– Jeg har stor tro på at dette kan bli en fin tradisjon i den mørkeste måneden.
Det sier Sven Egil Omdal til Vårt Land.
Dette er datoen for den største deportasjonen av jøder fra Norge. På denne dagen i 1942 dro DS Donau fra Oslo med 532 norske jøder ombord:
302 var menn, 188 kvinner og 42 var barn. Bare ni kom tilbake.
Ber om at årsdagen for Donau blir tradisjon for å pusse steinene
Snublesteiner er et internasjonalt prosjekt til minne om ofrene for folkemordet på jødene under krigen. Så langt er det lagt ned 670 snublesteiner i Norge.
De siste ukene har Omdal fått mange henvendelser fra folk som vil sjekke: Blir det noe av i år også? Mandag skrev kommentatoren og forfatteren følgende på Facebook:
«I fjor ble snublesteinene som minner om ofrene for den norske delen av holocaust, pusset i spontan dugnad.
Torsdag er årsdagen for at DS Donau forlot Oslo med 532 norske jøder.
La oss gjøre dugnaden til en tradisjon.
Jeg pusser steinene til Judith, Hille og Ada Becker i Biskop Njåls gate i Stavanger, og setter ut lys, i håp om at noen tar ansvar for de andre.»
Stavangerfamilie sendt rett til gasskammeret
Hille Elieser Becker var urmaker, og ble norsk statsborger i 1936. Han ble beskrevet som rolig og litt streng og skal ha vært belest, språkmektig og religiøst interessert. Fra MS Donau ble han sendt rett til Auschwitz og i gasskammeret. Kona Judith og Ada ble arrestert den 26. november 1942, men deportert i februar året etter.
De ble også sendt rett i gasskammeret.
På snublestein.no kan du lese fortellingene jødene i Norge som ble deportert, og hvor i Norge snublesteiner er satt ned. I fjor skrev flere at de oppdaget snublesteinene for første gang.
[ Dette traff meg med så stor kraft ]
– Steinene er kollektiv hukommelse.
I Trondheim tok Ivar Sørensen i fjor Omdals oppfordring og organiserte slik at alle snublesteinene i byen ble pusset.
Han gjør det samme i år.
Sørensen er universitetslektor på NTNU, og han mener det er en viktig handling.
– Dette handler om nær historie som fort kan glemmes nå når tidsvitnene er på vei ut av tida. Snublesteinene er konkrete eksempler på å skape kollektiv hukommelse. De løfter fram den forferdelige skjebnen til det som var helt vanlige mennesker. Pusseaksjonen er en symbolsk dugnadshandling, sier Ivar Sørensen til Vårt Land.
Bare 34 kom tilbake
Av de i alt 772 norske jødene som ble deportert til tyske utryddelsesleirer, overlevde bare 34.
I september i fjor ble tre snublesteiner i Oslo utsatt for hærverk. Snublesteinene ligger rett ved synagogen, og hærverket skjedde samme uke som den jødiske nyttårsfeiringen rosh hashana tok til. Steinene ble overmalt med svart maling, så navnene ble skjult.
I Tyskland tenner de lys hver 9. november
Det fikk Sven Egil Omdal til å tenke på de novemberkveldene han hadde gått gjennom ulike bydeler i Berlin og sett nypussede snublesteiner, ofte med små tente lys. Tyskerne gjør dette hver 9. november for å minnes Novemberpogromen.
[ Holocaust startet rett foran inngangsdøren. Jødene ble angrept i nabolaget, der de bodde ]
«Skal vi ikke gjøre det samme her», skrev han. Da 26. november nærmet seg, minnet pressesjef i Humanetisk forbund, Jens Brun-Pedersen følgerne sine på Twitter Også i år:
– Løfter fram det forferdelige som skjedde helt vanlige mennesker
Ivar Sørensen i Trondheim beskriver snublesteinene som at de løfter fram den forferdelige skjebnen til det som var helt vanlige mennesker. De viser fram helt nøktern informasjon som navn, fødsels- og dødsdato – i tillegg til å knytte dem til et konkret sted der de bodde.
– Da blir disse menneskene individer, ikke bare statistikk, sier han og trekker fram et sitat fra den nederlandsk-jødiske forfatteren Abel Herzberg. Han overlevde Holocaust:
«Det var ikke seks millioner jøder som ble drept. Det var en jøde som ble drept seks millioner ganger».
– Antisemittismen, som annen rasisme, finnes blant oss i dag, og det må vi bekjempe. Dehumanisering er sentralt i antisemittismen, og snublesteinene kan hjelpe med rehumanisering når individene kommer fram slik de gjør, sier Sørensen.
Direktør ved Jødisk museum: Å pusse er å erindre
Ved å pusse en stein erindrer man hva som skjedde, mener Torill Torp-Holte, direktør for Jødisk Museum:
– Snublesteiner i seg selv får historien fram i lyset på veldig konkret vis. Det er fantastisk at folk er oppmeksomme på historien og steinene. Det betyr også at man passer litt på dem, sier hun.
For snublesteinene er utsatt for snøploger og slitasje og trenger vedlikehold. Enkelte ganger må de også skiftes ut.
Oppfordrer til å tenne lys på denne mørke dagen
Hun setter veldig stor pris på lokalt og personlig grasrotengsjement som driver denne dugnaden.
Jødisk museum har en oversikt over alle snublesteinene i Norge, og historen bak hver enkelt av dem. Du kan søke etter snublesteiner som er lagt ned der du bor.
Kommunikasjonsdirektør i Kirkerådet, Ingeborg Dybvig leste oppfordringen på sosiale medier og tok med seg kobberpuss på vei til jobb i fjor. Ved et travelt kryss nær Oslo Sentralsatsjon ligger tre snublesteiner – som hun pusset og tente lys. – Det var sterkt å gjøre dette ifjor, derfor kjennes det fint å gjenta. Dette er tre av 75.000 steiner i 26 land i Europa. Å pusse disse steinene er en bitteliten markering som minner meg om hvor godt jeg har det selv når det er så mørkt rundt oss, og derfor ekstra spesielt i år. Det setter ting i perspektiv, sier hun.
– Markererer støtte til tanken bak: Ikke glemme
Etter den spontane dugnaden og den store responsen i 2019 sa Sven Egil Omdal at han egentlig ikke var overrasket. Han var beveget.
– Det er mye mer godhet der ute enn vi aner. Jeg tror mange har behov for å kunne markere sin støtte til den tanke som ligger bak snublesteinene, nemlig at det er viktig for vår egen tid at vi ikke glemmer hvilke forferdeligheter det var mulig å gjennomføre midt blant oss.
[ Etter 2. verdenskrig ble mye feid under teppet: – Norge skiller seg ut ]
[ 8. mai 1945 gikk fredsflaggene til topps over hele Norge. Se de unike bildene fra feiringen her ]
Se Aase Weydahl-Ottesen fortelle om hvordan det var å være barn og oppleve fredsdagen:
