Når barna betaler prisen

USA er blitt langt rikere siden 1964, men likevel er millioner av dagens amerikanske barn forhåndsdømt til ganske miserable liv. Ikke bare risikerer de fleste barn oppvokst i fattige familier vedvarende økonomisk nød og ofte helsemessig strevsomme liv. De dør også 10–15 år tidligere enn sine rike landsmenn og kvinner – en forskjell på nivå med mange utviklingsland.

Den påbegynte valgkampen gir kanskje et visst håp for disse 
svakeste barna. To venstre-
sidekandidater med klar plattform for å utjevne forskjeller og 
bekjempe fattigdom, ligger godt an i demokratenes kappløp for å vippe Donald Trump (73) ut av Det hvite hus i valget om et drøyt år; senatorene Bernie Sanders (78) og Elisabeth Warren (70).

Begge er besteforeldre som i det ordinære arbeidslivet ville vært pensjonister, men som nå heies fram av en forynget og radikalisert partibase. Også en yngre kandidat, den demokratiske senatoren Cory Booker (50) fra Newark i New Jersey, lanserte sist uke et program for å løfte mer enn sju millioner amerikanske barn ut av fattigdom.

Sanders-overdrivelse

Bernie Sanders hevdet oppsiktsvekkende i en fjernsynsdebatt sist måned at USA har «den høyeste raten av barnefattigdom i nesten noe land i verden». Det var en betydelig overdrivelse, men USA kommer likevel svært dårlig ut sammenlignet med andre rike land:

En UNICEF-rapport som i 2017 rangerte kårene for barn i 41 velstående land, opererer med en barnefattigdomsrate på nær 30 prosent i USA. Bare seks av landene kommer dårligere ut; 
Romania, Israel, Tyrkia, Bulgaria, 
Mexico og Spania.

LES OGSÅ: Verden sliter med å nå bærekraftsmålene

Ifølge lavere anslag fra USAs eget statistikkbyrå, lever 16–17 prosent av amerikanske barn i fattigdom, totalt nærmere 13 millioner. Og disse barna får ikke bare en dårligere oppvekst, en stor andel forblir fattige hele livet, de får dårlig utdanning, har større helseproblemer og dør altså mange år tidligere enn barn født i middelklassen.

Det er nå mer enn 55 år siden den demokratiske presidenten Lyndon B. Johnson i sin State of the Union-tale i januar 1964, la fram en plan som skulle utradere fattigdom, som da var anslått å omfatte nær én av fem amerikanere. Johnson lovet at denne «krigen mot fattigdom» skulle krones med total seier:

Kurere fattigdom

– Målet vårt er ikke bare å lindre symptomene 
på fattigdom, men å kurere det, og fremfor alt å forhindre det, sa Johnson.

Bak hans sosialpolitiske ambisjoner lå et engasjement ikke minst mot en opprørende fattigdom i deler 
av sørstatene, der den tidligere Texas-senatoren kom fra. Dette kombinerte han med en sterk tro på å bruke den føderale statens muskler til å motvirke fattigdom, ved å bygge ut et godt og velfungerende helsevesen og utdanningstilbud, slik tanken også var bak president Franklin D. Roosevelt’s New Deal fra 1933 til 1937.

Likevel ble ikke den amerikanske velferdsstaten de neste tiårene utviklet så bredt og systematisk som i de fleste europeiske land. I Trumps USA økte symptomatisk nok i fjor igjen antallet amerikanere uten helseforsikring, til 27,5 millioner.

Reagan-epoken

Tanken om et mer omfordelende samfunn fikk særlig tunge skudd for baugen da den republikanske president Ronald Reagan styrte USA gjennom nesten hele 1980-tallet. Reagan startet en kraftig skattekutt-
politikk for de rikeste, som ifølge 
liberalistisk vekstteori skulle bidra til en stadig større kake å fordele, men den annonserte 
gevinsten som skulle sildre ned til folk flest manifesterte seg aldri.

Til tross for en økende ulikhet, der fattige sakker lenger etter og selv middelklassens lønninger har stagnert de siste tiårene, er det i USA fortsatt en utbredt holdning at enhver som satser og arbeider hardt nok, kan oppnå suksess i «mulighetenes land». Statistikk avslører at dette er en myte, og at mulighetene for økonomisk og sosial mobilitet for eksempel er langt større i skandinaviske velferdssamfunn med relativt høye skatter og et tettere sikkerhetsnett i form av brede og universelle velferdsytelser.

Mangler lobbystyrke

Amerikansk valgkamp handler sjelden om fattigdom, og enda sjeldnere om barnefattigdom. Fattige går i langt mindre grad enn andre grupper til valglokalene, og de har få mektige og rike lobbygrupper som taler deres sak.

Men kan dette nå være i ferd med å endre seg? Erkjennelsen øker av at ikke alle kan være sin egen lykkes smed, og at det har ekstreme 
kostnader både for samfunnet og den enkelte når så mange 
fødes inn i og låses fast i fattigdom. Det er et mønster som gjerne ser slik ut: Født av en alenemor, med dårlige boforhold i et område der fattigdom, rus og kriminalitet er konsentrert, gjerne med et segregert og ekstremt dårlig nivå på skoletilbudet, og der altfor mange unge menn får sin eneste «karriere» innenfor et ekstremt kostnadsslukende fengselssamfunn.

LES OGSÅ: Sør-Amerika klarer ikke mer - strammer inn for venezuelanske flyktninger

Demokraten Lyndon B. Johnsons krig mot fattigdom ble aldri videreført med skarpe nok våpen, og den enorme mengden frivillig sosial innsats fra enkeltpersoner, kirker og hjelpeorganisasjoner makter ikke å kompensere for en systemfeil der hvilken samfunnsklasse du er født inn i, er så totalt avgjørende for hvordan resten av livet kan komme til å arte seg.

Bernie Sanders hyller ofte den nordiske modellen, med alt fra raus barnetrygd og tungt subsidierte barnehageplasser til gratis helsevesen og høyere utdanning. Det kommer med en prislapp og krever betydelig skattefinansiering, men har vist seg å være ekstremt gode investeringer i noen av verdens mest vellykkede samfunn.