Forventer at de som stemmer gir pengegaver

Forrige uke gikk rundt 280.000 medlemmer av Den norske kirke (Dnk) til valglokalene for å avgi stemme i Kirkevalget.

– Man kan få inntrykk av at det er Dnk som har oppfunnet demokratiet, men den demokratiske tradisjonen er eldre i både frikirkene og de lavkirkelige ­organisasjonene enn i Dnk, sier Ingunn Folkestad Breistein, ­rektor og professor i kirke­historie ved Ansgar Teologiske Høgskole.

Selv tilhører hun Misjons­kirken. Her velger menig­hetene sine egne pastorer og ledere gjennom avstemming på menighetsmøtet. Også generalsekretær og hovedstyre blir demokratisk valgt.

Et tilsvarende demokrati ­finnes i mange ulike frikirker og kirkelige organisasjoner. Breistein mener det særlig er de moderne pinsemenighetene som skiller seg fra tradisjonelle frimenigheter.

– Pinsebevegelsen har vektlagt nådegaver og utrustning fremfor et demokrati som oppfattes som byråkratisk. Karismatiske menigheter har ofte én tydelig leder eller et lederskap som bestemmer det meste.

LES OGSÅ: Salt skulle gjøre Forum til hele Bergens scene. Koblinger til Resett og TV-pastor Jan Hanvold skaper problemer

Ulike medlemmer

Mens ­tradisjonelle pinsemenigheter ledes av eldsteråd og pastorer som velges av medlemmene i et menighetsmøte, følger pinse­menigheten Salt Bergen en ­annen modell.

Istedenfor å gi stemmerett til alle medlemmer, har Salt to ­typer medlemskap: Vanlig medlem og «partner». Bare partnere kan stemme på menighetsmøter. Av dem forventes høyere grad av forpliktelse.

– Det forventes at de deltar når de har mulighet, er med i en smågruppe, et tjenestefellesskap og har en givertjeneste. Her velger man selvfølgelig beløpet helt selv, forteller pastor Sigurd Bekkevold.

Begrunnelsen er at rent demokratiske strukturer kan gi passive medlemmer stor innflytelse ved valg, ifølge Bekkevold.

– I slike menigheter får ­mange pastorer og ledere problemer med å gjennomføre sunne og gode endringsprosesser, ford­i passive medlemmer sitter i ­menighetsmøter og blokkerer for dette, sier han.

Ved å differensiere mellom medlemmer og partnere, blir stemmerett forbeholdt de som er aktivt involvert og engasjert.

– Hva når livssituasjonen gjør at man ikke kan holde et like høyt aktivitetsnivå, eller man har nedsatt funksjonsevne. Kan ikke dette oppleves ekskluderende?

– Det kan jo virke sånn, men erfaringen vår er stikk motsatt, fordi forventningene er avklart. Det er ikke sånn at en partner er mer verdt enn et medlem, og alle forstår at man ikke kan ­komme til smågruppe hver uke hvis man er alenemor. Man kan si «nå ­ønsker jeg bare å være medlem og har ikke mulighet til å bidra så aktivt», og da skal de slippe å bli spurt om alt mulig og føle seg utilstrekkelig.

Bekkevold påpeker at dette ikke er «regler», men «forventninger».

– Forskjellen handler om hvordan man jobber med det. Vi har ikke en praksis der vi ­fører fravær. Vi er mer opptatt av å skape en god kultur enn å ha regler.

LES MER: Stappfullt da Salt åpnet drømmebygget. Nå forventer de vekst og større synlighet

Må bekjenne

I Dnk kan alle medlemmer over 15 år s­temme ved valg. Hos ­Metodistkirken i Norge må man være ­bekjennende medlem for å ha stemmerett. Dette blir man gjennom en egen liturgi der man avlegger et ­løfte og tas opp som medlem, noe som kan skje fra man er 15 år og oppover.

– Metodistkirken er demokratisk tvers igjennom, selv om det er noen ting å sette fingeren på, sier Hilde Marie Øgreid Movafagh, rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar på MF vitenskapelig høyskole.

De lokale menighetene ­velger representanter til den ­nasjonale årskonferansen, som tar beslutninger på vegne av metodist­kirken. Internasjonalt er­ ­Metodistkirken i Norge en del av ­«United Methodist ­Church» (UMC). På den norske års­konferansen velges representanter til den internasjonale generalkonferansen og til den nordeuropeiske sentralkonferansen for UMC.

En av utfordringene med ­forpliktelsene til UMC er at det kan oppstå uenighet på tvers av kulturer. Under den norske ­metodistkirkens ­årskonferanse i juni gikk flertallet inn for en ­prosess som åpner for like­-
kjønnet ekteskap og for at ­homofile kan bli prester og ­diakoner. Det betyr at de bryter med den internasjonale kirkens vedtatte lære.

– Hvilken mulighet har dere nasjonalt til å si noe på det som vedtas globalt?

– Den mulighet har vi ­egentlig ikke. Men når det som blir ­bestemt globalt er så vanskelig å forholde seg til, var vi nødt til å gjøre noe annet. Det kan ­hende vi må bryte med UMC, men ­samtidig kan situasjonen for­andre seg globalt, svarer ­Movafagh.

LES OGSÅ: De var unge, kristne trendsettere. Så mistet de troen

Velger menighetsråd

I Den katolske kirke blir læren fastsatt fra sentralt hold i ­Vatikanet. Det er paven som utnevner ­biskoper og biskopene som utnevner ­prester. Et ordinært medlem som oppfyller visse kriterier kan imidlertid bli nominert til menighetsråd og stemme ved valget.

– Menighetsrådet er et råd­givende organ. De kan blant ­annet foreslå at menigheten skal prioritere ungdomsarbeid, sier sokneprest Claes Tande, som har kompetanse på besluttende og konsultative organer i Den ­katolske kirke.

Ikke alle medlemmene av menighetsrådet blir demokratisk valgt. En mindre andel blir utpekt av presten.

– Dette sikrer for eksempel at ikke alle medlemmene som velges er fra samme land, sier Tande.

Ingunn Folkestad Breistein mener det er viktig med gode ordninger som sikrer de demokratiske prosessene i frikirkeligheten. Hun peker på valg­komiteer som sikrer at pastorer eller eldsteråd ikke blir selv­supplerende, og at det kan være utfordrende dersom mange valg avgjøres med håndsopprekning eller med såkalt akklamasjon, altså applaus fra forsamlingen.

– Noen kan si at det v­iktigste er resultatene kirken oppnår, og ikke den demokratiske ­prosessen?

– I frikirkene finnes det ikke et teologisk skille mellom ­pastorer og lekfolk, og det er viktig å fastholde dette allmenne prestedømmet. Å overlate for mange beslutninger til pastorene er et steg bort fra denne tanken,­ ­svarer Breistein.