Min mann døde etter selvmord. Nå frykter jeg dagen da barna flytter ut

Jeg ble enke for noen år siden, mens barna var i barneskolen. Min mann mistet livet til selvmord, og det har vært en utrolig tøff tid. I begynnelsen fikk vi noe hjelp fra kommunens kriseteam. Jeg har vært veldig engstelig for at det skulle skje noe med barna også – en skikkelig masete hønemor. Nå er de tre barna mine i tenårene. Den eldste skal starte studier neste år, og det er snakk om å flytte et stykke unna hjemmet. Det er så vanskelig for meg. Jeg gruer meg, og kjenner det som en stor klump i magen hver eneste dag. Det kan nesten beskrives som sorg. Sorg over at de skal flytte ut, ikke trenge meg mer – og at jeg for alvor blir helt alene i huset. Jeg er redd for fremtiden og hvordan den skal bli, men skjønner jo at jeg må gi slipp. Hvordan skal jeg takle dette, denne sorgen, uten at det går ut over barna?

Kjære deg,

Du beskriver godt det som må ha vært en svært krevende tid etter at din mann valgte å ta sitt eget liv. Du satt igjen med et stort tap både av ektefelle og far til barna dine. Du har sikkert mange ubesvarte spørsmål og har kjent fortvilelse over at han valgte å forlate deg og dere på den måten.

Ta imot barnas opplevelse

Det du skriver gir meg en forståelse av at du har lagt din egen sorg til side og fokusert på omsorgen for de tre barna dine. Det tenker jeg det står stor respekt av! De har trengt sin mor og du har vært der for dem. At du muligens har vært en «masete hønemor», er mye bedre for barna enn om du også hadde blitt borte for dem. Det kan godt hende at dere har noe å snakke om når barna etter hvert blir større og kan sette ord på hvordan de har opplevd denne tiden. Da er det godt at du har denne selverkjennelsen, slik at du ikke kommer i forsvar, men kan være åpen for å ta imot barnas opplevelse slik den har vært for den enkelte.

Det beste du kan gjøre for barna dine nå, er å ta vare på deg selv og ta tak i ditt eget liv videre.

—  Eli Landro

Ta tak i ditt eget liv

Fram til nå har du vært nødt til å prioritere barna og dermed ikke hatt hverken overskudd eller tid til å fokusere på dine egne følelser. Når de nå er i ferd med å flytte hjemmefra, endrer situasjonen seg. Du får anledning til å ta tak i din egen sorg som du har måttet sette på «vent». Det er tydelig at du har mange gode ressurser som du har brukt på barna. Det kan du være stolt av.

Nå er tiden der for at du kan bruke ressurser på deg selv gjennom å vise deg selv omsorg og kjenne etter hva du trenger for din egen del. Det beste du kan gjøre for barna dine nå, er å ta vare på deg selv og ta tak i ditt eget liv videre. Du skriver at dere fikk noe hjelp fra kommunens kriseteam i begynnelsen, men jeg får ikke inntrykk av at du har fått oppfølging over tid. Jeg håper du kan finne en god samtalepartner nå. En terapeut eller sjelesørger som du har tillit til, kan hjelpe deg å sortere dine egne følelser og alt du har båret på av ansvar og bekymringer i lang tid. Jeg tror dessverre ikke du kommer utenom at det vil bli både vondt og vanskelig. Jeg tror likevel det er nødvendig for at du skal komme deg videre i livet ditt.

Sterkere er den kjærlighet som vekker av lengsel enn den som holder våken av minner.

—  Bjørnstjerne Bjørnson

Ja, du må gi slipp på dem

Du er en etterlatt etter selvmord, og det er en alvorlig sak. Vet du om at det finnes en egen forening - LEVE – landsforeningen for etterlatte ved selvmord? Dersom du prøver å ta kontakt med dem, kan det gi deg en mulighet for å møte andre som står i noe av det samme som deg.

Du er heller ikke alene om å kjenne det som en sorg når barna flytter ut. Det er en stor overgang i livet, og det er vemodig at en tid er over. Samtidig er det jo også en sunn og naturlig utvikling. Det er godt at barna blir store og vil ut og klare seg på egen hånd. Du skriver så klokt at du skjønner at du må gi slipp på dem. Ja, det må du. Selv om følelsene dine sier noe annet enn fornuften. Du blir minnet på at du etter hvert kommer til å bli alene i huset. Da kommer sorgen. Og du kommer ikke utenom at du må forholde deg til den.

Til slutt vil jeg gi deg et tips til. Det er skrevet mange gode bøker som kan være gode følgesvenner i sorgens store landskap. Et eksempel er Kristiane Hansson: Å sørge. En bok om tap, sorg, kraft og håp. Den kan anbefales.

I kampen mot sorgen, taper man. I kampen med sorgen ved sin side, vokser man seg sterk.

Lykke til!

Beste hilsen fra Eli Landro

[ Les flere innlegg i Samlivspanelet til Vårt Land ]