Det skal gjøre vondt å banne

Du skal ikke misbruke Guds navn, heter det i De ti bud. Misbruket kan nok skje på mange måter, men i vår kultur regnes banning som budbruddet per excellence. Enhver konfirmant har fått vite at det andre budet handler om å banne.

Banning: Å ta Guds navn i sin munn uten å ville snakke om eller med Gud. Eller, noe som er enda verre og beslektet, selv om det ikke er nevnt i budet, å bruke djevelens navn, å forbanne andre mennesker og ting. Og om du ikke mener det særlig alvorlig, blir det egentlig bare verre. For det å ta lett på Satan, er det jo noe smått satanisk over.

Mindre tro, mer banning

Å banne på norsk er særegent, i og med at vi profanerer når vi banner. Mange andre språk tyr til seksuelle eller kroppslige tabuer når de skal ventilere aggresjonen. Men vårt språk har lagt opp til at vi skal vanhellige, trekke det guddommelige og det sataniske helt inn i det ubetydelige.

Dermed er banninga i utgangspunktet et tabu både i kulturell og religiøs forstand. Men samtidig som færre mennesker sier at de tror på Gud, virker det som at stadig flere roper på ham når de slår tåa. Med andre ord demper sekulariseringa tabuet, og mindre bekjennelse fører til mer bannskap. Mindre tro på Gud fører til at flere bruker Guds navn.

Jeg har hørt barnehagepersonale banne så det ljomer foran barna, uten å se angrende eller flaue ut. Med andre ord slutter det å være et kulturelt «ikke» når det av seg selv har sluttet å være et religiøst «ikke». Det ene tabuet forutsatte det andre. Den som ikke knytter noen metafysikk til ordene, synes heller ikke det er så ille å bruke dem.

LES OGSÅ: Å snakke rett fra levra innebærer banning for Fredrik Høyer

Inflasjon

For banning er i sin natur tabu. Hele poenget med å skille ut enkelte deler av språket som forbudt er å oppnå sjokkeffekt når ordene brukes. Dersom banning er fullt ut akseptert som dagligspråk, mister det effekten sin og vi står språkløse når vi virkelig trenger å tråkke utenfor folkeskikken. Folk skal skvette litt når det bannes.

For mange eder ødelegger altså for banninga. Og vi er vel på god vei dit, er vi ikke? I flere år har stygt språk ligget på klagetoppen hos NRK. Det har gått inflasjon i kraftuttrykkene, og når de gamle er døde kommer ingen til å klage på det engang. Det bannes overalt og uten blygsel. Snart har vi ikke fyndord igjen.

Kan ikke banne

Selv er jeg vokst opp i en familie der vi bare ikke bannet. Jeg oppfattet det først og fremst som et kulturelt forbud – banning betyr manglende dannelse – selv om det sikkert også fantes noe teologisk i mine foreldres aversjon mot bannskapen.

Og jeg lærte meg aldri helt å banne. Selv som voksen kommer jeg rett og slett ikke på ordene når jeg virkelig kan ha grunn til det, og bannskapen blir bare et uutnyttet språklig potensial. For lite banning kan også ødelegge for banninga. Som kristen burde jeg jo banne når det virkelig røyner på, det er de ordene som passer best til enkelte situasjoner. Av og til er faktisk livet djevelsk – i rett forstand jævlig.

Meningsbærende ord

Men for alle oss som rykker til når vi hører en sjuåring utbryte Herreguuuud uten å skjemmes eller en voksen mann på TV synes is er jævlig godt (og at han selv er litt av en nonsjalant og folkelig fyr som sier det), er det lett å ønske seg tilbake. For selv om brukeren av ordene selv ikke synes de betyr noe, er vi en god del mennesker som holder disse ordene for meningsbærende.

Da er det ikke sjarmerende når femåringen påkaller Satan. Det er bare stusselig og litt trist. Når ord mister kontakten med tingene de skal betegne blir de i konkret forstand meningsløse. Og i dette tilfelle er Gud – eller ordet Gud – blitt meningsløst.

LES OGSÅ: Vi gir gjerne vekk persondata til amerikanerne, men ikke til russerne

Ateistens tabu

Det kunne være fristende å be de bannende ikke-kristne om å slutte å snylte på kristentabuene og heller finne seg noen egne ukvemsord som står i stil til deres eget livssyn. Slik som det er nå, utvanner de vantro de kristelige tabuene og forringer også sin egen banning.

Hva er forbudte ord for en humanetiker, en muslim, en ateist, en buddhist? Jeg vet ikke nøyaktig, men jeg foreslår at folk i disse kategoriene lager en liste over det verste som er mulig å si i deres respektive verdisystemer. Så kan de, når de vil bruke fyord og tøffe seg, konsultere sin egen tabuliste.

Da gjenreises banninga som meningsbærende tabu. Og vi kan alle, hver på vårt vis, profanere det vi holder hellig når livet virkelig røyner på. Det skal gjøre litt vondt å banne for oss 
alle.