt ikke akseptere meg selv slik jeg er nå. Jeg likte veldig godt å danse. Jeg drev med sport… Jeg vet ikke, jeg må lære ting på nytt, sier 45-åringen.

Hun greier foreløpig ikke å forestille seg hvordan det vil bli å gå igjen.

Hun tenker at livet hennes kanskje ble spart fordi det var meningen at hun skulle gjøre noe viktig, som å hjelpe andre, kanskje som frivillig eller ved å donere penger til en musikkskole til minne om Ivan.

– Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg vil gjøre. Jeg må fortsette å lete… Jeg må lære meg å leve. Hvordan? Det vet jeg ikke ennå.

Først tenkte jeg, hvorfor lot Gud meg leve? Hvordan skal jeg kunne leve uten Ivan

—  Olena Viter

– Mamma, jeg dør!

Kramatorsk, 8. april: Ødeleggelsen kom som lyn fra en klar blå himmel for 11 år gamle Yana Stepanenko. Den dagen hadde hun dratt til jernbanestasjonen sammen med moren Natasja og tvillingbroren Yarik for å bli evakuert.

Mens broren passet på bagasjen, gikk Yana og moren ut for å kjøpe te. Da slo en rakett ned, og verden gikk i svart.

Natasja falt og greide ikke reise seg igjen. Den ene foten var borte. Hun så seg rundt og fant datteren liggende litt bortenfor. Hun hadde mistet begge føttene. Det var blod over alt.

– Mamma, jeg dør, skrek 11-åringen.

Hun overlevde, men må forberede seg på et liv i rullestol.

Både mor og datter fikk ødeleggende skader. Tvillingbror var uskadd, og er sammen med familien igjen. Barnas far døde av kreft for mange år siden, og stefaren deres kjemper ved fronten.

Nå er det den 11 år gamle gutten som tar vare på moren og søsteren sin. Han løper rundt i sykehusets korridorer, henter mat og triller fram rullestoler.

Natasja strever fortsatt med å forstå hva som skjedde.

– Noen ganger virker det som det ikke skjedde med oss, sier hun lavt.

Hun er mest bekymret for datteren, som hun ikke kan hjelpe der hun selv ligger i sykehussengen med bare ett bein.

– Jeg kan bare hjelpe henne med ord, sier hun.

Yana savner hjemmet sitt og vennene sine, og håper hun snart får proteser.

– Jeg vil så gjerne løpe, sier hun.

[ Krigen i Ukraina er også kampen om historien ]

Skutt av sine egne

Alexander Horokhivskij, kjent som Sasha, har det vondt. Og han er sint. 38-åringen gnir stumpen der hans venstre bein skulle ha vært.

Beinet ble amputert 4. april, nesten to uker etter at han ble skadet. Sasha ble skutt i låret av en av sine egne, en ukrainsk soldat som tok ham for å være en spion fordi han tok bilder av utbombede bygninger i hjembyen Bobrovytsja i Kherniv-regionen.

Sasha satt halvannen time i forhør på politistasjonen før han ble fraktet til et overfylt sykehus. Først flere dager senere ble han overflyttet til et sykehus i Kyiv, der legene besluttet at for å redde livet hans, måtte de amputere foten.

Selv fikk Sasha, en ivrig bordtennisspiller, vite om amputasjonen først etter at han våknet opp fra operasjonen.

– Hvordan våget de å gjøre det uten min godkjenning, raser han.

Han uroer seg for om han noen gang kan drive med sport igjen, eller reise. Og det urettferdige i det hele hviler tungt i ham.

– Jeg prøver å forstå hvordan dette kunne skje. Den første uken klarte jeg ikke tenke på noe annet, sier Sasha.

Han mener det hadde vært noe annet om han ble skadet i kamp.

– Men å bli skadd på en slik måte er veldig tungt, sier han.

Sasha har snakket med en psykolog, han har kommet et stykke på vei siden de første mørke dagene.

– Jeg får ikke endret på noe nå.

Hvordan våget de å amputere uten min godkjenning

—  Alexander Horokhivskij

Ingenting som før

De hadde vært uten både vann og strøm i to-tre dager. I en kjeller i Tsjernihiv nord i Ukraina hadde Nastia Kuzik, foreldrene, broren og rundt 120 andre mennesker søkt ly. Lei av mørket bestemte 21 år gamle Nastia seg for å gå til brorens hus like ved, bare for en liten stund.

På vei tilbake til kjelleren hørt hun lyden: Tsj, tsj, tsj. Hun løp. Hun var bare noen små skritt fra inngangen da eksplosjonen slengte henne i bakken.

Lenge svevde hun inn og ut av bevissthet. Hver gang hun åpnet øynene, var broren der og beroliget henne. Alt blir bra, sa han. Men ingenting vil noen gang bli som før.

Legene jobbet hardt for å redde beinet hennes, men det var ikke mulig. Hennes høyre bein ble amputert like under kneet. Det andre beinet var hardt skadd.

Nå er realitetene i ferd med å synke inn, gradvis, mens hun jobber seg gjennom smertefull fysioterapi.

– Jeg aksepterer det. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med meg. Men siden det gjorde det, hva kan jeg gjøre?

En tåre renner ned kinnet hennes. Hun jobber hardt med å være optimistisk.

Nastia snakker tysk og har undervist barn i språket. Hun har alltid ønsket å studere i Tyskland. Tidlig i mai ble hun evakuert til et rehabiliteringssenter i Leipzig.

Det var ikke slik hun ville at drømmen hennes skulle gå i oppfyllelse, men hun sier hun skal gjøre det beste ut av situasjonen.

Trenger ikke flip flops lenger

Lidiya Gladun hadde mistet kontaktet med sin 22 år gamle sønn Anton. Han jobbet som medisinsk personell i militæret, ved frontlinjen i Øst-Ukraina. Etter tre uker uten en lyd fra sønnen, sendte noen henne en Facebook-post lagt ut av en sykepleier i Kharkiv.

De hadde en Anton Gladun på sykehuset sitt. Var det noen som kjente ham?

Lidiya tok kontakt med sykepleieren, som var tilbakeholden med informasjon om Antons tilstand. Så snart han var i bedre form, ringte Anton moren sin. Han ba henne ta med klær til sykehuset.

– Han nevnte flip flops, og så sa han at han ikke trengte flip flops lenger.

Anton tror det var en klasebombe som traff enheten hans under tilbaketrekning 27. mars. Han mistet begge beina og venstre arm, og høyre arm ble skadet.

I flere dager lå Anton i koma. Da han kom til bevissthet, smilte han.

– Som om alt var i orden. Jeg tenkte at det viktigste var at jeg var i live.

Men han ble hjemsøkt av mareritt og grusomme hallusinasjoner. En frivillig psykolog besøkte ham, og med hans hjelp avtok hallusinasjonene. Han har ikke mareritt lenger. Han drømmer ikke stort i det hele tatt.

Anton er ivrig etter å få proteser, så han kan begynne å gå. Han skjønner at hans militære karriere sannsynligvis er over, men han vil gjerne studere IT.

[ Alma fikk aldri feire 17. mai som Jehovas vitne. I år holdt hun tale ]

Søker vitnesbyrd

AP-fotografen som har tatt bildene i denne reportasjen, har selv mistet en kroppsdel. Emilio Morenatti var på jobb og dekket konflikten i Afghanistan i 2009, da han mistet sitt venstre bein i et bombeangrep.

– Når en del av kroppen din er amputert, kommer du inn i et eget handikapp-samfunn, og kameratskap utvikler seg, sier Morenatti.

Etter at han selv mistet en kroppsdel, har han vært opptatt av å oppsøke, snakke med og fotografere andre i samme situasjon.

– Jeg blir fascinert av å sammenligne opplevelser. Jeg er ikke lenger interessert i å dekke krigen fra frontlinjen, men heller fra baksiden av frontlinjene, hvor det eneste som står igjen er rå vitnesbyrd over ondskapen fra denne forbannede krigen.

Oversatt av NTB Nyheter. Utvidet og tilrettelagt av Elisabeth Bergskaug.