– Jeg går ikke rundt og er redd

Det var den pandemien, eller?

– Hehe, det vet vi ikke.

Men når skjønner man at pandemien er over?

– Spørsmålet er hva man mener. I Norge er det en epidemi, men vi er del av en pandemi. Det er Verdens helseorganisasjon som beslutter når den er over, og det betyr at det kan være over i Norge før det er over som pandemi i verden. Men hvis du spør meg om pandemien er over i Norge nå, så vet vi ikke det ennå. Det er slik det er med pandemien, at smitten kommer i bølger. Hvor mange vet vi ikke.

Hva med omikronbølgen vi er inne i?

– Akkurat hvor lenge det vil være folk som blir innlagt på sykehus, er vi mer usikre på, men når det gjelder smittespredning tror vi at det vil toppe seg ganske snart. Varianten sprer seg raskt, så det betyr at vi regner med at denne bølgen vil gå over forholdsvis fort.

Det er det vi egentlig kan si noe om?

– Ja, men for mange er pandemien først og fremst tiltakene mot pandemien og ikke selve smittespredningen og sykdommen. Når det gjelder tiltakene er Norge i ferd med å ta vekk det meste. Så for de som tenker at pandemien er tiltakene mot pandemien så kan det godt hende at det er over – i hvert fall for denne gang, om ikke så lenge.

---

Camilla Stoltenberg

• Tittel: Direktør i Folkehelseinstituttet (FHI), lege og forsker
• Aktuell med: Leder FHI som leverer anbefalinger om hvordan man skal håndtere koronapandemien til Regjeringen.

---

Vil det si at du utelukker nye nedstengninger?

– Nei, vi vet at nye varianter oppstår hele tiden. Det kan komme nye varianter som er mindre smittsomme, og enda mindre farlige, men det kan også komme nye varianter som både er mer smittsomme og farligere. Det er ingen lovmessighet i at variantene blir mindre farlige, men det er en lovmessighet at det blir mer immunitet av vaksiner og gjennomgått sykdom. Det hjelper oss.

Frykter du nye virusmutasjoner?

– Jeg går ikke rundt og er redd hele tiden fordi dette er noe som i prinsippet kan skje når som helst, ikke bare midt i en eksisterende pandemi.

[ Stortingspresidenten som ber til Gud kvar dag: – Eg vaks opp på Misjonshuset, så å seie ]

Pandemisk refleksjon

Har vi truffet med pandemihåndteringen?

– Ja, på ett vis. Fordi vi har hatt en dødelighet som har vært på nivå med det vi ellers har. Det er kanskje det beste målet, den samlede dødeligheten i befolkningen. Men jeg er helt sikker på at vi vil finne en god del som vi kunne gjort bedre når vi får mulighet til å analysere og tenke grundigere.

– For eksempel har vi allerede nå diskusjoner om vi har hatt et riktig nivå av smitteverntiltak i samfunnet - både om de har vært og er sterke nok, og om de har vært for inngripende.

Samtidig har dere jo laget en del modeller og scenarioer som ikke har truffet i det hele tatt – for eksempel med omikron som kunne smitte 300.000 og føre til sprengte sykehus?

– Ja, men å si at det ikke treffer er en helt gal måte å lese modellene på. Scenarioer beskriver mulige utviklinger i fremtiden gitt noen definerte forutsetninger. Selv når vi vet ganske mye vil scenariene være upresise. De sier ikke noe om sannsynligheten for at noe vil skje. Dette er ikke prognoser. Det er ikke sånn at modellen vil være god hvis den treffer. Vi utforsker hva vi bør være forberedt på.

Har det vært bevisst å ta litt hardt i for å skremme folk til å godta ubehagelige tiltak?

– Nei, det har vi faktisk ikke gjort. Vår kommunikasjonsstrategi er å være åpen om usikkerhet. Vi har aldri sagt at 300 000 smittede per dag er et sannsynlig scenario. Det er mediene som velger å utelukkende å referere til det høyeste tallet, og så sier de at våre scenarioer er å skremme befolkningen.

– Alternativet vårt er å ikke dele modelleringene som vi engster oss for kan bli misoppfattet. Det er ikke i tråd med den åpenheten vi krever av oss selv.

Men når det oppleves at dere bommer på koronascenarioer: Risikerer dere å miste tillit?

– Jo, det er klart, men det er ikke et alternativ for oss å holde på med dette på kammerset og ikke publisere hva vi jobber med. Vi vil ikke gi råd til myndighetene uten å fortelle at et grunnlag for rådene er de matematiske modellene. Det mener jeg er mer skremmende i et demokratisk samfunn og helt feil.

Hvordan skal vi leve med dette viruset om 5–10 år?

– Jeg tror at det vil ligne mer på influensa-håndteringen. Det vil utvikles vaksiner som passer de ulike variantene, og vi vil ha et visst nivå av immunitet. Vi lever med influensa som kommer hvert eneste år, og det gjør jo at vi tilpasser og vi tar våre forholdsregler.

– Samtidig har vi beredskap mot nye varianter som kan føre til pandemi med mange som blir alvorlig syke og dør.

[ Først kom koronautbruddet. Så kom hetsen mot menigheten ]

Retrospektet

Hva har vært mest overraskende de siste to årene?

– Kanskje tempoet. Først den ene virusvarianten, så den neste og litt forskjellige varianter. Disse bølgene kommer omtrent samtidig i alle land. Det har i alle fall vært en sterk erfaring – selv om overraskelse kanskje ikke er riktig ord. I tillegg er det nok den politiske viljen til å ta i bruk inngripende tiltak da dette skjedde første gang og se etterlevelsen og effekten av det. Og så er det den utrolig raske og vellykkede vaksineutviklingen.

Hva er det viktigste koronapandemien har lært deg?

– At det er helt utrolig hva man kan få til når man jobber sammen med gode folk. Det andre er at vi lever i en verden, hvor det som skjer langt borte spiller en rolle for oss i løpet av svært kort tid. Vi har for svake internasjonale organisasjoner og virkemidler i en slik pandemi. Det er svært tydelig når vi ser på vaksinefordelingen.

– Det som tynger meg personlig er ulikhetene internasjonalt, og også de mulige langsiktige politiske konsekvensene av pandemien. Dette er mine personlige refleksjoner. Vi har jo sett at i en god del land så har både sykdommen og tiltakene rammet sosialt veldig skjevt, det er blant annet stor risiko for at noen grupper faller helt ut av arbeidsmarkedet.

– Det er en polarisering knyttet til vaksinasjon, til koronasertifikat og til en del andre tiltak som er ganske stor og som i verste fall kan ha langsiktige politiske konsekvenser.

Hvor bekymret har du vært over at pandemien skal gå ut av kontroll?

– Jeg har vært veldig bekymret for det i noen runder i Norge. Den første runden da vi skjønte at det var mye mer smittespredning enn vi kjente til og at såpass mange friske unge eller i alle fall forholdsvis unge voksne ble lagt inn på sykehus og ble alvorlig syke og måtte i respiratorbehandling.

– Først og fremst har jeg vært bekymret for effekten av tiltakene, og at det rammer så urettferdig, både sosialt, økonomisk, og aldersmessig, særlig barn og unge. Unge voksne har også blitt rammet veldig hardt. De har liten risiko for å bli syke.

[ Uvaksinert pastor ble koronasmittet: – Jeg angrer litt nå ]

Tung bør

Har ansvaret tynget deg?

– Ja, fordi man skal hele tiden vurdere risikoen. Ønsket er jo å åpne opp og ta ned tiltak mest mulig. Og greie å balansere det så det er rimelig riktig og rimelig riktig tempo uten å somle – for du skal fatte beslutninger raskt om hvilke råd du skal gi, veldig raskt. Det er et stort ansvar – med stor fare for å ikke treffe helt.

Rett før pandemien slo ut hadde du planer om å senke tempoet: Har du ønsketenkt noe om hva du skal gjøre når dette er over?

– Jeg ønsker meg helt alminnelige ting. At arbeidsdagen skal ta slutt ved 5-6-tiden på ettermiddagen eller at det skal være helger hvor man har helt fri.

Litt normalitet tilbake?

– Ja, og lese en roman, være mer sammen med venner og familie. Helt vanlige ting. Veldig lite spektakulære, men kjære og noe man blir utrolig opptatt av når livet er så uvanlig som det har vært disse to årene.

Har du spesifikke rutiner for ikke å gå i bakken?

– Spise middag med mannen min og snakke med han hver kveld. Han lager middagen. Det er fredet, den avtalen består. Selv om det ofte blir sent på kveld.

Hvordan har du klart å unngå å bli smittet?

– Jeg har jo vært ganske forsiktig. For det første har jeg tenkt at jeg er såpass gammel at det er viktig å ikke bli smittet, i alle fall ikke før jeg har fått tre vaksinedoser. Det har jeg nå. Og så har jeg tenkt at jeg må være frisk, jeg må jobbe. Så jeg håper jo at hvis jeg blir smittet, så blir jeg ikke så syk. Det er godt håp om det nå.