Den mektige olje-alliansen som knapt noen har hørt om

«Jeg skjønner hva du sier, men du vet like godt som meg at denne saken allerede er tapt.»

Det var beskjeden Ketil Raknes fikk da han ymtet frampå at han ikke syntes det var en god idé at daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) skulle gå ut før NHOs årskonferanse i 2013 og lekke at Norge skulle åpne for oljeboring rundt Jan Mayen. Raknes var statssekretær i Miljøverndepartementet, og da regjeringskollegaen fra Statsministerens kontor ringte denne januardagen, skjønte den tidligere SV-politikeren at det var nytteløst å kjempe mot overmakten.

Det var ikke åpningen av områdene rundt Jan Mayen som bekymret SV mest på denne tida. Den store oljekampen sto om Barentshavet sørøst – et areal på 44.000 kvadratkilometer. SV kjempet imot, men tapte så det sang mot regjeringspartnerne Ap og Sp. Oljebransjen kunne juble: For første gang på over 20 år skulle det åpnes nye områder på norsk sokkel.

SV og Raknes kjempet ikke bare mot Ap og Sp i oljespørsmålet. For bak Ap sto mektige LO-ledere og presset på. Det samme gjorde NHO og en samlet oljebransje, viser en gjennomgang Dagsavisen har gjort.

[ Stoltenbergs lærer: Oljestans i Arktis kan være første steg ]

Har du hørt om KonKraft?

I Norge har de største aktørene i arbeidslivet, næringslivet og oljebransjen samlet seg i en allianse.

Denne alliansen kalles KonKraft, som står for Konkurransekraft på norsk sokkel.

Alliansen eller samarbeidsarenaen som de kaller seg selv, har vært aktiv siden begynnelsen av 2000-tallet. Men selv om KonKraft har holdt på i 20 år, har folk flest knapt hørt om den.

Rådet er Konkrafts øverste organ, og i rådet sitter LO-toppene, NHO-sjefen og direktøren i Norsk olje og gass. Equinor og de største selskapene innenfor olje- og gassnæringen er også tungt representert i dette rådet. På hjemmesiden til KonKraft står det at de skal være «en premissleverandør for nasjonale strategier for petroleumssektoren og arbeide for å opprettholde norsk sokkels konkurranseevne».

LO-leder Peggy Hessen Følsvik beskriver KonKraft som et partssamarbeid, der partene forsøker å finne løsninger for oljesektoren som de mener er til det beste for arbeidstakerne, bedriftene og landet.

– Landets mektigste lobbyallianse

Raknes kaller det Norges mektigste lobbyallianse.

– KonKraft er den samlede lobbyarmen til hele den norske oljeindustrien. Det er der de koordinerer og samler alle kreftene sine, som de også bruker strategisk hver for seg. Det viktige er at dette ikke bare er en allianse mellom arbeidsgiverne, men også med fagbevegelsen. Det er en slags storallianse mellom LO- og NHO-systemet, sier Raknes og legger til:

– Alle som har en minimumsinnsikt i norsk politikk, vet at hvis NHO og LO er enige om noe, så er det nesten umulig for enhver regjering å stå imot det. Det er en gigantisk vrangforestilling at det er de politiske partiene som går rundt og bestemmer alt mulig. I mange tilfeller er interesseorganisasjonene sterkere enn de politiske partiene.

Raknes er i dag høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania og ekspert på lobbyisme. De siste årene har han flere ganger satt et kritisk søkelys på oljelobbyens makt.

Debatten om hvor stor innflytelse aktørene i oljebransjen har over politikken, tok fyr i 2020 da Stortinget med Ap, Sp og Frp i spissen vedtok det Dagens Næringsliv på lederplass beskrev som «en helt uforståelig gunstig skattepakke» til oljenæringen.

Pakken ble langt bedre enn det regjeringen først hadde foreslått og inneholdt skattebetingelser som var så gode at prosjekter som i utgangspunktet var ulønnsomme for samfunnet, kunne bli lønnsomme for oljeselskapene. Hele målet med skattepakken var å sikre at aktiviteten på norsk sokkel ikke skulle gå ned. Miljøpartiene protesterte høylytt og mente det var hårreisende at staten skulle subsidiere oljenæringen enda mer i en tid hvor det stadig settes temperaturrekorder og alle snakker om grønn omstilling.

[ Vil ikke stanse leting: – Nye oljefelt kan være mer klimavennlige ]

Det karbonindustrielle kompleks

Rett før pakken ble vedtatt i Stortinget, skrev Raknes en kronikk i Aftenposten med tittelen «Det karbonindustrielle kompleks». I kronikken viste han til den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger, som nylig hadde gitt ut boka Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics.

Amerikaneren skriver i detalj om de tette historiske båndene mellom Ap og LO på den ene siden og næringslivsinteressene og Høyre på den andre. Mildenberger mener disse tette båndene mellom styringspartiene og oljenæringens interesseorganisasjoner, er hovedårsaken til at et land som Norge ikke har klart å gjennomføre kraftfulle miljøtiltak som får utslippene nok ned.

– Dere trenger for det første helt andre grupper representert rundt forhandlingsbordet. Blant annet for å utfordre en del fastlåste perspektiver. Som at norsk olje er «renere» enn alternativene, uttalte Mildenberger til Energi og klima.

Med det karbonindustrielle kompleks mener Raknes alliansen av partier og interesseorganisasjoner som til sammen utgjør «en slags beskyttende dyne rundt norsk oljeindustri»: Ap, LO, Høyre og NHO. Så lenge disse holder sammen, vil oljeindustrien stort sett få det som den vil på norsk sokkel, sier Raknes, som understreker at KonKraft ikke gjør noe galt.

– En perfekt storm

Historiker Helge Ryggvik har skrevet en rekke bøker om oljenæringen og det oljeindustrielle kompleks. Han vil ikke beskrive oljenæringen som et system med all makt, men et system som får mer makt enn de fortjener.

– De kan vinne fram selv når det ikke er lønnsomt, sier Ryggvik med klar henvisning til skattepakken som ble vedtatt i 2020.

Men historikeren mener det også er andre årsaker til at pakken ble så god som den ble.

– Jeg mener det også er et sterkt politisk element her. Det handler også om et politisk driv for å legge til rette for oljeaktivitet i nordområdene, om politiske grupperinger som har drevet denne saken fram. Det oljeindustrielle kompleks omfatter også deler av statsapparatet, som har en egeninteresse av at sektoren fortsetter å ekspandere, sier Ryggvik.

Oljeslaget i Hurdal

Støre har tidligere fått kjenne på hva slags reaksjoner en Ap-leder kan vente seg om noe blir sagt som kan tolkes som at oljeaktiviteten skal ned. Raknes og tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell (SV), har skrevet om dette i lobbyhåndboka Jakta på makta. Rett etter at Støre ble partileder i 2014, snakket han til ungdommen på AUFs sommerleir og sa: «Vi kan ikke være uberørt av budskapet om at to tredeler av oljen må bli liggende». Dette utsagnet var nok til å utløse et ras av voldsomme reaksjoner.

Både bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass og Tord Lien (Frp), daværende olje- og energiminister, mente Støre var en trussel mot norsk oljeindustri. Fra LO-forbundene kom det også kraftige reaksjoner.

Før sonderingene mellom Ap, Sp og SV startet på Hurdalssjøen hotell, hadde KonKraft samlet seg om seks punkter med krav som de spilte inn til partiene som skulle forhandle. Det første punktet var: «Sikre tilgang til attraktivt areal». Punkt to: «Sikre forutsigbare og lønnsomme rammebetingelser som sikrer høy aktivitet og et bredt aktørbilde på sokkelen».

Under sonderingene meldte flere medier at det var oljepolitikken som skapte størst splid mellom partilederne. Ap og Sp rikket seg ikke, og SV forlot som kjent hotellet før de reelle regjeringsforhandlingene startet.

I regjeringsplattformen til Ap og Sp står det skrevet at olje- og gassnæringen skal utvikles, ikke avvikles og at «regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel».

Raknes mener det som står i plattformen, er som å lese kravene som kom fra KonKraft før sonderingene startet.

– Støre vet at han ikke kan gå lenger enn lederen i Fellesforbundet, ergo KonKraft. Ap kan aldri bli grønt så lenge LO ikke ønsker det.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik mener det er helt feil at LO er en klimabrems. Hun viser blant annet til at tidligere LO-leder Gabrielsen jobbet hardt for at olje- og gassnæringen skulle sette et mål om nullutslipp fra produksjonen i 2050, et mål også partene i KonKraft har samlet seg om.

– Vi jobber tett med industrien når vi skal inn i det grønne skiftet. LO kommer til å være en viktig premissleverandør for utviklingen av et bærekraftig næringsliv og samfunn framover. Det er våre medlemmer som skal løse klimakrisa, og det jobber de med hver eneste dag, sier Følsvik.

Rett før oljeskattepakken ble vedtatt midt i koronakrisen i fjor sommer, gikk en rekke samfunnsøkonomer ut og advarte mot at subsidier til oljenæringen ikke gir omstilling. Nylig uttalte samfunnsøkonom Diderik Lund til NTB at investeringsboomen man nå ser på norsk sokkel, skyldes den gunstige oljeskattepakken.

---

Dette er KonKraft

KonKraft er en samarbeidsarena for Norsk olje og gass, Norsk Industri, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO), med LO-forbundene Fellesforbundet og Industri Energi. Rådet er KonKrafts øverste organ, og dette er rådets medlemmer:

• Peggy Hessen Følsvik, Leder, LO
• Ole Erik Almlid, Administrerende direktør, NHO
• Hildegunn T. Blindheim, Administrerende direktør, Norsk olje og gass
• Harald Solberg, Administrerende direktør, Norges Rederiforbund
• Stein Lier-Hansen, Administrerende direktør, Norsk Industri
• Frode Alfheim, Forbundsleder, Industri Energi
• Jørn Eggum, Forbundsleder, Fellesforbundet
• Monica Th. Bjørkmann, Visepresident og norgessjef, Subsea 7
• Kjetil Hove, Konserndirektør, Utvikling og produksjon Norge, Equinor
• Ståle Kyllingstad, Konsernsjef, IKM
• Jan T. Narvestad, Administrerende direktør, Rosenberg Worley
• Jakob Korsgaard, Administrerende direktør, Maersk Drilling Norge
• Odd Strømsnes, Konsernsjef, Ocean Installer

---

Følsvik mener pakken var helt nødvendig.

– For LO var det viktigste under hele koronakrisen å sikre tryggheten og inntekten til folk. Målet var å sikre arbeidsplasser, sier LO-lederen.

NHO mener i likhet med LO at partssamarbeidet er viktig for å få til en kraftfull omstilling mot mer fornybar energi.

– Det å ha god dialog mellom ulike bransjer, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og myndighetene, er helt avgjørende om vi skal lykkes med en slik omstillingsprosess, sier Per Øyvind Langeland, avdelingsdirektør for næringspolitikk i NHO.

Han mener Raknes har rett i at politikk blir viktig for den store omstillingen næringslivet må igjennom. Men:

– Jeg kjøper ikke premisset om at miljøpartiene er bedre til å definere klimaløsninger enn de andre partiene.

[ – Det er sjelden vi ser så tydelig hvordan lobbyens sannheter får prege pollitikken, skriver Veslmøy Østrem ]

Raknes er sterk tilhenger av den norske modellen, men han mener trepartssamarbeidet er uegnet til å løse klimaproblemet. Problemet slik han ser det, er at det ikke finnes stemmer i fornybarsektoren som er tilsvarende kraftfulle som oljelobbyen og at det derfor ikke er noe alternativt maktsentrum i energipolitikken i Norge i dag.

I tillegg ser han det som et problem at politikere til stadighet ender opp i sentrale roller i oljenæringen og dermed forsterker det han kaller det karbonindustrielle kompleks. Tidligere Ap-statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gikk fra jobben som stabssjef ved Statsministerens kontor til å bli direktør i Norsk olje og gass. Direktørjobben ble senere overtatt av Anniken Hauglie (H), som var statsråd i Solberg-regjeringen fram til 2020.

Torbjørn Giæver Eriksen var statssekretær ved Statsministerens kontor under Jens Stoltenberg (Ap) i perioden 2005–2011. I dag er han direktør for næringspolitikk og kommunikasjon i Norsk olje og gass.

Krisen og KonKraft

Berit Kristoffersen som i dag er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, har lenge interessert seg for hvordan de ulike aktørene i oljebransjen jobber sammen for å nå sine mål.

I 2007 avsluttet hun sin masteroppgave om KonKraft.

I starten la KonKraft ned store ressurser for å få redusert den såkalte særskatten, som de mente måtte halveres. Den ordinære skattesatsen for oljeselskapene er på 22 prosent, i tillegg kommer særskattesatsen på 56 prosent – i sum skatter oljeselskapene altså 78 prosent av overskuddet.

I masteroppgaven skrev Kristoffersen at staten ville tapt 2.000 milliarder kroner i skatteinntekter over en 30-årsperiode om KonKraft hadde fått det som de ville. KonKraft lyktes verken med å overbevise stortingspolitikerne eller Finansdepartementet.

Kristoffersen mener alliansen fortsatt har makt og innflytelse og at oljeskattepakken i 2020 er et eksempel på det.

– Når det oppstår en krise, står næringen klare med tiltak som de skal presse gjennom. De klarer å snakke med én stemme – 20 år etter KonKraft ble etablert.

[ Klimautstillinger og vitensentre sponses av oljeselskaper ]

Oljebransjens omdømmekampanje

Å bedre eget omdømme var en viktig sak for KonKraft de første årene. Aktørene i oljebransjen mente dette var avgjørende for å få med seg opinionen på at det var riktig å satse på oljeleting i nord.

I 2008 satte NRK Brennpunkt et kritisk søkelys på hvordan aktørene jobbet sammen for å lykkes med nettopp det. NRK hadde fått tilgang til hemmelige møtereferater og ukjente dokumenter. KonKraft ble framstilt som et samrøre mellom privat næringsliv og offentlige byråkrater i Olje- og energidepartementet.

Ifølge Brennpunkt brukte oljeindustrien, etter råd fra embetsmenn i departementet, over 100 millioner kroner på å bedre egen miljøprofil gjennom prosjektet «Ytre miljø». Aktørene anså det som svært viktig å bruke miljøargumenter for å overbevise opinionen om at det var rett å satse på oljeaktivitet i nord – noe de også lyktes med.

«Jerntriangelet» og «oljeveggen»

I 2008 valgte Åslaug Haga (Sp), daværende olje- og energiminister, å trekke departementet ut av KonKraft, og det skjedde før den omtalte Brennpunkt-dokumentaren ble vist. Haga ville ha mer åpenhet og unngå alle spekulasjoner om samrøre.

Ingen sluttstrek i nord

Ifølge Oljedirektoratets beregninger er bare halvparten av Norges samlede olje- og gassressurser på sokkelen hentet opp, og to tredeler av de uoppdagede ressursene skal ligge i Barentshavet. Statsminister Jonas Gahr Støre har ikke kommet med noen signaler som tyder på at oljeaktiviteten skal tas ned med det første.

I et intervju med Financial Times rett før klimatoppmøte i Glasgow, kom det klar tale fra Støre. Overskriften på intervjuet ble: «Å stoppe oljeboringen vil bety slutten for det grønne skiftet»

Dagsavisen har vært i kontakt med Statsministerens kontor, men Støre har ikke ønsket å uttale seg i saken.

---

Norsk oljeproduksjon

• Siden 1971 er det blitt produsert olje og gass fra totalt 115 felt på norsk sokkel.
• Hittil er rundt 49 prosent av det som antas å eksistere av utvinnbare ressurser hentet opp.
• Ved årsskiftet 2020/2021 var 90 felt i produksjon: 67 i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og to i Barentshavet. De tre største er Troll, Johan Sverdrup og Snøhvit.
• Av de 90 feltene er fem oppgitt med 0 i gjenstående reserver.
• Så langt i 2021 er fire nye felt satt i produksjon, med Martin Linge som det største (funnet ble gjort i 1978).
• Ytterligere sju felt er godkjent, men produksjon er ikke igangsatt. Av disse er Johan Castberg det største.
• Seks prosjekter er til sluttbehandling i Olje- og energidepartementet.
• Innen utgangen av neste år er det ventet at oljeselskapene vil søke om godkjenning for flere titall prosjekter. Da vil de bli omfattet av de gunstige ordningene i den midlertidige oljeskattepakken som Stortinget vedtok i 2020 som følge av koronakrisen. Ordningen utløper ved utgangen av 2022.
• I rekordåret 2004 ble det produsert 264,2 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter. I 2020 var tallet 226,5 millioner, en økning på 6 prosent fra året før. (NTB)

(Kilder: norskpetroleum.no, Oljedirektoratet, Olje- og energidepartementet)

---