I dette landet har kvinnene bidratt til å avskaffe en rekke moral-lover

Den 3. september undertegnet Sudans statsminister Abdullah Hamdok en erklæring som formelt skiller mellom stat og religion i det afrikanske landet. ­Erklæringen er en del av den pågående prosessen med å bringe flere gjenværende opprørsbevegelser inn i den politiske ­prosessen som skal føre fram til et valg i 2022.

Flere grupper i Darfur, ­Blånilen og Nubafjellene er nå en del av denne prosessen. Endelige ­avtaler mellom overgangsregjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsene er ventet å bli signert i oktober. Men det er viktig å ikke tro at dette betyr fred og ­demokrati i landet, som var i islamistenes grep fra 1989, fram til avsettelsen av Omar Al-Bashir i fjor.

Opprør var ikke noen overraskelse

– Denne prosessen er satt i gang for å stoppe krigene i Sudan, og vi er glad for alle initiativ som kan bringe fred. Men vi er redd for at disse avtalene gir militæret mer forhandlingsmakt, på bekostning av den sivile delen av regjeringen, sier Majduline El-Haj El-Tahir. Hun representerer Sudanese Profesional ­Association (SPA) en sammenslutning av 17 fagorganisasjoner som var sentral i organiseringen av masseprotestene i 2019. SPA, som blant annet representerer lærere, advokater og leger, ­organiserer sitt-ned-aksjoner og møter. For El-Tahir kom ikke opprøret som noen overraskelse.

– Det kom ikke plutselig. ­Motstandsbevegelsen har vært der i tretti år. Universitetene og studentene har båret på noe av den sterkeste motstanden mot regimet, fagbevegelsen var ­veldig svekket, og det var lite ­politisk opposisjon. Men universitetet har hele tiden vært en ­arena for kamp mot regimet. Og der har man aldri slutta å tro på at vi skulle få til et skifte, sier hun.

Hun kom til Norge etter massiv trakassering

El- Tahirs ­engasjement strekker seg tilbake til 1992, da hun først begynte ved universitetet i Khartoum, kun tre år etter at Omar Al-Bashir hadde kommet til makten­gjennom et militærkupp. Al-Bashirs maktfundament lå i Sudans islamistiske bevegelse, og de første årene av hans regjeringstid, ble sharialovene strammet inn i Sudan. For kvinnelige studenter ble ­hverdagen ved landets største universitet uutholdelig.

– Hver eneste morgen måtte vi bruke mye tid på å komme inn på universitetsområdet. Det var mannlige vektere som passet på at hijaben satt rett og at vi var anstendig kledd.

Utover nittitallet ble det stadig mer trakassering. El-Tahir fikk, som mange av hennes generasjon etter hvert nok og dro for å studere videre i utlandet. I 2002 kom hun til Norge, hvor hun etter hvert avsluttet geoingeniørstudiene og stiftet familie. Men hun har ikke mistet kontakten med hjemlandet, sosiale medier gjorde det etter hvert mulig for diasporaen både å følge og delta i protestene, som økte i styrke fra slutten av 2018.

Sosiale medier gjorde aksjonene mulige

Protester og sitt-ned-aksjoner, og etterhvert nabolagskomiteer som skulle beskytte folk mot sikkerhetsstyrkene, ble organisert på meldingsappen WhatsApp. Det har man fortsatt med, i august ble protester flere steder i Sudan brutalt slått ned av sikkerhetsstyrker. Innad i overgangsregjeringen står flere grupper mot hverandre, og statsminister Hamdok har byttet ut flere ministre underveis. Mens mange synes den politiske prosessen går for sent, er andre bekymret for at for rask endring vil provosere militæret eller sikkerhetsstyrkene. Den fortsatte volden fredelige protester blir møtt med viser hvor sårbar situasjonen i landet fortsatt er.

– Folk i Sudan blir angrepet uansett, så vi er ikke redde. Det er viktig nå å beholde momentet, og ikke la noen ødelegge revolusjonen, sier El-Tahir.

Forandringen er synlig

Men det har skjedd en reell endring i Sudan det siste året, mener El-Tahir.

Blant kravene demonstrantene, svært mange av dem kvinner, hadde i fjor, var en avskaffelse av strenge moralske lover, og barne- og familielover som regulerte kvinners rettigheter. Lover, basert på sharia, som blant annet regulerte kvinners klesstil og oppførsel i det offentlige rom ble endret i november i fjor.

• LES OGSÅ om teateret som nesten ingen så, men som forandret norske lover og skapte partiet KrF. 

El-Tahir mener endringene alt har hatt veldig mye å si for spesielt kvinners stilling i hjemlandet.

– Det er en betydelig forandring allerede. I fjor reiste jeg til Sudan for et lengre opphold og bestemte meg for å teste. Jeg tok ikke på meg hodeplagget, jeg tok offentlig transport uten hijab. Jeg hadde tatt med meg en notisbok for å skrive opp tilfeller av trakassering, men jeg fikk ikke bruk for den. Selv da jeg gikk opp til sikkerhetstyrkene uten hijab, for å spørre om veien, ble jeg ikke stoppet.

Lovverket gjorde at skilte kvinner mistet barna

El-Tahir trekker spesielt fram endringen i barne- og familielovgivningen som viktig for mange. Tidligere kunne kvinner miste adgang til barna om de skilte seg, og det var flere restriksjoner på mulighet for å reise. I juli startet endringene av disse lovene, samtidig som man forbød omskjæring av kvinner, og avkriminaliserte frafall fra Islam. Prosessen med å endre lovene innført av islamistene gjennom 1990-tallet er ikke over, men dette er endringer som utgjør en stor forskjell for Sudans kvinner mener El-Tahir.

– De har gitt kvinner bevegelsesfrihet, sier hun om endringene.

Og selv om det fortsatt er et stykke igjen, mener El-Tahir det er viktig å ikke bli for utålmodig.

– Vi må være tålmodige. Det som samlet alle under opprøret, var at vi var imot Al-Bashir. Ellers har vi ikke så mye til felles. Så dette må modne, og da trenger vi å være tålmodige. Selv om en del endringer er langt på overtid.

LES OGSÅ:
• I denne kommentaren skriver politisk redaktør Berit Aalborg om den nye handlingsplanen mot muslimhat, og adresserer kritikk mot begreper som «snikislamisering».