Burde Arbeiderpartiet hyre inn Harald Eia som kampanjesjef?

Dersom forskjellene vokser, er det usikkert om den rike delen av befolkningen vil støtte velferdsstaten. Da kan den miste sin legitimitet. Omtrent slik lyder et av hovedpoengene til programleder og komiker ­Harald Eia, i programserien Sånn er Norge, som for tiden går på NRK.

Eia har satt seg fore å fortelle oss nordmenn hvem vi egentlig er. Det gjør han gjennom masse internasjonal statistikk og en forrykende historiefortelling. ­Påstanden over kom etter en interessant gjennomgang av velferdsstatens omfordelende mekanismer. Med entusiasme tegner Eia et bilde av det norske samfunnet der et finstemt samspill de to verdiene frihet og likhet utgjør en vellykket velferdsmodell.

Lykkeligere enn andre.

Og vellykket er den, skal vi tro statistikken. Nordmenn er lykkeligere og mer fornøyd med egne politikere enn andre. Dessuten har vi mindre lønnsforskjeller enn mange land vi kan sammenligne oss med. Vi er stort sett fornøyde med velferdsstaten vår. Men det betyr ikke at vi husker hvordan den ble til. Kanskje forstår vi heller ikke at den kan forvitre.

Komikeren Eia er kjent for å sparke til alle kanter. Men i denne serien gir han Ap nærmest drahjelp og ammunisjon til sin politiske strategi.

Civita og velferdsstaten

Nøyaktig hvor god Eias strategi ville vært i en valgkamp, er vanskelig å si. Kanskje er det en indikator at den liberalkonservative tankesmien Civita velger å angripe Eias historiefortelling. Kanskje frykter de at fortellingen skal stå uimotsagt eller at den festner seg. Da kan den komme Ap til gode.

Høyreside-ideologer har gjennom år kritisert flere av de dyreste ordningene i velferdsstaten. Mer konkret mener de at flere sosiale ordninger må trimmes og kuttes, for å gjøre velferdsstaten bærekraftig. Som en del av denne kritikken har blant annet Unge Høyre lansert tanken om å skifte ut begrepet «velferdsstat» med «velferdssamfunn». Slik vil de redusere statens store plass i ligningen og samtidig legi­timere private aktørers plass i velferden. Samtidig har Regjeringen Solberg jobbet iherdig for å senke skatte- og avgiftsnivået. Med Siv Jensen som finansminister ga regjeringen mange titalls milliarder i skattelette på få år. Dette både øker forskjellene og gjør det nødvendig å kutte i ­statens utgifter.

Hevder Eias uavhengighet har falmet

Da er det ikke overraskende at Civitas Lars Kolbeinstveit angriper en historiefortelling om velferdsstatens omfordelende fortreffelighet. Han slår fast at Eia har vært en uavhengig programleder som har sparket til alle kanter. Men hevder at denne uavhengigheten nå har falmet. Han mener Eia kanskje er blitt «for avhengig av sosialdemokratiet», og ser seg blind på velferdsstaten.

Hva mener så Ap selv? Kanskje jubler de over Eias entusiastiske forsvar for et samfunn med små forskjeller eller hans bekymring for økende forskjeller.

Kanskje klør de seg i hodet og spør om de selv burde kjørt hardere på velferdsstatens fortreffelighet, fremfor å drive valgkamp på enkeltsaker som varm skole­mat og heltidsjobber i helse­sektoren.

Ap har ikke skapt velferdsstaten alene

Utbyggingen av velferdsstaten har gjennom tiår vært basert på bred politisk enighet mellom Arbeiderpartiet og de borgelige partiene, men fremveksten av de nordiske velferdsstatene blir likevel ofte omtalt som «den ­sosialdemokratiske velferds­modellen».

Ap har definitivt ikke skapt velferdsstaten alene. Men historisk har partiet et større eierskap til modellen. Ap står i en særklasse, som ideologisk driver og røkter av velferdsstatens omfang og helhet. Et system som i dag er omfattende og inneholder ordninger som studiefinansiering, pensjon, foreldrepermisjon, et offentlig sykehustilbud, finansiering av et helt utdanningsløp uten skolepenger, arbeidsledighetstrygd og en rekke andre sosiale ordninger som andre lands borgere bare kan drømme om.

Forsvarer enkeltdeler

Ap-folk er opptatt av velferdsstaten. Derfor hører vi ofte at de forsvarer ordninger som inngår i modellen. Likevel hører vi dem sjelden framsnakke velferdsstaten som verdens best samfunns­modell, eller gjennom den ta æren for vår opplevelse av å bo i et av verdens lykkeligste land.

Det vi garantert ikke hører, er at Ap henvender seg til de rikeste for å si at også de tjener på velferdsstaten. Ikke bare fordi den gir dem et sikkerhetsnett, men fordi likhet, frihet og tillit gir stabile, sikre og trygge samfunn.

Harald Eias største bekymring i TV-serien er at forskjellene nå vokser. Han bruker sin kollega Atle Antonsens årslønn på over 3 millioner for å vise fram hvordan noen kan bli så rike at de ikke lenger tjener på å bidra til spleiselaget. Eia spår at systemet kan miste legitimitet fra den økende andelen rike. Dette gjør Eias historiefortelling som skapt for et Ap anno 2020.

Selvsagt finnes det også rike som likevel ønsker fordeling. Støre selv er et godt eksempel på det. Men det er ingen selvfølge.

Ap-fortelling

Selv om Aps ­politikere ofte snakker om velferd og kampen mot økte forskjeller, framstår de likevel ikke like entusiastisk på vegne av velferdsstaten som Eia.

Kanskje er Støre og Ap redd for å bli angrepet for velferdsstatens mange utfordringer, dersom de oppfattes som ordningens eiere. Han har garantert lest forsk­ningsrapportene som konkluderer omtrent som Eia. I en stor Fafo-rapport fra 2014, konkluderer forskerne Tone Fløtten, Jon Kvist, Lilja Mósesdóttir og Lisbeth Pedersen med at det er en stor utfordring med å finne det vanskelige balansepunktet mellom å endre og tilpasse velferdsstaten.

Eias historiefortelling fremstår som ny

For selv om oppslutningen om velferdsstaten er høy og til dels stigende, kan et løfte om generell forbedring av velferdsstaten bli en klamp om foten for Ap. Forskerne skriver at dersom befolkningen ikke opplever at velferdsstaten er der for dem når de trenger den, kan oppslutningen forvitre. I urolige tider kan det være risikabelt å knytte sin politiske legitimitet for tett til løftet om en velfungerende velferdsstat.

Kanskje frykter Ap et politisk hundeslagsmål dersom de selv tar æren for velferdsstaten. Fordi de fleste politiske partier har aksjer i den.

Likevel er det noe dypt fasinerende med å sammenligne Aps egen historiefortelling med Harald Eias. Mest fordi han forteller en historie som i all sin enkelhet framstår som banebrytende og ny.

En interessant meningsmåling fra Ipsos i 2017 viste at ideologi og visjoner betyr mye mer for våre partivalg enn enkeltsakene gjør. Fakta og tall glemmer vi fort. Men partienes ideologi og verdier sitter igjen hos de aller fleste av oss. Derfor har både Støre og andre politikere noe å lære av Eias historiefortelling.

LES OGSÅ:

[ Slik ypper Frp til bred verdistrid ]

[ «Hva gikk så galt i det sosialdemokratiske folkhemmet?» ]

[ Veslemøy Østrem: «Det er som om vi tenker at de rike bare later som om de er gode mennesker» ]