Samme dag som tilståelsessaken mot Gunnar Stålsett ble behandlet i Oslo tingrett, kom dommen. Etter en pause på tre timer leste tingrettsdommer Ingmar Nestor Nilsen opp dommen:
«I perioden 2008 til 2019 (...) hadde han Lula Tekle jevnlig i arbeid for seg, dette til tross for at hun ikke hadde arbeidstillatelse i riket.
Siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse i retten i dag. Riktigheten av tilståelsen styrkes av de øvrige opplysninger i saken, herunder anmeldelsen og politiavhør av siktede. På denne bakgrunn har retten funnet det bevist at siktede har forholdt seg som beskrevet grunnlaget i siktelsen, og at han har handlet forsettlig.
Både de subjektive og de objektive vilkår for straff er oppfylt. Siktede har samtykket i at saken blir avgjort ved tilståelsesdom. Retten finner at vilkårene for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248 er til stede og at slik pådømmelse ikke er betenkelig. Siktede dømmes i samsvar med siktelsen.
LES MER: Stålsett måtte trøste Tekle: - Ikke gråt
Før retten går nærmere inn på straffutmålingen, bemerkes at det har vært enkelte oppslag i mediene med påstander om at utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a strider mot Grunnloven § 110 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 6 om rett til arbeid. En slik lovtolking er ikke holdbar, jf. Baklund, Bordvik og Røyneberg: Utvisning, tvangsmidler og straff, 2019, side 525. Retten viser til at Grunnloven § 110 ikke stifter noen juridisk rett for individet som dette kan kreve gjennomført ved domstolenes hjelp. Bestemmelsen retter seg til myndighetene, og bestemmelsen pålegger myndighetene en plikt til å føre en aktiv sysselsettingspolitikk, jf. LB-1995-2823. Heller ikke ØSK artikkel 6 eller andre konvensjoner som Norge er bundet av innebærer noen individuell rett til å bli skaffet arbeid, men de pålegger staten å føre en politikk som setter inn nødvendige tiltak for at individer kan skaffe seg arbeid.
Retten har forstått siktede slik at det må skilles mellom plikten til å skaffe arbeid og forbudet mot å legge hindringer i veien for at de ureturnerbare asylsøkerne selv skaffer seg arbeid.
Retten er ikke enig i at dette skillet har noen betydning for saken. Som det er vist til ovenfor, gir ikke Grunnloven § 110 enkeltpersoner en ubetinget rett til arbeid. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at norske myndigheter kan fastsette begrensninger for hvilke utlendinger som kan ta arbeid og på hvilke vilkår det skal skje.
Retten går så over til å se på hvilken straff som skal utmåles for overtredelsen av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a.
Påtalemyndigheten har foreslått at straffen settes til ubetinget fengsel i 45 dager. Til støtte for straffeforslaget er det vist til avgjørelser inntatt i Rt-2010-1118, Rt-2009-888 og LA-2008-112013. Aktor har anført at det av allmennpreventive grunner må idømmes en følbar reaksjon. Det er vist til at siktede med vitende og vilje i flere år bevisst har satt seg over utlendingsloven og gitt lønnet arbeid til en person som ikke har hatt arbeidstillatelse siden 2001.
Retten viser til at utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a retter seg mot bruk av utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven. Strafferammen for overtredelse av § 108 tredje ledd bokstav a er bot eller fengsel i inntil to år. Det foreligger ikke høyesterettspraksis om straffutmålingen der den ulovlige handlingen ikke har skjedd for å oppnå en økonomisk fordel for den domfelte. Slikt sett vil de avgjørelser som påtalemyndigheten har vist til, gi liten veiledning ved straffutmålingen i vår sak.
Utgangspunktet for straffutmålingen må være en kortere fengselsstraff; betinget eller ubetinget. Retten er enig i det utgangspunktet påtalemyndigheten har tatt fengsel i 45 dager. Bærende ved straffutmålingen er at allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende ved utmåling av straff overfor privatpersoner ved bruk av arbeidskraft fra utlendinger som ikke har lovlig arbeidstillatelse i Norge. Bruk av ulovlig arbeidskraft undergraver de verdier som ligger til grunn for vår arbeidsmiljøvernlovgivning og den trygghet som skal omgi det enkelte arbeidsforhold. At det straffbare forhold i vår sak har pågått i mange år, og fortsatte også etter at saken ble omtalt i media i august 2019, viser at siktede har hatt et fast forsett.
Siktede tilsto forholdet umiddelbart og samtykket til tilståelsesdom. Hans tilståelse har hatt prosessøkonomisk betydning og skal tillegges vekt etter straffeloven § 78 f. Siktede har fremholdt at hans intensjoner har vært gode og at lovbestemmelser som hindrer utlendinger som har fått endelig avslag på asylsøknad i å ta lønnet arbeid, er uhensiktsmessige. Retten ser det slik at disse betraktningene ikke kan tillegges avgjørende vekt. De aller fleste som engasjerer ulovlig, utenlandsk arbeidskraft vil kunne hevde at deres intensjoner er gode og at lover som forbyr dette er uhensiktsmessige.
Retten er dermed enig med påtalemyndigheten i at fengsel i 45 dager er en passende reaksjon i denne saken.
Spørsmålet er så om det er grunnlag for å idømme en annen straffart enn fengsel, og – dersom siktede skal dømmes til fengsel – om fengselsstraffen eventuelt kan gjøres betinget.
Retten har vurdert om det kan være et alternativ å ilegge siktede samfunnsstraff. I et typetilfelle som dette – hvor de allmennpreventive hensyn er fremherskende og hvor det ikke foreligger formildende omstendigheter av betydning – fremstår ikke samfunnsstraff som en naturlig reaksjon.
Derimot har retten kommet til at straffen i dette tilfellet kan gjøres betinget. Retten kan ikke se at individualpreventive hensyn i dette tilfellet gjør det nødvendig at siktede soner straffen i fengsel. Imidlertid må de allmennpreventive hensyn veie tungt når det er tale om brudd på forbudet i utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a. Når retten har kommet til at heller ikke de allmennpreventive hensyn gjør det nødvendig at den idømte straffen sones, har dette sammenheng med at den straffbare handlingen er av en annen karakter enn der ulovlig, utenlandsk arbeidskraft blir utnyttet gjennom organiserte nettverk med profitt som motiv. Det er også sett hen til at siktede er 84 år gammel.
Retten har etter dette blitt stående ved at fengselsstraffen på 45 dager kan gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf. straffeloven § 34 annet ledd.
Retten finner videre at siktede skal idømmes en bot som passende kan settes til 10.000 kroner, subsidiært fengsel i 20 dager dersom boten ikke betales eller lar seg inndrive, jf. straffeloven § 54 første ledd bokstav a.
Domsslutning
1. Gunnar Johan Stålsett (...) dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a til fengsel i 45 – førtifem – dager.
Fullbyrding av straffen utsettes med en prøvetid på to år i medhold av straffeloven § 34.
2. Han dømmes videre til en bot på 10.000 – titusen – kroner, subsidiært fengsel i 20 – tjue – dager, jf. straffeloven § 54.»
Gunnar Stålsett har akseptert dommen. Påtalemakten har tatt betenkningstid. Den går ut om to uker.
---
Fakta:
---
