Onsdag i forrige uke ble de halvårlige leser- og opplagstallene for norske aviser lagt fram. Det er dagen da vi i pressen viser stor kreativitet i å fremstille nedgang som oppgang.
Noen klassiske grep er «Økt markedsandel» (les: «Vi faller mindre enn konkurrenten»), «Størst prosentvis framgang» (Les: «Vi har svært få abonnenter i utgangspunktet»), og klassikeren «Stor digital vekst» (Les: «Ikke spør oss om papiravisa»).
«Kraftig krig i kristenmedia»
Av de fem avisene i Norge som øker mest, så er to av dem kristne dagsaviser. I et samfunn som påstås å bli mer og mer sekulært er det oppsiktsvekkende at Dagen og Vårt Land er blant Norges raskest voksende aviser.
Dette halvåret stikker Dagen av med seieren. De kjøpte ukeavisen Korsets seier i fjor (opplag 4 400), og det har bidratt til en imponerende økning på nesten 2 500 abonnenter siste halvår. Vårt Land har ikke vært på handletur, men vi øker med nesten 1 300 abonnenter. Vårt Land har nå et opplag på 24.075 mot Dagens 14.054, og leses av 69.000 personer hver dag, mot 26.000 for Dagen.
«Kraftig krig i kristen-media» skrev bransjenettstedet Medier24. Men sannheten er at det er feststemning både i Bergen og Oslo. Vi vokser, og er glade når Dagen vokser, det betyr at totalmarkedet øker. Her i Vårt Land ser vi på Dagen som en inspirerende konkurrent, og et viktig bidrag til norsk mediemangfold.
Veksten trengs
Den rike og varierte norske avisfloraen er under sterkt press. I mange land er det få riksaviser. Noen få og mektige eiere kontrollerer mediemarkedet. Det påvirker landenes debattklima og politiske kultur. I Norge har vi et bredt utvalg av riksaviser som lar forskjellige perspektiver prege samfunnsdebatten, både på kommentar- og nyhetsplass. En viktig årsak til denne meningsrikdommen er at norske kulturpolitikere tradisjonelt har ført en svært bevisst politikk for å bevare et slagkraftig mediemangfold.
Sterke politiske krefter ønsker å endre dette, og enkelte pengesterke aviser jakter på støttekronene som i dag går til motstrømsavisene. Selv om aviser som Dagen, Klassekampen og Vårt Land vokser nå, så konkurrerer vi mot aviser som har helt andre markedsforutsetninger.
Mediemangfold er ikke bare et honnørord
Det handler om makt. Kristin Skogen Lund er konsernsjef i Schibsted, og dermed Norges mektigste medieeier etter kulturministeren. Nylig kritiserte hun medienes dekning av ansettelsen av Nikolai Tangen som leder for Oljefondet. Skogen Lund kjenner Tangen fra russetiden, og deltok også på Tangens overdådige USA-seminar, som ble avslørt av nettopp VG.
«Jeg har vært ***** irritert på den Tangen-saken, det må jeg bare innrømme», sa Lund under et foredrag på Norges Handelshøyskole i Bergen. Og gikk videre: «Det blir jo et paradoks for meg siden Schibsted eier VG, som har vært ett av mediene som har kjørt han aller hardest».
Medieeiere har selvsagt ytringsfrihet
Skogen Lund har full frihet til å offentlig innta samme standpunkt som Vårt Land, at Tangen er svært kvalifisert til jobben han nå har fått. Men hun burde ikke kritisert VGs arbeid i saken. I Norge er redaktørens frihet lovfestet, og det er ikke god tone at medieeiere kritiserer redaksjonelle valg gjort av aviser de eier. Skogen Lund valgte etter kraftig kritikk å beklage sine uttalelser.
Jeg tror virkelig ikke Skogen Lund ønsket å misbruke sin makt til å påvirke VG, og jeg tror heller ikke VG-sjef Gard Steiro lot seg skremme. Det var en uheldig uttalelse, men Schibsteds konsernsjef har ryddet opp etter seg. I andre land er det ikke like ryddig. I Storbritannia, Australia og USA kappes politikere om å vinne gunsten til den mektige og svært politisk engasjerte mediefamilien Murdoch. I en rekke europeiske land har politikerne tatt kontrollen over statlige kringkastere og gjort de til rene propagandakanaler.
Det høres utenkelig ut i Norge. Men uten et slagkraftig mediemangfold kan det bli fristende for eiere og politikere å bruke litt makt til å påvirke medienes dekning av deres venner og forbundsfeller.
---
Fakta:
---