«Når Gud er død, kan dødskulten bli den eneste autentiske religionen», skrev den franske historikeren Philippe Aries i boken The Hour of Our Death.
Dette sitatet lyser opp lerretet på et konferanserom på Sollis plass. Det er torsdag formiddag og den nederlandske antropologiprofessoren Eric Venbrux holder foredrag i anledning Det europeiske krematorienettverkets (ECN) årlige konferanse.
Venbraux forsker på hvordan folk i forskjellige kulturer takler døden.
– I lys av døden blir livet gjennomsiktig og kjerneverdiene kommer frem. Derfor er ritualer, slik som begravelsen, kulturer i et nøtteskall, sier Venbrux.
Sosiologisk ønsketenking
Den akademiske striden om hvorvidt sekularismen har ført til religionens tilbaketog i vesten er velkjent for de fleste. For Venbrux er derimot saken klar: Han mener at sekulariseringstesen, altså troen på at vitenskap gjør religion overflødig, er sosiologisk «ønsketenking».
– Min tese er følgende: Det er når folk sier at døden ikke er slutten, at man ser begynnelsen av religion. Dette kan være når man feirer bursdagene til en avdød sønn eller datter, sier Venbrux.
Han skiller mellom det han kaller for en «fysisk død» og en «sosial død».
– Når en av oss dør, er det enden på det fysiske livet, men ikke for relasjonen mellom to mennesker. Da er ikke døden lenger et så stort brudd, men bare det fysiske fraværet av en person.
Han trekker frem at flere vedlikeholder relasjonen til den avdøde.
– Kommunikasjonen mellom levende og død er et sentralt og viktig element i all religion. Det er jo faktisk det kristendommen handler om: oppstandelsen, sier han.
Befinner seg i et vakuum
Til tross for at han bestrider sekulariseringstesen, mener Venbrux likevel at de tradisjonelle kirkene har etterlatt seg et vakuum i vestlige samfunn.
– Også vokabularet til kirkene begynner å bli vagt. Unntaket er fundamentalistene, som man ser folk flokke seg til. Ellers forlater folk kirkene fordi de ikke lenger får svarene de ønsker, sier han.
Men nå tror Venbrux at vi befinner oss i et veiskille. Han tror nye religiøse forestillinger nå er i ferd med å vokse frem i lys av klimatrusselen.
Han mener å se en tendens til forandring i begravelsesritualene, og at naturen er i ferd med å få en viktigere rolle. Dette ser han i sammenheng med en større økologisk bevissthet i samtidskulturen.
– I England står skogbegravelse sterkt. Det samme gjelder også i Nederland.
Hva er en ateist?
Hovedpoenget til Venbrux er at til tross for ulike uttrykksformer er det likevel en kontinuitet i synet på livet etter døden.
- Dersom man virkelig tenkte at etter døden kommer tomrommet – hvorfor skulle man da for eksempel bry seg om bærekraft? Derfor er det viktig å opprettholde «ånden» i mennesket», sier han.
Professoren peker på at veldig mange av tingene mennesker gjør i livet har å gjøre med hva som hender etter døden og hvordan vi blir husket:
– Akademikere skriver bøker, arkitekter bygger bygninger, andre viser omsorg for andre, sier han.
– Mange som kaller seg for ateister ønsker likevel å bli gravlagt. Hva betyr dødsritualene for dem?
– Funksjonen til ritualer er å markere overgangen fra liv til død. Hva er en ateist? Historiens første ateist ble kalt for ateist av romerne fordi han ikke ønsket å tilbe de romerske gudene. Men han var faktisk den første kristne martyren, forteller nederlenderen.
Venbrux forteller om da en gravplass i København åpnet en egen seksjon for ateister. En av ateistene sa: «Jeg er så glad for at dette skjedde. Endelig kan jeg snakke med den døde bestemoren min.»
– Jeg ønsker et bredere syn på religiøsitet. Det er ikke noe som kan testes empirisk. Dersom du har en idé om at en død person på en eller annen måte fremdeles er her, mener jeg at det er religiøst. Både ateister og andre føler på dette, sier han.
Motiver hedonisme
Venbrux viser til at flertallet av mennesker i vesten har en religiøs begravelse og fremdeles følger andre religiøse overgangsritualer som dåp og ekteskap.
– Folk har også andre prioriteringer enn man skulle tro. For eksempel er kirkekunst mer viktig for folk enn kirken i seg selv. Det vi ser er at å kommunisere med døde er veldig universelt. Folk snakker bare ikke åpenlyst om det, men det skjer, sier han.
For eksempel, forteller professoren, kommer folk med gaver til de dødes gravsted.
– Bringer du en gave, kan du også forvente noe tilbake. Det er en slags moralsk obligasjon. Man forventer gjerne støtte eller råd fra den avdøde, sier han.
Et annet eksempel er trenden i den tyskspråklige delen av Sveits og Tyskland, hvor folk ifølge professoren frivillig lar seg begrave i massegraver.
– Mange sier: Da har vi selskap etter døden, sier Venbrux.
Nederlenderen mener at dødsritualer kan være en barriere mot å tenke at det ikke finnes noe etter døden, noe som minsker betydningen av dette livet.
– Det er viktig for samfunnets kontinuitet. Dersom man tenker at døden er slutten på alt, kan det lede til en form for hedonisme. Der man er dumdristige med ressurser, fordi det er bare nuet som gjelder, ikke noe etterpå.
---
Krematorienettverket
- Det europeiske krematorienettverket (ECN) ble etablert i 2004.
- Gruppen består av cirka 50 medlemmer, hovedsakelig fra offentlige og privat krematoriesektor i Europa.
- ECN møtes årlig for å være en faglig bidragsyter innenfor dette feltet i Europa. Årets møte var i Oslo før helgen.
- Eric Venbrux fra Universitetet i Radboud holdt foredraget Changes in rites ‐ environment perspective and ethics as part of the modern rite
---
