Journalist i Russland: – Jeg ønsker å våkne og forstå at alt er et mareritt

– Hva tenkte du 24. februar, da Russland gikk inn i Ukraina?

– Da jeg leste nyhetene, kunne jeg ikke tro det jeg så. Jeg ble så sjokkert!

– Trodde du Putin var så «gæern»?

– Nei, det gjorde jeg faktisk ikke.

– Hva er en journalists viktigste jobb?

– Hovedoppgaven til en journalist er å finne en historie og skrive den. Men i Russland er det bare starten. Etter det må man finne et mediehus og overtale dem til å gi den ut. Så må man unngå risikoene mediehus og journalister kan møte i Russland.

– Putin har nå innført strenge medielover: Hvordan er det å være journalist i Russland til vanlig?

– Det har alltid vært vanskelig. Situasjonen akkurat nå skjedde ikke over natten fra 23. til 24. februar. Det har vært en veldig lang prosess.

– Hvordan har denne prosessen utviklet seg?

– Litt etter litt har det blitt satt nye restriksjoner for mediehus og journalister. Flere temaer har blitt mer sårbare, og man har aldri visst når man krysset en linje. Journalister og mediehus nektet etter hvert å dekke enkelte tema for å ikke bli stengt ned av staten.

– Hvilke temaer er det snakk om?

– Først var det selvmord, både fenomenet og etter hvert ordet i seg selv også. Så ble det slutt på å dekke LHBT-saker, angivelig for ikke å spre propaganda om utradisjonelle samlivsformer. Etter hvert kom også gateopprør med i den gjengen av temaer man ikke kunne skrive om.

Man har ingen rettighet til å vise andre synspunkt og meninger. Hva slags journalistikk er det?

– Hvordan er det nå?

– Etter spesialoperasjonen ble alt som ikke var stemplet som offisiell informasjon bare kalt falske nyheter, og det ble ulovlig å skrive det. Man har nå ingen mulighet til å vise andre synspunkter og meninger. Hva slags journalistikk er det?

– Har du følt deg redd som russisk journalist?

– Nei, jeg har aldri vært redd.

– Hvorfor ikke?

– Jeg er privilegert. Jeg dekker kun saker om Arktis og miljøet. Og i Russland – i Barents-regionen – har det skjedd så mye bra miljøarbeid, så jeg har aldri hatt et problem.

– Hva slags inntrykk hadde du av Norge som russer før krigen?

– I Murmansk på 90-tallet lærte vi å bli venner med naboene våre. Da jeg var ung og besøkte Kirkenes for første gang, så jeg skilt på norsk og russisk. I Murmansk så tenkte man ikke over at folk snakket andre språk, selv på 80-tallet. Jeg har alltid hatt et godt forhold til Norge og nordmenn.

---

Anna Kireeva

• 42 år gammel
• Russisk frilansjournalist, jobber primært med klimajournalistikk.
• Har siden 2015 vært sjef for Barents Press Russland.
• Født i Nizjnij Novgorod, men oppvokst og bodd mesteparten av livet i Murmansk.
• Utdannet engelsklærer.
• Dro til Norge for å delta på et seminar på Nobels Fredssenter om pressefrihet i regi av norsk PEN

---

– Hvordan forholder du deg til det som har skjedd i Ukraina?

– Jeg ønsker ikke å svare på det spørsmålet.

– Hvordan har det vært å være russisk journalist de siste 35 dagene?

– Det er selvfølgelig ikke lett. Da det startet var det ikke bare journalister, men alle russere, som nesten ikke sov i det hele tatt. Vi leste nyheter opp og ned, og fulgte med på meldingstjenesten Telegram for å finne ut hva som skjedde, og hva som ville skje.

[ Kristen ungdomsleder tiltalt for overgrep - nekter for alt ]

– Hvordan har lokale aviser omtalt hendelsene?

– Barents Press skriver lokalsaker om Murmansk og Barents-regionen, og de har prøvd å unngå å skrive om «spesialoperasjonen». Men de har måttet skrive om sanksjonene og motsanksjonene, og hvordan de påvirker folks liv. Mange mistet jobben sin, og mange kan ikke dra på de vanlige feriene sine lenger.

– Skal du tilbake til Russland?

– Absolutt. Jeg drar i morgen.

De som stenger ned mediene nå, hadde ikke politisk makt på 90-tallet

– Putin la ned forbud mot kritisk journalistikk, hva har det gjort med jobben din?

– Det har ikke påvirket min jobb. Jeg skriver som sagt om miljø, det går fortsatt fint.

– Hvorfor valgte man i det hele tatt å tillatte fri presse i Russland?

– De som nå stenger ned mediene, hadde ikke politisk makt på 90-tallet. Da var det en voksende følelse av frihet, ytringsfrihet og fri presse. Da kunne man se mange ulike meninger i aviser og på TV. Nå er det andre folk som bestemmer.

[ https://www.vl.no/nyheter/2022/04/01/i-hoyre-toppen-vil-asheim-vokte-verdier-gir-kirken-en-klar-beskjed/ ]

– Hvordan har folk i Murmansk og de du jobber med reagert på det som har skjedd?

– Folk er lei seg. De er vant til gode relasjoner med naboene sine. Vi har drukket øl og spist lunsj med hverandre. Vi har vært venner og kollegaer i 30 år, og nå er Norge blitt en fiende? Jeg tror folk synes det er vanskelig å forestille seg Norge som en fiende.

– Er det en stor forskjell mellom Barents-regionen og resten av Russland?

– Nei, dette gjelder alle grenseområder. Vi er vant til å jobbe med folk fra andre siden av grensene. Vi møter folk fra andre kulturer og blir venner med naboene våre.

– Har du håp for frie medier i Russland i fremtiden?

– Ja, det har jeg. Folk er nå på Telegram og donerer penger til alternative, bannlyste medier de kan lese på nett. Men, vi må nok bli vant til å betale for journalistikken vi vil lese. Det har ikke alltid har vært en selvfølge i Russland.

Media er partiske overalt

—  Anna Kireeva, russisk journalist

– Tør folk å si det de mener til hverandre?

– Ja i private settinger. Men media påvirker selvfølgelig folk veldig. Jeg tror derimot ikke det bare finnes propaganda i russisk media. Media er partiske overalt, også i Norge.

– Får folk i Russland riktig informasjon om krigen?

– Jeg vet selvfølgelig ikke med alle russere. Men det er ingen mangel på informasjon. Man kan gå på Telegram, og man kan skru på VPN (virtuelle, private nettverk red.anm.) for å lese internasjonale medier. Vi har ikke et informasjonslokk, men jeg tror ikke alle oppsøker alt av alternative medier.

– Føler du deg overvåket?

– Godt spørsmål. Jeg føler meg fri, men jeg hadde ikke blitt overraska om jeg var det.

– Stiller jeg deg i en vanskelig situasjon med å stille disse spørsmålene?

– Noen av spørsmålene du stiller gjør kanskje det. Men jeg velger bare å svare de spørsmålene og gi svarene jeg føler meg trygg på.

– Hva drømmer du om?

– Jeg ønsker å våkne og forstå at alt dette bare var et mareritt. Men jeg ber for at de vanskelige delene ved denne spesielle operasjonen kan ta slutt, og at folk skal slutte å dø.

[ KrFU vil ha fadderordning for flyktninger ]