Klarer ikke se for seg Norge uten rasisme

«Man får aldri lov til å bare være seg selv, fordi du blir satt i en gruppe, i en bås, med én eneste gang. Det er den friheten jeg kjemper for, å få lov til å komme inn i et rom, si at jeg heter Linda, og så tar vi det derfra».

I et filminstallasjonen Høylytt hud er Linda en av 14 stemmer. Hun har mørk hud. Heter hun Linda, sa hun?

Tenker du om deg selv at du er rasistisk? Antakelig ikke. Utstillingen i det nye tilbygget til Holocaust-senteret, MINO, vil å få oss til å virkelig tenke etter.

Et verdenssyn

De 14 stemmene forteller om noe som løper foran og gjør at de blir møtt på en annen måte.

«Et rasistisk verdenssyn definerte hvite europeere som naturlige makthavere. Med makten delte de verden i to: en sivilisert og en primitiv, en herre og en tjener. Fortidens menneskesyn har ikke legitimitet i dag, men sporene er der fortsatt. I kulturen. I språket. På fotballbanen. Du trenger ikke lete lenge», står det i en av utstillingens tekster.

Mona Abdel-Fadil er seniorforsker ved HL-senteret, og har vært med på å lage utstillingen. Hun tror ikke på at vi kan være helt fordomsfrie.

– Det handler mer om å undersøke hvilke fordommer vi har, og være villig til å gå i oss selv og justere dem.

Borger uten tilhørighet

«Jeg vil være meg selv, bare være meg selv». I Villa Grande, en gang Vidkun Quislings bolig, dundrer rapperen Musti i gang åpningen for festkledde gjester med låten «Meg selv».

Holocaust-senteret fyller 20 år, og direktør Guri Hjeltnes takker alle som har gjort nybygget MINO mulig.

Statsminister Erna Solberg bevilget i 2018 penger, og er glad for at tilbygget åpner med å ta opp hverdagsrasisme i sin første utstilling. Hun viser til den amerikanske forskeren Gregory H. Stanton, som beskriver ti steg mot folkemord.

– Den første fasen er når det blir «oss» og «dem». Vårt samfunn blir skadelidende hvis våre borgere mangler følelsen av tilhørighet til samfunnet. Med denne utstillingen sier vi at rasisme skjer, og dere som opplever det, skal ikke stå alene, sa Solberg.

[ Camara Lundestad Joof: «Gjennom heile oppveksten i dei kvite heimane kalla dei oss negerbarna» ]

Ble kalt apekatt

Aristide Sagbakken er fotballspiller for Mjøndalen og artist. Fra han var barn, snakket han aldri med noen om ordene han fikk slengt etter seg. Det kunne være andre spilleres foreldre som fra sidelinja ropte «apekatt», «bavian», eller at han måtte komme seg tilbake dit han kom fra.

Først da han ble 20 år, og ble spurt av HL-senteret om å være en av 50 personer som ble intervjuet til utstillingen, begynte han å fortelle.

– Jeg har opplevd rasisme fra den dagen jeg steppet inn i dette landet. Jeg har aldri levd uten det. Å se for meg en verden uten – jeg klarer ikke det.

Han mener utstillingen er en start.

– Jeg håper grunnen til at de har stappet rommet fullt av hvite mennesker litt oppe i årene, som aldri har opplevd noe av dette selv, er at de skal lytte. Og hvis de gjør det, tror jeg det hjelper.

Mange av de vi har intervjuet, sier at den vanligste opplevelsen er at folk antar så mye om og hva de står for og mener, bare på bakgrunn av hvordan de ser ut

—  Cora Alexa Døving, seniorforsker ved HL-senteret

Sagbakken synes ikke skolen hjalp til med å kaste lys over kolonihistorie og rasisme.

– Da jeg var yngre, satt jeg hjemme og tenkte på sider ved historien, og alt var hvitt. Hvis jeg så noen som så ut som meg i en av bøkene, var det en negativ ting. Når hvite barn lærer det samme, går de selvfølgelig ut og tenker negativt om mennesker med en mørk hudfarge. Barn plukker opp ting overalt.

[ «Eg er tysk når vi vinn, men eg er ein innvandrar når vi taper» ]

Underordning av mennesker

Cora Alexa Døving er seniorforsker ved HL-senteret, og har laget utstillingen sammen med kollegene Mona Abdel-Fadil og Hanne Steien. De valgte å kalle den U/Synlig, fordi ordene synlig og usynlig dukket opp i nesten alle intervjuene.

– En av våre informanter sier: «Selv for mine nære venner er det jeg opplever usynlig».

Samtidig henger rasisme sammen med synlighet. Hudfarge, klesplagg, eller et navn som skiller seg ut. Men det handler også om å forsvinne som individ, og bli gjort til representant for en gruppe.

– All rasisme handler om underordning av mennesker, kun på grunnlag av utseende, etnisitet, kulturell eller religiøs bakgrunn. Det gjør også hverdagsrasisme. Vi bruker ordet for å synliggjøre at rasisme ikke bare hører hjemme i ekstreme miljøer. Den vanligste formen for rasisme i Norge, er den som ikke er politisk organisert, sier Døving.

– Trenger vi et oppgjør med kolonihistorien?

– Vi trenger hvert fall å erkjenne at plasseringen av mennesker i hierarki som ble gjort i kolonitiden, også har påvirket norsk språk, kultur og tenkemåte, merkevarer og populærkultur. Det har satt noen spor i hvordan vi omtaler og tolker mennesker med mørk hud, eller med en annen religion, som tegnefilmer der arabiske menn med sverd kutter struper, eller fremstillinger av samer som latterlige, dumme og alkoholiserte. Når en mørkhudet på fotballbanen får slengt etter seg en banan, eller blir kalt apekatt, så har det en resonans i den koloniale forståelsen av mennesket.

– Har du et godt råd?

– Vi kan begynne å ta fatt i det vi alle gjør, nemlig at vi generaliserer. Mange av de vi har intervjuet, sier at den vanligste opplevelsen er at folk antar så mye om hva de står for, bare på bakgrunn av hvordan de ser ut. De som er vanskelige å nå, er de som er ideologisk overbevist om at noen mennesker ikke hører hjemme i Norge. Men hverdagsrasismen tror jeg vi kan gjøre mye med.

– Jeg er fra Bislett

Chi Ton har bidratt til utstillingen med musikkvideoen Importert / Adoptert, som tar opp rasisme mot mennesker med østasiatisk utseende. Ton er musikkprodusent og prosjektleder, gift med en nordmann og har en datter på snart to år. Selv er hun er født i Oslo. Når hun blir spurt hvor hun kommer fra, svarer hun: «Bislett».

Svaret blir ofte ikke godtatt. Ton har vietnamesiske røtter. Hun forstår at mange er opptatt av røtter og bakgrunn, og mener det kan være viktig å få hjelp til å finne gode verktøy til å håndtere slike situasjoner.

– Du kan heller si hva du lurer på: «Jeg ser at du ser asiatisk ut. Hva er familiebakgrunnen din?»

Det mener Ton er mye bedre enn å ikke godta svaret, og si: «Nei, hvor er du egentlig fra?».

Hun opplever ofte at folk i Norge snakker engelsk til henne, også etter at hun har svart på norsk.

[ Økt rasisme mot asiater under pandemien ]

Hyperseksualisering

Ton har en svigermor som hun tror vil bli med på å bekjempe rasisme, og bane vei for sitt barnebarn.

– Svigermor har gått på noen uheldige, men velmenende bommerter, som å kalle sitt barnebarn «eksotisk». Gjennom gode samtaler og dialog har hun forstått hvorfor dette kunne oppfattes rasistisk, spesielt at det brukes for å hyperseksualisere utenlandske kvinner, sier Ton.

Ifølge Ton foregår rasismen mot mennesker med østasiatisk utseende uten like mye påtale. I filminstallasjonen forteller en av stemmene at hun allerede i barnehagen fikk høre andre barn si «ching-chong», og synge «Tre små kinesere».

En samisk stemme i installasjonen forteller at hennes mor ble spyttet på, og at læreren sa: «Jeg kan ikke skjønne at du er same, som er så smart».

«Jeg tror mange tenker at man må tåle en liten rasistisk spøk. Men det de ikke tenker over, er at det er ikke den ene vitsen, den ene kommentaren som gjør vondt, det er summen av alt man har opplevd», sier en av stemmene.

– Når skal «vi» og «dem» bli oss?

Før åpningsfesten er over, holder kulturminister Abid Raja tale. Han vet at rasisme kan kjennes på kroppen, fra knyttnever og spark, eller når ukjente roper noe. Men han understreker at rasismen også kan ligge mer skjult i det store og strukturelle, eller det små og subtile.

– Intensjonen er ikke nødvendigvis å diskriminere. Men for oss som blir rammet, er det likevel vondt, og enda et tegn på at «vi» og «dem» kanskje aldri blir oss.

Som far tenker Raja på hva som vil møte barna hans.

– Vi får dem aldri til å bli noe annet enn brune fargemessig. De vil få barn også. Hvis de gifter seg med etnisk norske, vil deres barn bli litt mindre brune. Hvor mange generasjoner skal dette fortsette at det skal være vi og dem? Jeg vil gjøre det jeg kan for at vi skal bli oss, sier Raja.

[ «Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme» ]

---

Holocaust-senteret

• Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) driver forskning, dokumentasjon og formidling om Holocaust og andre folkemord, og minoriteters vilkår.
• 8.000-10.000 skoleelever besøker HL-senteret hvert år. Til sammen har senteret rundt 40.000 besøkende i året.
• Utstillingen U/Synlig er laget av seniorforsker Cora Alexa Døving i samarbeid med seniorforsker Mona Abdel-Fadil og utstillingsdesigner Hanne Steien.
• Tilbygget MINO og utstillingen U/Synlig ble offisielt åpnet onsdag 29. september og er åpen for publikum fra lørdag 2. oktober.

---