Nyheter

Utestengt av moskeen

Da koronapandemien stengte ned land etter land, lukket moskeene dørene. Dermed fikk menn erfare hvordan det er å bli stengt ute, slik mange kvinner alltid er. Kan erfaringen åpne moskeene for kvinner?

Av Amina Sijecic Selimovic, Stipendiat ved Universitet i Oslo og styre­leder Hikmah-huset

Koronapandemien gjorde­ våren 2020 helt spesiell. Også for alle som til vanlig samles i religiøse rom. Religiøse ledere måtte
finne nye måter å nå ut til sine felleskap. Moskeer, som alle andre forsamlingssteder ble stengt, for å minske smittefare. Med den kollektive nedstengningen ble alle muslimer i prinsippet «avmoskert».

Ekskludert

Avmoskert er min egen oversettelse av det amerikanske begrepet «unmosqued». Begrepet ble popularisert i 2014 i USA, og er også navnet på en amerikansk dokumentarfilm. Den kartlegger hvordan mange­ muslimer i USA erfarer at moskeer­ ikke er til for dem. Av forskjellige grunner er de ekskludert. Noen føler at moskeene ikke er et rom for spirituell utfoldelse. Flere påpeker at moskeene ikke er i takt med sam­tiden. Den møter ikke de behovene mange­ kjenner på. Disse muslimene opplever ikke at de har en moské­ de kan oppsøke. De er derfor avmoskert.

Med koronapandemien fikk avmoskeringen et annet og større­ omfang. Nesten alle muslimer, over hele verden møtte stengte moskédører. Følelsen og erfaringen med ikke å ha en forsamling å søke til ble med ett en realitet for de privilegerte som vanligvis kan gå dit.

Åndelig krise

Som muslim og forsker på samtidsislam kunne jeg ikke la være å registrere smerten og frustrasjonen mange­ uttrykte når de ikke kunne be i felleskap. På toppen av det hele kom ramadan, den årlige faste­måneden, da nedstengingen var på sitt strengeste. En tid der mange­ muslimer til vanlig søker mer til moskeene for felleskap og åndelig påfyll.

Mange menn opplevde denne perioden som en åndelig krise. At de ikke kunne få ta del i godene som bønn i felleskap gir. Det gjelder spesielt fredagsbønnen som må bes i en moské og sammen med andre muslimer.

Kvinnenes behov

Men denne­ avmoskeringen er dessverre hverdagen til mange kvinner og andre marginaliserte grupper. De er ikke inkludert i kallet om å be fredagsbønn. Deres avmoskering er permanent.

Pandemien viste at dersom ­behovet er der, kan religiøse ­ledere få til mye. Nettet ble et møtested og kokte av strømming av imamer som holdt fredagspreken, samlinger, koranresitasjon og iftar-måltider. Jeg deltok i studiesirkler med muslimer fra hele verden og hørte på overføringer fra Norge, USA, Canada og Storbritannia og en liten menighet i Bosnia-Herzegovina.

Kvinners behov

Men midt oppi dette dukket et spørsmål opp: Hvorfor brukes ikke like mange krefter på å skape tilbud når kvinner og marginaliserte
grupper melder sine behov? Dette­ spørsmålet har mange norske­ muslimer stilt seg. Spesielt de som erfarer ekskludering og ikke-tilhørighet, enten på grunn av legning, kjønn, funksjonsvariasjon eller etnisitet.

For ekskluderingen finner sted i norske moskeer. Det vet jeg både av egne erfaringer og gjennom egen og andres forsk­ning, og i samtaler med unge muslimer som tar kontakt.

Jeg vet også at mange har jobbet for endring innad i sine
miljøer, for å endre de etablerte
tenkemåtene. Men styrene i moskeer er tilsynelatende urokkelige.

Progressive moskeer

Covid-
19 førte til at mange ledere kastet seg rundt og fant løsninger. Progressive moskeer, som The Women`s Mosque of America og Inclusive Mosque Initiative i Storbritannia, meldte raskt at dette ikke var vanskelig. For de var allerede veldig aktive på nettet fra før. Samtidig satte de inn enda flere krefter for å tilby de marginaliserte virtuelle rom for å møtes som felleskap. Det som var nytt, var at godt etablerte­ moskeer nå gjorde det samme. Også i Norge.

Åpne mer?

I USA og Storbritannia er det de siste ti årene ­jobbet aktivt for å få fram forsk­ning på hvordan moskeer kan bli mer
inkluderende, særlig for kvinner. Rapporter har blitt skrevet og tiltak iverksatt – målet er at kvinner skal erfare at de er velkomne til moskeen. Vi vet faktisk at mange ikke er det, hvis vi ser på tallene på hvor mange kvinner sitter i styrer og i posisjoner med faktisk bestemmelsesrett.

Som forsker har jeg ofte blitt fortalt at menn går i moskeen, ikke kvinner. Det er selvfølgelig ikke riktig. I mange moskeer er kvinner velkomne. Men mannen anses som den primære brukeren av moskeen. Kvinner ansees som gjester. Muslimer med funksjonsvariasjon er ofte ikke tenkt på når rom utformes. Åpne homo­file er ikke velkommen i noen moskeer.

Det store spørsmålet er: Nå som samfunnet gjenåpnes, hvem skal moskeene gjenåpnes for? Har vi tatt lærdom av den korte avmoskeringen under covid-19?

Inkludering

Mange aktivister i USA og Storbritannia har under­streket at de inkluderende tendensene fra pandemien må fortsettes og utvikles. Akademikere har påpekt at covid-19-tiltakene har gitt en gylden mulighet til å ta tak i utfordringene og høre på uttalte behov for endring. Tiltakene under pandemien har vist at endring i takt med tid og behov er mulige, også for etablerte moskeer. Men bare dersom eliten, de som styrer moskeene, anerkjenner disse behovene og møter dem.

Jeg håper at moskeene gjen­åpner med større fokus på de mange behovene som finnes, ikke bare for de privilegerte mennene. Disse er tross alt bare en av flere gruppe.

 

LES OGSÅ:

Rania Al-Nahi: Norge svikter muslimske kvinner som skiller seg

Hadia Tajik: Jeg er ikke muslim-light

Berit Aalborg: Historisk har begrensninger av kvinners aktiv religiøse deltagelse satt stygge spor, både i islam og kristendommen

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter