Nyheter

Historisk drive-in begravelse ved Øymark kirke

Kisten er vakkert pyntet på lasteplanet til en Opel Blitz, nærmeste familie sitter tett ved – resten av begravelsesfølget sitter i biler på parkeringsplassen ved Øymark kirke.

Drive-in begravelsen ved Øymark kirke ble et nytt avsnitt i norsk kirkehistorie.

Prest Runo Lilleaasen har foretatt jordpåkastelsen, lyst velsignelsen og klokkene i Øymark kirke har ringt sine 3 x 3 slag.

Så kommer det fra presten: «Nå synes jeg vi alle sammen skal gi lyd til et felles farvel med Knut Espelund. Siden vi i dag sitter i bilene, avslutter vi med å gi et felles hornsignal – som en siste avskjed».

Lydkraft fra 73 bilhorn

Så kom lyden som aldri har vært hørt i en norsk begravelse før. Når 73 biler tutet samtidig, ble det en lydkraft som bar lengre ut over kirkegårdsmurene enn kirkeklokkene i Øymark kirke.

– Den lyden hadde han likt, det var en avskjed som passet til min far, sier sønnen Per Arne Espelund, som så kjørte båren de hundre meterne til gravstedet i sin egen, strøkne 1953-modell Opel Blitz lastebil.

Først og fremst måtte familien forholde seg til korona-restriksjonene – men avdøde hadde levd et liv som betydde mye for mange.

– Det var viktig for oss at flest mulig kunne få være med på den siste avskjeden med min svigerfar, forteller Thorfinn Oustorp.

73 biler med flere hundre mennesker i fylte parkeringsplassen ved Øymark kirke fredag, i Norges første drive-in begravelse.

Opel Blitz lastebil

Familien drøftet mulighetene for hvordan avskjeden kunne gjennomføres. Etter hvert kom ideen om en drive-in løsning, og Opel Blitzen fra 1953 ble hentet ut fra garasjen. Familien var opptatt av å holde seg til smitterestriksjonene, men etter en runde med kommunelege, kirkeverge og prest, ble opplegget godkjent.

På fredag var parkeringsplassen ved Øymark kirke fylt opp av biler med hundrevis av mennesker som ville følge avdøde til den siste hvile. Alle fikk utdelt program, og salmesangen lød ut av de åpne bilvinduene. Et lydanlegg sørget for god lyd til alle. Fra podiet utenfor kirken bidro også flere familiemedlemmer med sang og musikk.

Buss hele livet

Det var gode grunner for at biler satte sitt preg på begravelsen. Buss er ett av stikkordene for Knut Espelunds liv.

– Motordur og oppfinnsomhet var noe av det som preget hele hans liv, sier svigersønnen.

– Samtidig var det selvfølgelig viktig at seremonien ble preget av verdighet. I ettertid er familien veldig fornøyd med gjennomføringen – selv om utgangspunktet var en litt crazy idé, innrømmer Thorfinn Oustorp.

Knut Espelund tok over farens busselskap i ung alder, han var aktiv Normisjonsmann, lokalpolitiker og drivkraft i mye frivillig og sosialt arbeid – han stod blant annet i spissen for 150 hjelpesendinger til Polen.

Unik begravelse

Prest Runo Lilleaasen tror ikke Norge har opplevd en begravelse i nærheten av den han forrettet på fredag. Hans vennskap med avdøde har strukket seg over mange tiår - senest i sommer var de sammen på tur til Estland med en hjelpesending.

– Dette er en begravelse i Knuts ånd, han ville likt seg her. Om han selv hadde opplevd en lignende situasjon mens han levde, ville han vært den første til å rigge til utenfor kirken, sier Lilleaasen.

– Han var aldri vanskelig å be, og levde et liv preget av omsorg for familie – og andre. Den sterkeste historien er den om hvordan han stilte opp for sin sterkt handikappede bror, Dagfinn.

Etter jordpåkastelse og felles tuting fra 73 biler, ble kisten kjørt til graven av avdødes sønn, Per Arne Espelund.

Oppfinnsomhet og omsorg

Dagfinn Espelund var født lam fra halsen og ned, og ble en tidlig og viktig profil for norsk handikapidrett etter at han ble verdensmester i bordtennis. Han spilte med munnen og kommentator Knut Bjørnsen mente det var en av de største bragdene i norsk idrett.

– Knut konstruerte en bil for Dagfinn som kunne kjøres med munnen, og sloss med Biltilsynet i mange år før den endelig ble godkjent, som den første i Norge. Historien sier noe om omsorg for en bror– og en fantastisk oppfinnsomhet fra en mann som aldri tok et nei for et nei, sa Lilleaasen.

Etter jordpåkastelse og tuting fra parkeringsplassen ble kisten kjørt til graven og seremonien avsluttet, med bare nærmeste familie til stede.

– Dette ble helt riktig, verdig og en enda finere avskjed enn vi kunne håpe på, sier svigersønn Thorfinn Oustorp etter at seremonien er over.

LES OGSÅ:

• Teologiprofessor Marius Timmann Mjaaland: Nå må kirkene åpne

• Halleluja-rop fra talerstolen svares med biltuting på en parkeringsplass i Groruddalen

• Kritiserer biskopenes kriseordning: – Etisk betenkelig å stenge ute den som tror annerledes

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter