Vår brutale politikk

I 2015 sørget store deler av verden over bildet av lille Aylan Kurdis døde kropp på en strand i Tyrkia. En liten kurdiske familien hadde flyktet fra et område som var ­beleiret av Den Islamske stat. Treåringen møtte døden på havet samme med mor og storebror på fem. Slik endte han som en livløs kropp på en fremmed strand.

Akutt for mange barn

På øyer i Hellas bor det et utall av barn som kom levende over havet. ­Leger uten grenser forteller hvordan noen av dem har overlevd krig og forfølgelse. Noen har mistet foreldre. Noen av dem skader seg selv eller har selvmordstanker.­ De fryser, er utsatt for vold og mangler rent vann. Kloakken renner som bekker gjennom gatene. Ei lita jente overlevde skadene etter bombeangrep i Afghanistan, men kunne­ fortsatt smile da hun ­ankom Hellas. Etter måneder i en gresk flyktningleir med utrygghet sluttet hun å snakke og spise.

Ofres for å avskrekke

Fem år etter at bildet av lille Aylan gikk verden over, har et massivt politisk flertall i Norge bestemt seg for at vi ikke har ansvar for den menneskelige lidelse flyktningbarna i Hellas blir utsatt for. Langt mindre er de opptatt av at Norge skal være et humanitært foregangsland.

De mener derimot at barna i Hellas må ofres for å advare eller skremme andre mennesker i nød fra å flykte til Europa. De som så Debatten i NRK denne uka, kunne høre Aps Masud Gharahkhani si dette i klartekst. Han mener at dersom Norge tar imot noen titalls flyktningbarn, sender vi en beskjed til resten av verden: «Bare kom til Europa, så blir du tatt imot».

LES OGSÅ: Ap-veteraner: Hvor er det blitt av Arbeiderpartiet?

Ifølge Human Rights Watch er det snakk om rundt 1.800 enslige barn som bor i leirene i Hellas.

Koalisjon av villige land

Slik tenker ikke politiske ledere i land som Tyskland, Frankrike, Irland, Portugal, Finland, Kroatia og Luxembourg. Angela Merkel har lenge søkt å danne en koalisjon av villige land som vil ta imot enslige barn fra leirer i Hellas. Hun søker land med humanitære tradisjoner som er villig til å vise vei i et Europas som i stadig økende grad lukker sine grenser.

På den andre siden har du ­Polen, Ungarn og Tsjekkia. Land som nekter å ta imot flyktninger når EU ber om det. Land som også er kjent for sin antidemokratiske og autoritære utvikling.

Landet som fostret Nansen

Så er det Norge. Landet som fostret Fridtjof Nansen, kjent over hele verden for Nansenpasset. Det første godkjente reisedokumentet for statsløse flyktninger, godkjent av 52 land.

Norge var landet som i 1999 ­besluttet å hente ut 6.000 flyktninger fra Kosovo gjennom en luftbro. Etter krigsutbruddet ba FNs Høykommissær om akutt ­assistanse for å lette presset på Makedonia. Norge svarte, og ble blant de første landene som evakuerte flyktninger. Den gangen var det statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebæk og justisminisiter Odd Einar Dørum som tok avgjørelsen. I dag ber disse tre dagens regjering om å ta imot Hellas-barna.

Passive Norge

Nå har FN nok en gang bedt om akutt assistanse. Regjeringen Solberg sier nei, til tross for at både KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad og Venstre presser på. Da Høyres flyktningpolitiske talsmann Ove Trellevik ble spurt av NRK om hva Høyre vil gjøre, var det lite nytt. De vil jobbe for felleeuropeiske løsninger, og handle «når den ­dagen kommer». De vil gi hjelp i «nærområdene» i Hellas. De vil «hjelpe Hellas med det Hellas etterspør», konkretisert som penge- og ­utstyrshjelp.

Men alle i regjeringen vet at en felleseuropeisk løsning ikke kommer med det første. En rekke land som Polen og Ungarn har sagt blankt nei.

Dersom Norge ønsker å «hjelpe Hellas med det Hellas etterspør», må de lytte til landets innstendige bønn gjennom flere år. Hellas har gjentatte ganger bedt andre land ta imot sårbare, mindreårige flyktninger. Hellas sliter fortsatt med ettervirkningene av finanskrisen og er dårlig organisert. De har ikke maktet å organisere bruk av EU-midlene Norge har overført de siste årene. Hellas er overbelastet. Å hjelpe flyktningene «der de er» blir derfor tomme ord.

Norges ansvar

Noen mener Norge ikke har et ansvar for flyktningene i Hellas. Men så enkelt er det ikke. At flyktninger er i limbo i Tyrkia og Hellas har sin rot i den såkalte EU-Tyrkia-avtalen, som Norge har støttet. Vi bidrar økonomisk til grensevokting og støtter asylsaksbehandling i Hellas, basert på denne avtalen.

Leirene er innenfor Norges Schengen-yttergrense i sør. ­Moria-leiren er opprettet med bidrag fra norske EØS-midler. Norge har et medansvar for barns situasjon i de greske leirene. Dessuten har vi også et ­ansvar for flyktninger som lever i et dårlig organisert system, der de mister reell tilgang til å søke asyl. Slik blir de fratatt fundamentale menneskerettigheter i et system Norge støtter økonomisk.

Hodeløs på stranda

Sylvi Listhaug er blant dem som skryter av at europeisk grensekontroll bryter opp flyktningruter, og fører til at færre dør. Men i virkeligheten er rutene blitt lagt til nye og farligere farvann.

10. mars 2019 ble den hodeløse kroppen til ni år gamle Roya fra Afghanistan skylt opp på en strand på Levsos. Hun falt ut av en synkende gummibåt på åpent hav.

Royas død skapte mindre omtale enn Aylans døde kropp noen år før. I mellomtiden har vi vent oss til døde flyktningbarn. Nå ­reageres det knapt når politikere snakker om å bruke barn som en del av en europeisk avskrekkingsstrategi.

Politikerne våre har akseptert brutaliteten. Det har også vi.

LES OGSÅ: Moriaaktivist: Folket vil noe annet enn de folkevalgte

LES OGSÅ: AUF og Ap-ordførere ber Støre ta imot barn fra Moria Lokallag med opprop mot egen partiledelse

LES OGSÅ: NOAS: Dersom Ropstad mener alvor

---

Fakta:

---