I en tønne over Niagara

Denne kommentaren var en leservinner i 2019. Vårt Land publiserer den på nytt.

Hva får en 62 år gammel kvinne til å tenke: Hva om jeg klatrer inn i en tønne, lar den bli kastet utfor en foss, og så ser vi hva som skjer?

Det gjorde Annie Edson Taylor i 1901.

Hun er den eldste – og den eneste kvinnen – som har forsøkt å krysse Niagara i en tønne.

Og hun klarte det. Men berømmelsen ble kortvarig.

Annies nekrolog ble skrevet i mai 2019, nesten 100 år etter at hun døde. Avisa New York Times bestemte seg nemlig 2018 for å begynne å skrive nekrologene som aldri ble skrevet.

Tenk på alle de glemte, fantastiske folka

Verden er full av enestående folk, men de fleste går i glemmeboken. For mange har status, hudfarge eller kjønn stengt døra til historiebøkene. I den sveiva har verden gått glipp av mange fantastiske historier.

Heldigvis er det mange som gjør en innsats i ettertid, som leter etter folk som har betydd noe, og drar personen fram i lyset. Som regel er det mange år senere, når vi ser med et annet blikk på hva som var viktig, hva som egentlig førte til forandring eller hva som bare var rart, trist eller gøy.

Og ikke minst: At det er andre enn hvite menn som har gjort noe som er verd å huske i ettertid.

[ Harriet Tubman var slave. Da hun rømte, reddet hun tusenvis ]

– En nekrolog handler om livet, ikke døden

– Å skrive en nekrolog handler om livet mer enn døden. Å velge ut de ytterst få som blir omtalt i en nekrolog, handler alltid om et valg, en dom over om han eller hun er verdt spalteplass.

Slik beskriver lederen for nekrologavdelingen i New York Times prosjektet Overlooked no more – ikke lenger oversett. Det var journalisten Amisha Padnani som fikk ideen til prosjektet da hun lette etter folk – særlig kvinner – som hun var sikker på hadde fått en plass i spaltene etter alt de hadde utrettet og oppnådd.

Men nei, det hadde de ikke.

New York Times har siden 1851 skrevet tusener av nekrologer, alt fra statsledere til han som oppfant leken trappetrollet. I arkivene kunne redaksjonen utforske hva samfunnet til ulike tider verdsatte som viktig. Nekrologene handlet om politikere, forretningsmenn, hverdagshelter, oppfinnere og barmhjertige uselviske hjelpere, men den store majoriteten har vært menn – og flest av dem hvite. Kvinner, også de som ble kjente i sin samtid, ble i stor grad oversett.

[ Stort intervju med statsministeren: Én diskusjon om kirken fikk det til å gnistre mellom Erna Solberg og faren ]

Tretønne ble forsterket med jernbeslag for å tåle fossen

Uten prosjektet til New York Times, hadde jeg aldri hørt om Annie, som fikk laget en tretønne i hvit eik, forsterket med jernbeslag til ferden gjennom fossen.

Hun ble født i 1838 i en velstående familie med en søskenflokk på 11. Annie, som var gift en kort periode før hun ble enke, overlevde både husbrann, jordskjelv og ran. Annie Edson Taylor var eventyrlysten og reiste fra by til by for å tjene til livets opphold. Hun livnærte seg som danselærer og å lære barn manerer, men det kastet ikke av seg all verden.

Annie trengte penger, både til seg selv og to venner som også var i økonomisk trøbbel. Begynnelsen av 1900-tallet var en tid hvor en som utbryterkongen Harry Houdini ble berømt for å bryte seg løs fra kjettinger, håndjern og alt mulig rart. Så hun, eventyrlysten og modig, bestemte seg: Hun skulle bli den første som raste ned fossen innesperret i en tønne.

Inni tønna er hun beskyttet, håper hun, av puter som er pakket rundt henne. Det er som man kan høre buldringen og kjenne på klaustrofobien. Annie faller rundt 50 meter ned Hesteskofallet, en av tre fosser som renner mellom Eriesjøen og Ontariosjøen, på grensa mellom USA og Canada.

Ivrige tilskuere drar tønna opp av vannet, og ut kommer Annie, uskadd, våt og skjelven. Hun lever!

Hun hadde klart det ingen hadde gjort før henne.

[ Elise Kruse: – I 2021 skal jeg slutte å skamme meg over den kristne troa mi ]

Fremdeles er dette mannens plass

Nekrologene er fremdeles mannens plass, også her i Norge. Forfatter Helene Uri har talt nekrologer som ble skrevet i Aftenposten i en fire måneders periode i 2017, i boka Hvem sa hva, om kvinner, menn og språk. Hun fant at 88 prosent av nekrologene er skrevet av menn som skriver om andre menn.

Det er mennenes yrkesliv og bragder som blir fremhevet, i tillegg arbeidskapasitet, lederegenskaper og kompetanse. De avdøde kvinnene beskrives ofte i relasjon til andre, skriver Uri. Kvinnen er sin manns hustru, sine barns mor, bestemor, livsledsagerske. Ofte er det det tradisjonelt kvinnelige som blir framhevet: Hun tok seg av oss. Påfallende mange av de få kvinnene som får nekrologer, er «pionerer i sitt felt».

Banebrytende, men ikke viktig nok for samtiden

Serien i New York Times forteller om folk som gjorde banebrytende ting, men som ikke fikk plass i nekrologspaltene da de døde. Elizabeth Peratrovich sikret den første anti-diskrimineringsloven i USA, som ga Alaskas urfolk like rettigheter i 1945. Sykepleieren Bessie Blount lærte krigsskadde med amputerte armer å skrive med tærne.

Og så er det Annie, som valgte å bli låst inn i en tønne, og kastet ut i frådende vann. Selv om hun ble kalt «Vannets gudinne», ble berømmelsen dessverre kortvarig. Hun ble lurt av «hjelpere», og etterhvert ble historien glemt.

Annie gjorde ikke noe som forandret hverdagen til folk eller noe stort for menneskeheten. Men historien hennes er verdt å fortelle.