Det er påske, og vi er vant med å markere de ulike dagene, fra palmesøndag til påskemorgen. Til hver dag er det knyttet hendelser fra Jesu siste uke.
Vi finner alle disse fortellingene i Det nye testamente. Men hos synoptikerne - det vil si Lukas, Matteus og Markus - finner vi i påskeuka én fortelling til, og den hører det ingen høytidsdag eller ritualisering til. Det er fortellinga om Jesus som rydder tempelplassen.
Bord og benker
Lukas forteller at etter inntoget i Jerusalem gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut dem som drev handel der. Han anklaget dem for å gjøre Guds hus om fra et bønnens hus til en røverhule. Hos Matteus velter han bord og benker. I flere av evangeliene knyttes handelen på tempelplassen også til utnyttelse av fattige enker. Det var ryddinga som gjorde overprestene og de skriftlærde redde og som tilskyndet dem til å ta livet av Jesus.
Dette er altså en viktig hendelse. Den setter i gang dramaet som skal utspille seg i dagene som kommer. Men vi har ingen salmer om Jesu raseri over pengevekslerne, det finnes ikke noe ritual for velting av bord og benker. Det finnes ingen ryddetirsdag eller anti-kapitalistisk onsdag i påskeuka. Ingen har laget små bøker der barna kan telle myntene og duene. Og bakerst i mange kirkerom kan man endatil kjøpe postkort og suvenirer.
Kirkeåret
Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at enkelte sider av Jesus-fortellinga blir til fester og sakramenter, mens andre ikke engang får være prekentekster?
På lørdag skrev Tom Egil Hverven et langt essay i Klassekampen. Der formulerer han noe sentralt: At salmen på særegent vis viser «betydningen av en syklisk tidsforståelse for å tolke tilværelsen.» Døgnet, året og livet følger en gang som skal gjentas og gjentas, og på alle punktene kan vi kikke oss tilbake i kirkas lange tidskorridor og finne skattene som er etterlatt oss i salmer og praksiser fra akkurat de samme punktene i døgnet, året, livet.
Her er salmen og kirkeåret i nær slekt. For det er nettopp dette et kirkeår er: Det er kristendommens fortellinger lagt utover tida og året. Kristendommen blir gjennom kirkeåret tilgjengelig for oss, gjør at vi kan oppleve hendelsene på nytt og på nytt. Kirkeåret vever våre dager sammen med Jesu dager.
Kirkeåret er en rikdom, men lite påaktet som fenomen. Derfor tenker vi lite på at det verken er gudegitt eller naturgitt. Både tidspunkter og hva som skal være høytid er bestemt av mennesker. Og disse menneskene hadde sine agendaer og bestemte blikk. Vår syklusfromhet er med andre ord tildels styrt av andres interesser. De interessene er ikke nødvendigvis uhederlige, men de henger sammen med bestemte tider, steder og ideologiske forutsetninger.
«Kanskje vi neste påske skal børste støv av den motstanden og konfrontere den med et rettmessig sinne», skriver Åste Dokka. Foto: Jesus Christ Superstar
Makt og kirke
At helligdager er offentlige fridager, og ikke bare private eller indrekirkelige markeringer, er i seg selv et uttrykk for makt pluss kirke, et uttrykk for religiøst etablissement. Religiøse mennesker kan feire sine fester og markere sine viktige tider på egenhånd. Men å etablere helligdager som fridager, det er et offentlig anliggende. Det er staten som håndterer helligdagslovgivninga, ikke kirka. Og her er vi ved sakens kjerne.
For hendelsen på tempelplassen er en subversiv hendelse, den er undergravende. Jesus ødelegger for offerkulten i tempelet, for muligheten av å betale tempelskatten, og dermed også for de kommersielle handlingene knyttet til tilbedelsen. Dermed blir scenen en trussel både mot det religiøse etablissementet og mot handelsfolket som tjener på det, mot makta. Det er ikke underlig at hendelsen er utløsende for drapet på Jesus.
Stat og kirke har begge lagt sin makt bak kirkeåret. Derfor er det åpenbart hvorfor tempelryddinga ikke er tilgodesett med verken kirkelig eller statlig status: Den symboliserer Jesu opprør mot religiøs og verdslig makt. Ingen stat eller kirke vil etablere en helligdag som har som formål å undergrave lovgiverens autoritet.
Subversiv tirsdag
Hvordan hadde vår påske og vår kristendom sett ut dersom vi hadde en subversiv tirsdag i den stille uke? Lukas-teksten var i en periode prekentekst i vår kirke, på det som var tiende søndag i treenighet. Eivind Berggrav kalte denne søndagen for motstandssøndag. Navnet har ikke å gjøre med motstandsbevegelsen, men med den motstand evangeliet møter i verden. Kanskje vi neste påske skal børste støv av den motstanden og konfrontere den med et rettmessig sinne.
LES MER:
• Andrea Brein Hovig i salmedugnaden: – Jeg kjente umiddelbart at denne salmen var et godt valg
