Nyheter

Den stolte motpolen

Iran har erfaringer som gir dem grunn til å tvile på at USA er for demokrati og menneskerettigheter. Få land egner seg dårligere for regime-endring påtvunget utenfra.

«Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda», står det i Bibelens Krønikebok.

Kyros - som levde fem hundre år før Kristus - var grunnleggeren av den persiske stormakten som er blitt til dagens Iran. Nå hevder noen at Donald Trump er vår tids Kyros. Han har ikke bare gitt Israel Jerusalem. Han hevder også han kan gjøre Iran stort, vel og merke hvis de bøyer seg og gjør som han vil.

For å få det til har Trump pålagt Iran stadig hardere sanksjoner. Håpet er at presset skal føre til at iranerne gjør opprør mot regimet. Misnøyen med det undertrykkende prestestyret er da også utbredt. Men presset utenfra øker ikke misnøyen - snarere bidrar det til å samle folket.

«Situasjonen fører ikke til at samfunnet stiller spørsmål ved det iranske regimet. Den fører til at samfunnet som en helhet får enda mindre tillit til amerikanerne», sier Bijan Khaejepour til nettstedet Al Monitor. Han er en iransk økonom som leder et internasjonalt konsulentfirma med Midtøsten som spesialitet.

Motpol

Iranerne har sterke historiske grunner til å mistro USA. Men de har også en lang tradisjon som selvstendig motpol til riker lenger vest. Iranerne er stolte av sin historie og sin kultur.

Verdens første kjente historieverk, Herodots Historier, handler om Persias kriger mot Hellas. Senere motsto Persia Romerrikets angrep gjennom flere hundre år. Sasanid-dynastiet kjempet mot det bysantinske riket. De gjorde soroaster-troen - etter profeten som Nietzsche kalte Zarathustra - til statsreligion. Sasanidene måtte gi tapt for de muslimske araberne som kom fra sør, og Persia ble en del av det muslimske riket.

Men mens arabisk språk og kultur vant herredømmet i de andre landene araberne erobret, holdt perserne på sitt språk - farsi. På 1500-tallet gjorde Safavid-dynastiet shia-versjonen av islam til statsreligion. Dermed kom Iran til å skille seg fra den arabiske verden både språklig og religiøst.

Iran lå i stadig krig med det sunnimuslimske riket i vest - det ottomanske imperiet. At Tyrkia og Iran nå er motpoler i Syria, har dermed lange historiske linjer.

Presteskap

Islam har ikke noe hierarkisk presteskap. Men i shia-islam har ekspertene i islamsk lov en unik posisjon. De lærde - ulamaen - er en egen gruppe i samfunnet som regnes som veiledere for folket i alle slags saker. På lokalplanet er det mullaene, som er utdannet ved en skole i islamsk lov (madrasa) og blitt godkjent av ulamaen. På toppen er det ayatollahene (de som er tegn fra Gud) som har størst innflytelse.

Selv om medlemmene av ulamaen kan være uenige om mye, og det heller ikke er noe egentlig hierarki som kan avgjøre hvem som har rett, har de likevel som gruppe hatt stor innflytelse på iransk politikk. Særlig er det tilfellet etter revolusjonen i 1978, som gjorde Iran til en islamsk republikk, og den øverste ayatollah til landets egentlige leder.

Men mullaenes makt fikk også Sjah Reza Palevi merke. Han styrte Iran fra 1941, og forsøkte seg på en sekulær reformpolitikk. Utdanning, kvinnefrigjøring og landreform var en del av programmet. Men ulamaen opplevde det som trussel mot religionen og mot sin makt. Opptøyer med brenning av banker og alkoholutsalg bredte seg.

Amerikansk kupp

I 1953 gjorde USA og Storbritannia sammen med sjahen kupp mot den folkevalgte statsministeren Mohammed Mossadeq fordi han hadde nasjonalisert den britisk-eide oljeindustrien. Etter det ble sjahens regime stadig mer totalitært og undertrykkende. Men USA støttet opp om regimet.

Denne erfaringen gjør iranerne ytterst skeptiske til at USA framstiller seg som forsvarer av demokrati og menneskerettigheter.

Både kommunistene og demokratisk inspirerte intellektuelle var viktige for å styrte sjahen i 1978. Men makten gikk til Ayatollah Khomeini, og han gikk brutalt løs på kommunistene og annen opposisjon.

Iraks Saddam Hussein trodde regimet sto så svakt at han gikk til krig mot Iran i 1980. Der ble han både tilskyndet og støttet av USA. Den ti år lange krigen kostet Iran over 200.000 menneskeliv. Også denne erfaringen gjør at iranerne har vanskelig for å tro på USA som forkjemper for fred og demokrati.

Fra Obama til Trump

Helt siden 1978 har USA hatt Iran øverst på sin fiendeliste. Gjennom sanksjoner og isolasjon har man forsøkt å svekke regimet. Barack Obama satset på en annen linje: Større åpenhet og samarbeid skulle åpne Iran mot Vesten og styrke de kreftene som ønsker en demokratisk utvikling. Atomavtalen - der Iran lovet å la være å utvikle atomvåpen - var grunnsteinen.

Donald Trump har derimot satset på at isolasjon og press skal tvinge Iran til å godta en strengere avtale og til å skrinlegge sin støtte til væpnede bevegelser i Midtøsten. Hans metode både i denne og andre saker er hard retorikk og rasling med krigssabler som han håper skal gjøre motparten veik.

Men når dette ikke virker, står valget mellom å gjøre alvor av de krigerske ordene, eller å trekke seg igjen. Trump synes å ha malt seg selv inn i et hjørne. For oss alle får vi håpe han finner en annen vei ut enn krigens.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter