I januar i år ble det registrert seks asylsøknader fra Russland. I februar fire. I mars, var tallet 49. I forrige uke registrerte UDI 14 søknader.
Dette er en del av bildet som har tegnet seg siden invasjonen startet: Russiske aktivister og andre som ikke støtter Putins krig, rømmer hjemlandet.
– Ikke siden revolusjonen
Flere medier melder om at hundretusener, kanskje opp til en million mennesker, har forlatt hjemlandet Russland som følge av krigen mot Ukraina.
200.000 skal ha reist under krigens ti første dager, melder CBS News.
«Dette er uten tvil den største utvandringen siden oktoberrevolusjonen i 1917», skriver det tyske nyhetsbyrået Deutsche Welle (DW).
[ Då tyskarane sette fyr på Finnmark og Nord-Troms, sparte dei 27 kyrkjer. Kvifor? ]
Dette er uten tvil den største utvandringen siden oktoberrevolusjonen i 1917
— Deutsche Welle
Georgia skal ha tatt imot 100.000, det samme gjelder Armenia. Andre destinasjoner er Aserbajdsjan, Dubai, Tyrkia, Hellas, Bulgaria, Serbia, Kasakhstan, Kyrgyzstan og Usbekistan. Flere reiser til land som har russiske miljø – som Montenegro og Baltikum.
Noen har emigrert til Israel og Vest-Europa, spesielt Tyskland. Der bor det seks millioner russisktalende.
[ Da sønnen i Ukraina ringte og fortalte om krigen, nektet faren å tro ham ]
– Jeg er ikke forræder
– Hvordan er alt dette mulig? Det finnes ikke rettferdig krig. Nei til krig, sa komikeren Maksim Galkin rett etter invasjonen.
Han er gift med popikonet Alla Pugatsjeva. De er nå i Israel. Skuespilleren Tsjulpan Khamatova er i eksil i Latvia. Hun var der på ferie da Russland invaderte og bestemte seg for å vente med å dra tilbake.
– Jeg vet at jeg ikke er en forræder, jeg elsker mitt moderland, sa hun også.
Journalisten Andrei Loshak dro til Georgias hovedstad Tbilisi i begynnelsen av mars, og han kaller det den største «braindrain» i russisk historie.
[ 100 uløste saker i Røde Kors sin oppsporingstjeneste handler om andre verdenskrig ]
– Regimekritikere flykter
Amund Trellevik leder den norske delen av journalistsamarbeidet Barents Press, der nordiske og russiske journalister samarbeider over grensene.
– Alle som på en eller annen måte er regimekritiske i det russiske samfunnet, har nå enten flyktet landet, eller de holder munnen sin lukket. Det gjelder journalister, politikere, kunstnere, lærere, fredsaktivister og så videre. Denne sensuren gjelder ikke bare pressen. Den gjelder hele det russiske samfunnet, sier Trellevik til NTB.
Ifølge ham er informasjonen som eksiljournalistene sender til hjemlandet, «helt avgjørende». Ingen andre gjør jobben med å rapportere hva som skjer i Ukraina på russisk til russere, påpeker Trellevik.
Søkte på «hvordan dra?»
En uke etter invasjonen var dette den mest brukte russiske søkesetningen på ti år:
«Hvordan dra fra Russland?»
Andre søkeord, som migrasjon, visum, politisk asyl har hatt en markant økning i krigens første uker.
Inna Sangadzhieva i Helsingforskomiteen sier til Vårt Land at de som hadde en mulighet, dro så raskt de kunne. Nå er det nesten umulig å komme seg ut. Og selv om det er vanskelig å fastsette et nøyaktig tall, er det svært mange.
Hun er oppvokst i republikken Kalmykia, sør i Russland, og snakker daglig med russere.
Først journalister
– Den første bølgen var journalister. Etter hvert også IT-spesialister, forskere, akademia, advokater og aktivister, store stjerner og kjente kunstnere, sier Sangadzhieva.
Hun legger til at myndighetene vil stoppe IT-folk fra å dra og frister særlig de unge med høy lønn og å slippe militæret.
– Russland er veldig teknisk modernisert, med mange digitale tjenester. De trenger folk til å betjene dem, sier hun.
– Støtt de som har flyktet
Inna Sangadzhieva mener det er svært viktig at myndigheter i ulike land tar vare på de som reiser fra Russland.
– Journalister, advokater og aktivister trenger hjelp til å etablere seg, uten at de må gå gjennom en langvarig asylprosess. De må fortsette jobben, sier hun.
Sangadzhieva påpeker at de fleste blir igjen i Russland. Alle kan ikke dra:
– Alle kan ikke være Navalnyj, alle kan ikke være helter. Men mange gjør det de må og kjemper mot egen diktator, sier hun.
– Alle kan ikke være Navalnji, alle kan ikke være helter.
— Inna Sangadzhieva, Helsingforskomiteen
