Slik plantet de begrepet «velferdsprofitør»

«Velferdsprofitør». Siden 2015 har ordet etablert seg som en selvsagt del av venstresidens politiske ordforråd og den politiske debatten.

Så stort gjennomslag har begrepet fått at den borgerlige tanta i Akersgata, Aftenposten, før jul så seg nødt til å beklage sin egen lederartikkel.

Den hadde opprinnelig overskriften «Velferdsprofitørene må ha større åpenhet om eierskap og profitt.»

I dette intervjuet letter lederne i For Velferdsstaten og Manifest Tankesmie, Linn Herning og Magnus Marsdal, på sløret om sine roller i å få ordet og tematikken inn i norsk offentlighet.

Historien tar oss til et møterom i Oslo og rådhuset i samme by. I rollegalleriet er Rødt-leder Bjørnar Moxnes og KrF-ideolog Erik Lunde.

Amper stemning i Sandefjord Arbeiderblad

Men la oss starte med tallenes klare tale. Vårt Lands søk i databasen til Retriever viser at ordet «velferdsprofitør» ikke fantes i norske papiraviser før i 2015.

Med ett unntak.

I en avkrok av debattsidene til Sandefjord Arbeiderblad brøt det i 2011 ut et opphetet ordskifte. Tema var pengestøtte til partier, men det var en bemerkning fra Arbeiderpartiets fylkessekretær i Vestfold, Tor Erik Nyberg, som fikk temperaturen til å stige:

NHO Service organiserer private velferdsprofitører

—   Tor Erik Nyberg (Ap) i SA

Kanskje var det et frempek om kraften i uttrykket? Så obskurt var i alle fall ordet «velferdsprofitør». Men i 2015 skal det gjøre sin entré i offentligheten og politikken.

[ Han tjener seg rik på andres omsorgsbehov: – Hvorfor er jeg skurken? ]

2015: Linn Herning slipper «Velferdsprofitørene»

2. juni 2015 gir lederen i alliansen For Velferdsstaten, Linn Herning, ut boken Velferdsprofitørene på Manifest Forlag. Boken er «resultatet av fem års arbeid med å samle historier og fakta om de som tjener penger på skattefinansierte velferdstjenester,» skriver hun i Klassekampen.

– Da jeg begynte i For Velferdsstaten i 2010 var fortellingen om privatisering av velferdstjenester at det var «å slippe alle gode krefter til». Jeg syntes at det var et veldig forskjønnende bilde, minnes Herning i dag.

Virkeligheten hun beskrev i boka var en annen:

Under radaren på venstresiden hadde globale oppkjøpsfond kjøpt seg opp i norske helse- og omsorg. Fondene omtalte selskapene sine som «private alternativ» og skjulte seg bak språk vi forbinder med ideelle aktører som Frelsesarmeen. Slik ble det vanskelig å få øye på at eiernes motivasjon var egen profitt og ikke brukernes behov. Taperne er velferdsstaten og menneskene som trenger den.

– Jeg er ikke sikker på hvor ordet «velferdsprofitør» kom fra. Men det jeg gjorde var å dokumentere en reell utvikling i velferdstjenestene, og så ga jeg det et ord. Dokumentasjonen, ikke ordet, er årsaken til at boken hadde så stor effekt, sier Herning.

Manifest «oppdager» profitt i velferden

I Forlaget Manifest går kassaapparatet varmt. Magnus Marsdal i Manifest Tankesmie merker at Hernings bok har truffet en nerve. Hun inviteres til å holde det ene foredraget etter det andre. Han stanses av fremmede på bakeriet som vil snakke om boka hennes.

Før jul i 2015 bestiller Manifest Tankesmie derfor en meningsmåling. Spørsmålet Ipsos stiller på vegne av Manifest i januar 2016 er: «Hva synes du om følgende forslag: Private tilbud innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern skal kun drives av ideelle aktører, ikke kommersielle».

– Vi oppdaget en «grand canyon» mellom folk flest og en politisk elite, sier Marsdal i dag.

Et soleklart flertall svarer at forslaget er «ganske bra» eller «veldig bra». Slik er det blant alle partienes velgere bortsett fra Venstre, Høyre og Frp sine. Blant KrFs er andelen enda større enn blant Aps, merker Manifest seg. Totalt støtter bare én av fire dagens regime.

– Vi kom til at privat profitt på fellesskapets velferd kan bli et svært spørsmål, fastslår tankesmiesjefen.

---

Dette er aktørene

• For Velferdsstaten: Kjemper mot økte forskjeller, privatisering og markedsliberalisme – og for en sterk offentlig sektor. Allianse av 30 ulike fagforbund, bruker- og interesseorganisasjoner.
• Manifest Tankesmie: Fremmer politikk for venstresiden, men er partiuavhengig. Finansiert «av over 300 fagforeninger lokalt samt forbund og LO sentralt, og av enkeltpersoner.»

---

2016: Idémøtet på Tøyen

I januar 2016 samler Stiftelsen Manifest derfor nøkkelpersoner i fagbevegelsen, SV og Rødt til samtaler sammen med Linn Herning og For Velferdsstaten i påvirkernes felles lokaler på Tøyen i Oslo.

Hovedinnleder er den radikale sosialdemokraten Daniel Suhonen, som deler svenske erfaringer. På dagsorden står «den politiske debatten om velferdsprofitørene fram til høsten 2017.» Den uformelle forsamlingen er enig om at det er sprengkraft i saken og at den er verdt å satse på inn mot stortingsvalget, men forplikter seg ikke til noe.

Selv snakker Marsdal om «strategiske diskusjoner» og «koordinering» i denne perioden. Han opplever at Manifest i forlengelse av Linn Hernings bok vinner gehør for noen stabbesteiner:

• Konflikten står mellom profitt og ikke-profitt, ikke offentlige og private. Private ideelle er allierte.
• Å prioritere å snakke om den «myke» velferden for barn, syke og eldre. For folk reagerer mindre på søppeltømming på anbud.
• Argumentet må være ukomplisert: «Jeg forstår ikke at skattepengene jeg sender til fellesskapets velferd skal gå til privat profitt».
• Fagbevegelsen bør prioritere å stoppe de kommersielle, selv om noen ideelle har forringede arbeidsvilkår. Kravet er ikke offentlig monopol.

For Manifest var det også et mål å bygge bro helt ut til KrF – at velferd uten profitt skulle bli en sak for sentrum. Av samme grunn var Vårt Land en prioritert arena for tankesmien i 2016, forteller Marsdal.

SV avviser uformell samkjøring før 2017

SVs medlem i Manifest-styret i 2016, Kirsti Bergstø, avviser en uformell samkjøring på venstresiden før valget i 2017.

– SV utvikler egen politikk, men vi har hatt tett kontakt med fagbevegelse, miljøer som For Velferdsstaten og Manifest, og med Vänsterpartiet i Sverige i flere år, sier hun.

Bergstø fremhever Linn Hernings kartlegging og skolering som årsak til «at arbeidet med velferd uten profitt har kommet så langt.» Siden Velferdsprofitørene kom ut har For Velferdsstaten formidlet det Herning kaller for «motkunnskap».

Dette arbeidet er vanskelig å fortelle som en historie der A leder B, men fagbevegelsen og Småbrukarlaget har vært viktige arenaer med kort avstand til partipolitikken. Herning har også hatt utstrakt kontakt med folk og lokalpolitikere som spør om råd i møte med kommersielle aktører.

Samtidig bekrefter hun at mange snakket sammen om hvordan saken kunne bringes opp før 2017-valget. For Velferdsstaten samarbeidet med Manifest om kampanjen «Velferd uten profitt». Målet var å mobilisere grasrota og der kjente Herning mange fra arbeidet sitt. Det mest konkrete resultatet var en nettkampanje, som lot folk sende ja/nei-spørsmål om stans i «velferdsprofitt» til partienes kandidater. Den nådde riksmedia da Ap-topper ga sprikende svar.

Moxnes på en ordsky av velferdsprofitører

En som derimot gladelig vedgår at han har blitt foret med råd fra Manifest, er Bjørnar Moxnes.

– Denne saken får deg inn på Stortinget, sa Magnus Marsdal til ham i 2016.

Som sagt, så gjort. Rødt-lederen vet å dunke inn et spisst budskap. I valgåret 2017 nevner papiravisene ordet «velferdsprofitør» fem ganger mer enn året før. De rødgrønne taper valget, men Moxnes og Rødt seiler inn på Stortinget på en ordsky av velferdsprofitører.

– I 2017 snakket jeg knapt om annet, sier han i dag.

Nå, fire år senere, kan Rødt bryte sperregrensen ved valget og havne på vippen i Stortinget. Nylig var Moxnes ute i Klassekampen og lanserte stans i profitt i velferden som Rødts krav nummer én til en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.

– Jeg tror mange på venstresiden og i fagbevegelsen ikke tenkte klart om dette før Linn Hernings bok og Manifests strategiske arbeid. Nå har dette blitt en etablert sak, sier Moxnes, som ikke ser samme strategiske arbeid før årets valg.

I kulissene: Marsdal gir Moxnes et råd

Selv tror Magnus Marsdal at hans to viktigste bidrag i kampen mot profitt i velferden skjedde i kulissene i Oslo-politikken. Begge involverte Rødt-leder Moxnes, som tankesmiesjefen har kjent siden Moxnes var 17 år.

September 2015:

Få måneder etter at Linn Hernings bok kommer ut, vinner Ap, SV og MDG makten i Oslo. Men byrådsleder Raymond Johansen (Ap) er avhengig av et Rødt på vippen i bystyret.

– Jeg foreslo for Rødt at de bør stille ett krav: ingen nye kommersielle barnehager i Oslo. Målingene vi hadde studert ga oss grunn til tro at velgerne til Ap var enige med Moxnes. Her ville Raymond få Svarte-Per hvis han avviser forslaget, sier Marsdal.

Moxnes stilte kravet og vant til slutt fram.

[ Ateistene: Dette er Norges mest anti-religiøse partier ]

September 2016:

Muligheten byr seg på ny i Oslo: KrFs Erik Lunde fremmer et forslag i bystyret: Et mål om at 25 prosent av helse- og omsorgstjenestene i Oslo skal drives av ideelle aktører innen 2025.

– Jeg tror ingen andre i bystyret støttet forslaget, minnes Marsdal.

– Men Moxnes fikk øye på det, og husket tallene for KrF-velgernes motstand mot kommersialisering. Jeg foreslo at Rødt skulle tilby støtte til forslaget, forutsatt at styrking av de ideelle ikke går på bekostning av kommunens andel. Da Rødt og KrF omringet byrådet, hadde ikke SV og Ap noe valg. Ikke at de var mot det. De var bare ikke særlig for det, fortsetter han.

Målet – og forbeholdet – ble vedtatt. I skrivende stund skal det siste kommersielle sykehjemmet i Oslo snart avslutte driften.

– Høyre og Frp stemte mot. De har alltid snakket varmt om de ideelle. Men da det lå et forslag på bordet som faktisk styrker deres posisjon, så stemte de mot, sier Marsdal.

– Skulle vært KrF og Sp sitt glansnummer

Moxnes går overfor Vårt Land god for Marsdals fortelling om rådene til Rødt, selv om partilederen ikke husker alt like detaljert selv. At Rødt frontet saken og fikk gjennomslag i Oslo, tror han var avgjørende for at partiet kom inn på Stortinget i 2017.

For Magnus Marsdal har derimot fløypartiets sakseierskap en bismak: Det blir vanskeligere å nå Manifests mål om å bygge bro til sentrum:

– Dette burde ha vært Sp og KrF sitt glansnummer. Litt sånn: «Verken barn eller eldre bør være en ideologisk slagmark mellom venstresidens stat og høyresidens marked. Et mangfold av pragmatiske og individnære løsninger er best, men frigjort fra de kommersielle kjedenes makt». Det er her velferdsmiksforliket i Stortinget må ligge. Det er her vi finner et bredt politisk fellesskap. Et kompromiss som isolerer Høyre og Frp med de 25 prosentene som er enig med dem. sier Marsdal.

Linn Herning: – En stor kamp om begrepet

Tilbake på For Velferdsstatens kontor i Torggata må fortsatt Linn Herning svare på kritikk fra meningsmotstandere om begrepet «velferdsprofitører», seks år etter at boken kom ut.

Hun forteller om folk som reagerer på assosiasjonene det vekker til «krigsprofitører», og styreledere og daglige ledere i kommersielle barnehager som sier det er ubehagelig å bli kalt for «velferdsprofitører».

– Det har vært en kjempestor kamp om begrepet. Det er eierne jeg har kalt velferdsprofitører. Jeg tenkte aldri på krigsprofitør-koblingen, sier Herning.

Status i 2021: – Mye har blitt bedre på ti år

– Hva er status i kampen mot profitt i velferden elleve år etter at du startet arbeidet med boka?

– Vi har hatt en motstridende utvikling. De fleste kommuner har overtatt kommersielle sykehjem igjen, eller inngått avtaler med ideelle, etter at de rødgrønne vant makten mange steder i 2015. På statlig nivå har det etter åtte år med blå regjering blitt mer kommersialisering, svarer Herning.

Før jul i fjor leverte Velferdstjenesteutvalget sin NOU om private aktører i velferdsstaten til regjeringen. Diskusjonen i etterkant om kommersielle konsern sitt utbytte viser at frontene fortsatt er steile. Men debatten har også flyttet seg, mener Herning:

– Nå sier selv Høyre at vi må gjøre noe med barnehagesektoren. Mye har blitt bedre på ti år.

[ Trond Bakkevig om nye tall: Meiner høgresida har kuppa kristne verdiar ]