Stoltenbergs lærer: – Oljestans i Arktis kan være første steg

Michael Hoel var en av 12 samfunnsøkonomer som nylig gikk ut og sa at klimaeffekten av norske oljekutt neppe vil bli null, slik politikere i Ap, Sp, H og Frp har hevdet.

Økonomene mener dessuten at Norge kan gå sammen med flere oljeproduserende land om å kutte i produksjonen, og dermed bidra til en langt større virkning på klimagassutslippene globalt.

«Vi stusser over at mange politikere synes å stole på Paris-avtalen, samtidig som de betrakter en internasjonal samordning av produksjonskutt som urealistisk», skrev de i en kronikk i Aftenposten.

Virket ikke godt nok

Hoel er professor emeritus ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, der Jens Stoltenberg tok sin utdanning i samfunnsøkonomi. Tankene om «kostnadseffektiv» klimapolitikk har vært noe av det Hoel har arbeidet med i en lang karriere.

Da journalisten Erik Martiniussen i 2009 ga ut sin bok Drivhuseffekten. Klimapolitikken som forsvant, beskrev han Hoel som en sentral premissleverandør for tanken om at det er billigere betale for klimagassreduksjoner i andre land enn å redusere utslipp ved å kutte i norsk oljeproduksjon.

Dagens Næringsliv skrev i dokumentaren «Drivhuseffekten» i 2009 om hvordan den norske tenkningen hadde innflytelse på Kyoto-avtalen på 1990-tallet. Også den egne mekanismen for å kjøpe kvoter i fattige land, Den grønne utviklingsmekanismen (CDM), var Norge pådriver for.

Hoel understreker at klimaproblemet er internasjonalt, derfor har han vært opptatt av internasjonale klimaavtaler, og særlig hvordan klimagassutslippene kan reduseres – til så lave kostnader som mulig.

– Da kommer kostnadseffektivitet og internasjonal kvotehandel inn som en måte å få til det på, ved at man skal redusere utslippene der det er rimeligst å gjøre det. Den hovedtanken har jeg alltid stått for. Da jeg først la fram dette, var det litt fremmed for mange. Etter hvert har det fått mer innpass og blitt akseptert også internasjonalt, sier han.

Moratorium i Arktis

Men selv om Hoel fortsatt mener at kvotesystemet i seg selv er godt, ser han at det ikke har fungert godt nok for å få ned utslipp. Ifølge Hoel er det fordi det ikke har vært politisk vilje til å sette kvotetaket lavt nok.

I kronikken viser de 12 økonomene også til at bare 20 prosent av verdens klimagassutslipp er underlagt en eller annen form for karbonpris, som mange økonomer har ment ville være den ideelle løsningen. Det betyr at 80 prosent av utslippene ikke har noen avgift på CO2.

Derfor mener Hoel nå at det ikke er nok å se på hva som kan påvirke etterspørselen etter olje, kull og gass. Det er tid for også å se på produksjonssiden. I kronikken skriver han og de 11 andre økonomene at Norge kan spille en enda viktigere rolle ved å «ta initiativ til samtaler med andre produsenter av fossile brensler» om produksjonskutt.

– Det tror jeg absolutt er en god vei å gå som supplement til den internasjonale klimapolitikken som så langt utelukkende har fokusert på etterspørselssiden. Hvor sannsynlig det er å få til noe på produksjonssiden, har jeg ikke en sterk formening om, men en forsiktig start ville vært et moratorium i deler av Arktis. USA har også luftet den tanken, sier Hoel.

Ifølge E24 vil Danmark og Cost Rica i høst lansere en allianse av land som er villige til å slutte med oljeleting. Den skal hete Beyond Oil and Gas Alliance.

Dette forslaget betyr at vi ikke lenger overstimulerer olje og gass.

—  Knut Einar Rosendahl, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

Utslippseksport

Knut Einar Rosendahl er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), og er også blant de 12 økonomene bak kronikken. Han mener at klima- og oljepolitikken i Norge i mange år ikke har vært sett i sammenheng, men hver for seg. Han mener at denne båstenkningen nå brytes opp stadig mer.

– De internasjonale klimaavtalene handler om landenes egne utslipp, ikke utslipp fra eksport av fossil energi. Det er gode grunner til at det skal være sånn, men Norge bør også se på hva som er effekten av vår olje, selv om den ikke regnes som våre utslipp. Oljeindustrien er sterk i Norge, og det å skulle bremse oljeutvinningen, møter mye motstand, noe som bidrar til at det sitter langt inne hos de to største partiene, sier Rosendahl.

[ Økonomene til Jens mister klimagrepet ]

Rydde opp i oljeskatten

Det første Hoel mener regjeringen bør gjøre, er å rydde opp i skattesystemet til petroleumsnæringen.

– Særlig etter pandemiendringen er det slik at oljeselskapene betaler bare 10 prosent av investeringskostnadene, men beholder 22 prosent av inntektene. Det er å invitere til ulønnsomme prosjekter. Én ting er at prosjektene historisk har vært veldig lønnsomme. Det er ikke så opplagt at fremtidige oljeinvesteringer er det, dels på grunn av høyere kostnader og dels på grunn av lavere priser hvis det blir en kraftig klimapolitikk og etterspørselen dermed faller.

Tirsdag la regjeringen fram et forslag til omlegginger i nettopp oljeskatten.

Rosendahl ved NMBU mener at forslaget trekker i riktig retning, men at det heller ikke har preg av å være en miljøskatt.

– Mange har ment at petroleumsskatten har vært mer investeringsvennlig enn det vanlige skattesystemet, og dermed stimulerer investeringer i olje og gass framfor i resten av økonomien. Dette forslaget betyr at vi ikke lenger overstimulerer olje og gass, sier Rosendahl.

Han understreker at det er den «vanlige» petroleumsskatten regjeringen foreslår endringer i. Den midlertidige og ekstra gunstige skattepakken som oljenæringen fikk i fjor, vil gjelde ut perioden, det vil si for 2020 og 2021, og for prosjekter som det leveres inn såkalt PUD (plan for utbygging og drift) for innen utgangen av 2022.

– Det virker som selskapene har en del prosjekter på gang, derfor tror jeg den midlertidige pakken fortsatt vil ha ganske stor effekt, sier Rosendahl.