Mitt livs rolle

Vi skal lete etter talentene, de som har mulighet for å drive det til «litt mer», de som driver oss og «foredler» oss så vi andre også blir litt «mer».

De må ikke forgå i all alminneligheten vår. Noen er simpelthen bedre enn andre i ditt og datt, sånn er det bare, og de skal oppmuntres – ikke nivelleres ned til gjennomsnittet.

Bra. Så lenge vi spør – talent for hva? Mange av talentkonkurransene har en blindsone – det at det til syvende og sist er talentet for å vise seg fram, som spøker bak. Obs: Særlig når det gjelder barn.

Stelle pent med

Talentet for å vise seg fram, faller til lav kurs når ingen vil se på mer. Mens andre talenter holder så lenge liv leves. Noen talenter varer lengre enn andre, ikke fordi det ender godt, men på grunn av realisme – det loves ikke mer enn talentet kan holde. Det finnes uendelig mange talenter som garantert vokser med erfaring, talentet for å stelle pent med hverandre, for eksempel. Eller talentet til å gå på besøk til en som sjelden har besøk, talentet til å ta godt imot de som kommer langvegs fra og ber om å få slå seg ned i landet – det talentet er det Gud skje lov mange som har.

Foreldretalent kan være å få barn til skjønne hvor kostbare de er, uansett om de er på topp på banen, på skolen, i musikk eller ikke, det talentet har mange lærere – det er ofte dem vi tenker på når vi med tid og stunder begynner å tenke over hvor valget mellom vesentlig og uvesentlig kommer fra. Det er et talent. Talentet til å være en god kamerat kan utvikles, utvilsomt. Talentet skal ha mulighet til å leve og gro som en livskvalitet, som en del av det beste i personligheten. Men der hvor det i talentkulturen og i livet til sammen går galt, er når vi bytter om på årsak og virkning: Du får din identitet gjennom det du gjør, i stedet for å være den du er.

Talenttapere

Vi har møtt talenttapere, som i voksen alder vader mellom sitt indre og ytre drivtømmer. Talentet varte så lenge den oppløftende sødmen varte. Men sødmen er en utro tjener, den tjener så lenge talenttilværelsen er å bli sett. Er man først ute, kommer Man aldri helt hjem igjen. Kan hende? Kanskje går det an å si – falsk identiteten får du gjennom å vektlegge det du gjør, mer enn den du er.

Kun ett eksemplar

Det kan høres ut som en preken, lett bydende i tonen. Det var ikke tenkt sånn. Men en ting er jeg sikker på – jeg tror jeg har en verdi i meg selv, uansett hvor stort eller lite talentet mitt er. Det er jeg som er best på å være meg selv, der finnes det ikke konkurranse. Det finnes bare et eksemplar av meg.

Bra talent

Et av de beste talentene jeg kjenner, er talentet til å gå ei ekstra mil med en skuffet, syk eller ensom person. Og de som drar til Sudan, nå i koronatiden, for å hjelpe de som er rammet hardt, de søker ikke rampelyset – det er et stort, totalt ubegrenset talent. Talentet til å oppmuntre andre i en grå hverdag, er en utsøkt utgave. Det er en talentjakt hvor ingen blir skuffet. Det skulle vært talentjakt i sånt.

Talent for salg

En støvsugerselger som plutselig har solgt enormt mye eller en baker som verdsettes med lange køer, har talent. Det er fint, det er en evne, et talent som utvikles. Det slår meg aldri at de gjør det for å bli sett, de er bare så fryktelig gode til det. De beste av oss henter kraften fra sitt eget liv, det de har gjennomlevd, og deler det beste med andre. Kan tidens – eller tidenes – sinnssyke lengsel etter rampelyset skjule en lengsel etter å spille sitt livs rolle, uten at en vet helt hvordan en skal gjør det, fordi ingen har fortalt oss det?

LES OGSÅ:

[ Vi trenger den «dødsnære» teologien ]

[ Kilder til Vårt Land: Krogedals ledelse av Hillsong er blant årsakene til Hasseløys oppsigelse ]

[ Erling Rimehaug: De arabiske statene er villige til å svikte palestinerne for å få et godt forhold til Israel ]