Kommentar

Om flere skal kjenne igjen sitt liv i kirkerommet, må vi løfte fram byens teologi

Når vi leser bibeltekster, driver vi urbane troende et oversettelsesarbeid som beveger seg fra land til by, og vi tenker sjelden over det.

Det gamle og Det nye testamente flommer over av småfe, innhøsting og jordsmonn. Vår religiøse arv er innskrevet i jordbrukets og naturens verden, der Gud er knyttet sammen med fjell og regnsky, hvetekorn og fiskegarn.

Men i dag bor over 80 prosent av Norges befolkning i by. Vi har i løpet av de siste hundreåra blitt mer og mer urbanisert, og samtidig mer og mer sekularisert. Har det en sammenheng?

Fortellinger

Kristendommen er båret av noen helt grunnleggende fortellinger. Når fortellingene gir mening, skjer det to ting: De bringer noe utenfra inn i vårt liv, men de tar også med seg vårt liv inn i sitt univers. En speiling og utveksling foregår mellom fortelling og leser eller lytter. Men dersom vi ikke klarer å forstå hva som skjer i fortellinga, klarer vi heller ikke å legge våre egne erfaringer inn i den, og den mister relevans for oss.

Jeg har for eksempel ingen forutsetning for å vite hvordan den kjennes, jubelen som stiger når hærfang skiftes, som Jesaja uttrykte det da jeg var barn. For meg, som knapt har tatt i et greip, er jordbruksord like fremmedgjørende som krigsmetaforikk. Vi byboere er ikke bare skilt fra teksten av årtusener, men også av svært ulike grunnerfaringer og basale livsvilkår. Når vi leser bibeltekster, driver vi urbane troende et oversettelsesarbeid som også beveger seg fra land til by, og vi tenker sjelden over det.

Alle er avhengig av været og naturkreftene, men ikke alle kjenner på det fysisk hver dag.

—  Åste Dokka, kommentator i Vårt Land

Jordbruksguden

I Norge ser vi helt tydelig en sammenheng mellom religiøsiteten og bosettinga. I rurale strøk er det høyere oppslutning om kirkene enn i byene. Spesielt på kysten er Gud fortsatt stor. Kan man kjenne Vårherre i vindkastene? Faller det bonden lettere å be om regn, enn for byråkraten om at trikken skal komme?

Alle er avhengig av været og naturkreftene, men ikke alle kjenner på det fysisk hver dag. I byene er man mer fremmedgjort fra primærkreftene og primærnæringene, det er større avstand mellom hverdagslivet og det som gir oss livet. Jordbruksguden er lettere å lese for den som kan jordbruk.

Noe av forskjellen mellom by og land handler om at landsbygda har mer homogen kultur, sterkere slektsbånd og tradisjoner. I byen finnes det ingen odel, ingen kirkegård der slekta har blitt begravet i hundrevis av år, ingen familiebedrift og ingen forventninger knyttet til etternavnet ditt. Å bo urbant gjør oss ikke nødvendigvis løsrevne, men det er lettere å bli det. Urbaniteten åpner døra for at vi tar alle valgene våre helt alene og kun på egne vegne. Derfor er alle tilknytninger statistisk sett svakere i byen, tilknytningene til huset, stedet, slekta, yrket - og kirka.

Gud er i byen

Alle kirkesamfunn sliter i byene. Her jeg bor, i et svært urbant område i Oslo, framstår religiøsitet som noe ganske marginalt. Det er på mange måter god bygdefølelse her, men de fjesene jeg ser på butikken og på skolen, ser jeg sjelden på gudstjeneste. Det er leit – jeg skulle gjerne sett at kirka var et sted med sterkere forankring i lokalsamfunnet.

En dag jeg helt uskyldig satt og leste i Salmenes bok, ble jeg derfor slått hardt av det som står i Salme 46: Gud er til stede i byen. Dette er også bønnesvaret i Kirkens Bymisjons liturgi: Amen, Gud er i byen! Byen er til stede i store deler av Det gamle testamente, noen ganger som tegn på sivilisasjon som har gått galt, andre ganger som Guds bosted. Leser vi Johannes' åpenbaring, ser vi at den himmelen han drømmer om er et nytt Jerusalem - en ny by - med gater av gull.

Gud i trikkeskinnene

Det kommer til å fortsette å være mye primærnæring i bibel og salmer. Men dersom byfolket skal kjenne sitt liv igjen i kirkerommet, trenger vi å løfte fram byen som teologisk relevant. Vi trenger ikke dra på retreat på landlige steder for å møte Gud. Vi må ikke kjenne sjøsprøyten i ansiktet for å tenke eksistensielle tanker. Gud er like mye i trikkeskinnens sang og sivilisasjonens mest komplekse strukturer. Det gjelder å se det og fortolke det.

I dag lengter mange ut av byen og til et mer autentisk liv ved havet eller kornåkeren. Men flyttestrømmen går motsatt vei. Da må byteologien følge på. I Helsinki finnes et eget professorat i urban teologi. Kanskje er tida moden for det også her. For leser man Bibelen nøye, finner man byen blant alle åkrene.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar