Nyheter

Veslemøy Østrem: Et kongehus i et moderne demokrati er et paradoks

At makt og privilegier går i arv, strider mot viktige prinsipper i et liberalt demokrati. Likevel sitter kong Harald og de to som er etter ham i arve­rekken, trygt på tronen.

Det var et januarkaldt 1991. Verdenssituasjonen var dyster med et USA på krigstokt i Midtøsten. Jeg var fersk litteraturstudent i Oslo og hadde fått nøklene til et rom i et kollektiv midt i byen. Der sto jeg og tre studievenner med malerkoster og fremtidsoptimisme. Veggene skulle­ bli trendy plommerøde og flaskegrønne. Radioen var den eneste ­underholdningskanalen vi hadde pakket ut fra flyttelasset. Da en litt skjelvende stemme på kvelden den 17. januar meldte at kong Olav var død, 87 år gammel, veltet malingsspannet.

Vi klemte fremmede på gaten

Vi ruslet til slottsparken i stillhet, i en by der alle beveget seg sakte og der man klemte fremmede på gaten i en fattig trøst. Vi som hadde vokst opp med kong Olav, hadde liten tro på at den nye kongen, Harald V, noen gang kunne fylle rollen like godt som Olav hadde gjort.

Det gjorde han.

Fornyelse ble hans prosjekt

Harald sa «Alt for ­Norge» som sin far og bestefar, og startet sin gjerning. Den ­besto blant annet i et fornyelsesprosjekt han slett ikke kan ha ant konturene av. Han skulle bli et samlende statsoverhode for en nasjon i kraftig endring og modernisering. Han skulle også tåle motgang, familieutfordringer og kritikk.

Familien rammet

2020 startet også hustrig tross rekordvarme og snømangel. Især for kongen og hans familie. Bildet av kong ­Harald som holder trygt og trøstende rundt sin sørgende ­datter utenfor Oslo domkirke etter Ari Behns begravelse, har brent seg inn på netthinnen. Harald har vært en konge som en rekke ­ganger har vært nødt til å bære nasjonens sorg. Det har han gjort med stor verdighet og varme. Nå var hans egen ­familie rammet. De viste seg som sårbare, hele mennesker. Harald sto stødig den dagen. Så ble han svimmel og måtte trekke seg tilbake.

Sykmeldt i januar

Torsdag denne uken, en uke før han fyller 83 år, hadde kong Harald fire audienser på slottet. I går møtte han den fortsatt så ferske regjeringen i statsråd. Det er ett av ukens høydepunkt for ham, sies det. Men vi var mange som fikk oss en støkk da han ble sykmeldt. Det var et signal om at selv den mest stødige blant oss, må få tid til å hente seg inn.

Forhistorisk system

Blant blaserte presse­folk i hovedstaden er det ikke lett å finne ekte monarkister. Konge­huset oppfattes som en latterlig anakronisme, en gammeldags levning fra en annen tid. Folk med master i statsvitenskap og noen tiår bak en skjerm i Akersgaten, er kritiske. Og det er rimelig spesielt at barn fra en enkelt familie får en trone i arv når de fødes. At det er den kongelige arverekken, ikke kvalifikasjoner eller folkets stemme­givning, som avgjør hvem som skal flytte inn i Henrik Ibsens gate 1 og overta ansvaret for landet, godsene og gullet.

Unge er mest positive til monarkiet

Det er lett å finne ­argumenter for at Norge bør avvikle monarkiet, slik mange andre europeiske land har gjort. Flere partier har programfestet at Norge bør bli republikk. Da Stortinget stemte over et representantskapsforslag fra SV i fjor, gikk 36 representanter fra hele den politiske skalaen inn for avvikling. Men det norske folk er overveiende positive til monarkiet. Faktisk enda mer positive enn da monarkiet ble innført i 1905, og yngre er enda mer positive enn eldre. Det viste en spørreundersøkelse et par år tilbake.

Hårfin balanse

Men et likhetsorientert folk liker ikke at enkelte er født med store privilegier, og enda mindre at privilegier misbrukes. Det vil komme flere episoder med dyre designvesker, luksusferier og overklassevennskap. Balansen er hårfin. Den dagen det avdekkes grovt sløseri med penger eller misbruk av makt, vil stemningen raskt kunne snu.

Å velge bort plikten er også mulig

Men vi snakker sjelden om forpliktelsen som følger med privilegiene. Den kan bli en tung bør for de kongelige og for dem som blir innlemmet i den kongelige ­familie, men som ikke er født med plikten, den massive oppmerksomheten og de enorme forventningene fra dag én. Selv en som er født inn i en ­arverekke, har et valg. Det er mulig å tenke seg at noen ikke vil kunne gi «Alt for Norge», men velge frihet – både fra privilegier og plikt.

Et kongelig paradoks

Noe av grunnen til at republikanerne sjelden blir tone­angivende i norsk debatt, er at kongen og hans hus gjør en god jobb. Det er jeg trygg på at også de neste­ ­monarkene vil gjøre, når den tid kommer. De er godt oppdradd. Men det er ikke derfor Norge bør være et monarki en god stund til.

Vi trenger kloke murermestre

Et kongehus i et moderne ­demokrati er et paradoks. Men ­paradokset ender hittil på pluss-siden. Kongen representerer kontinuitet, tradisjon og trygghet. Det er verdier vi gjerne kan tørke støv av. Verden rundt oss er urolig. Det ­nasjonale prosjektet vi er sammen om, må støpes på nytt hver dag, og da trenger vi kloke murermestre.

Det setter et solid preg på en ­nasjon at statsoverhodet ikke skiftes ut hvert fjerde år når politiske strømninger skifter, men følger hele generasjoner gjennom livet.

LES OGSÅ Veslemøy Østrems kommentar om Ari Behns dødsfall.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter