Nyheter

– Kirkeveggene har sett og hørt mye – det er på en måte ekstremenes kirke

Sokneprest Lars Martin Dahl i Grønland kirke i Oslo, dere feirer 150 år for en kirke med tøff fortid, på godt og vondt. Og så er det vel den eneste kirka som har askebeger skrudd fast i kirkeveggen?

– Min refleksjon over det er at det er gjerne én type mennesker, ett segment av samfunnet som får lov til å prege kirka – i minste detalj, egentlig, uten at vi tenker så mye over det. Vi tenker at det er sunnere å gå på ski i marka enn å ta en røyk utafor kirka, det er i hvert fall upassende. Kanskje overdriver jeg litt, men da har man også fortalt noe om hvem som er velkommen i kirka og hvem som ikke er det. Jeg tror ikke askebegeret er avgjørende, men jeg tror det er et lite tegn på noe, da.

– Kom som du er, liksom – Grønlands svar på røkelse?

– Etter gudstjenesten er det alltid noen som samles utenfor og luktene driver litt innover i kirka – og så går de inn i kirka og varmer seg. Akkurat den dagen er det en god lukt.

– Det er et sus rundt Grønland kirke, det klinger av generasjoner og fattigdom, av indremisjon og arbeiderbevegelse, av brutalitet og veldedighet, av nazisme og det motsatte, en slags «fast en borg» for alle?

– Ja, kirkeveggene har sett og hørt mye – det er på en måte ekstremenes kirke. Du har for eksempel Martha Steinsvik, den første kvinnen som holdt en preken i ei kirke, og det er jo noe vi er stolte av. Og så var det den samme kvinnen som reiste landet rundt for å forkynne Sions vises protokoller, en antisemittisk tekst som er brukt som «bevis» i kampen mot jødenes påståtte «samfunnsødeleggende sammensvergelser». Altså, samme person i to motstridende fortellinger. Og så har du Lars Frøyland, som ble nazibiskop, men som samtidig var den absolutt første offentlige person som snakket mot nazistenes behandling av jødene i Norge. Han var ikke antisemitt, han var antikommunist ... så hele tiden denne dobbeltheten i historien. Mange slike ting.

– Og sosialarbeidet, unektelig – et sosialarbeid i særstilling, må en kunne si, uten at noen bør ta det ille opp?

– Det er ikke bare det at det er en kontinuitet av mye sosialt arbeid her, det har til tider vært et helt sosialt konsern – positive og negative sider har preget livet rundt kirka, kirka får frem det beste og det verste i området og i Oslo. Det er interessant.

– Det er jo sånn at en hører folk si at kirka, den er for vellykkede mennesker. Egentlig og på dypet er det ikke plass til så mange forskjeller som vi sier at det er, det er lett å føle seg fremmedgjort. Dette «visse segmentet» som du snakker om ... ?

– Det kan være at det er for «pent» i mange kirker ... at det ikke er mottakelighet der. Eller er det bare at de som er der, akkumulerer de samme menneskene innenfor samme familie? Jeg vet ikke. Det er ingen vond vilje, det blir bare sånn. Når jeg treffer folk som har det vanskelig, som forteller om vanskelige familieforhold og andre tunge ting, så tenker jeg ofte: Hadde den kirka jeg jobbet i før vært et naturlig sted for dem å komme til for å søke hjelp eller fellesskap? Og da har jeg måttet svare: Aldri i livet, absolutt aldri.

– Men ikke vond vilje?

– Nei, for så sitter man i ei kirke og tenker: Hvordan skal vi ha det her hos oss, hva skal vi gjøre her? Alle er ganske like, og så finner man ut at vi gjør det slik vi liker å ha det. Og da glemmer man de som ikke ligner en selv og man spør dem ikke til råds, man lar dem ikke slippe til, slik at de kan påvirke kirkens aktivitet. Derfor kommer de ikke heller. Jeg hørte en fortelling i går, det var en som hadde rydda borte i Gamlebyen, i det gamle menighetshuset der, og da var det en fra menighetspleien i gamle dager – og det var fornemme damer – som var blitt så provosert av en fattig dame som kom, de skulle dele ut sko. For hun hadde sneket til seg et par ekstra sko. Vi vil jo gjerne at «den fattige» skal være litt sånn Oliver Twist, ikke sant, en sympatisk, sjarmerende, fattig som vi kan like. Men denne kvinnen, da – for henne var det det mest naturlige i verden, hun hadde flere barn og da tenkte hun at alle trengte jo sko, ikke bare den ene.

– «Dialog» er et velbrukt, kanskje utbrukt ord, som det ikke blir så mye ut av lenger. Jeg syns jeg hører «dialog» på alle hjørner, og verre og verre blir det, ingenting skjer?

– Det kan være. Jeg har tenkt at det er på tide at vi løfter opp begrepet diapraksis, det at det i dia-
konien ligger et potensial for å bringe folk sammen. Vi har forskjellige bekjennelsesskrifter og idealer, men det er i det sosiale arbeidet at folk kan forenes og enes. Når nabolaget og folk som bor her ser at kirka gjør noe som de oppfatter at kirka burde gjøre – sånn som å hjelpe folk med mat og å ta en i matkøen inn i varmen, i stedet for å la han ­eller hun stå utenfor i timevis når det er kaldt – da tenker de at denne kirka kan jeg ha respekt for, den gjør noe som er gjenkjennelig for hvordan vi oppfatter et kristent budskap. Og noen tenker at dette kan jeg også være en del av, her kan jeg gjøre min frivillige innsats.

– Og slik har det vært?

– Slik tror jeg det har vært her på Grønland. Du skal huske på at det var her indremisjonen ble stiftet, arbeiderbevegelsen og fattigkassa arbeidet i tilknytning til kirka. Og det var hundrevis på søndagsskole hver søndag, for der fikk de også mat. Og så var det leirskoler og gamlehjem på Enerhaugen, pensjonskasser og «glade aftener», som menighetspleien arrangerte. Hit kunne de komme, og de visste at kirka var til for dem.

– Litt «dialog» igjen: Dere arbeider i et «muslimsk distrikt» – dere leser ikke fra Koranen, muslimene deltar ikke i liturgien, naturlig nok. Men det hender de kommer og setter seg i kirka, bakerst?

– Det hender. Da IS begynte å gjøre seg gjeldende, ba de også om å få bruke kirka til en internasjonal fredskonferanse. Kjente akademikere, kunstnere og andre fra rundt omkring i verden la fram sitt fredsbudskap. Det forteller – etter mange års religionsdialog – noe om at det er mange som har tillit til kirka vår, de oppfatter kirka som et trygt sted for en sånn samtale. Det kom journalister fra Jordan, Syria, Iran og andre steder, det skulle holdes en muslimsk fredskonferanse i en kirke, det vakte enorm oppsikt. Jeg er stolt av det. Men norsk presse fant det ikke interessant, det kom ingen.

– Dere deler ut mat og matlapper, det er også Grønland kirke, hver får sin lapp og alle er fornøyde – i gamle dager var det kanskje slåsskamper i køen?

– Her er det solidaritet. Hvis jeg ved en feiltakelse deler ut to lapper, de henger jo ofte sammen, får jeg nesten alltid den ene tilbake. Det var en som spurte meg om jeg hadde én million på konto her en dag, og jeg sa at det har jeg ikke. Men kan du ikke bare be, så få det? – sa han. Og så sa jeg, men hvorfor tror du at jeg vil ha en million på konto, det kan hende jeg ikke vil ha det. Ja, men da kan du be for at jeg får det, da, sa han. Og jeg sa: Ja, men det kan vi gjøre. Så ble han borte og etter litt kom han tilbake og spurte om han ikke kunne få sju millioner. Så jeg sa, hva skal det være godt for ... sju millioner? Og så sa han: For da da kan jeg komme tilbake her og så kan jeg dele ut nok til alle.

– Sterkt ...

– Og da tenker jeg, her har vi noe å lære. Vi tenker ofte at i kirka skal presten og andre «lære» befolkningen noe, men det er omvendt, ikke sant? Skal vi fungere som kirke, må vi lære av nabolaget, av dem som bor der. Hva gjorde Jesus ... han spurte: Hva kan jeg gjøre for deg? Når han traff kvinnen ved Jakobs brønn, fikk hun prate. En kvinne som med stor sannsynlighet var blitt holdt utenfor. Derfor kom hun alene, når det ikke var andre der, for å hente vann. Og han lot henne prate, de pratet sammen og diskuterte teologi, blant ­annet. Han snur alt på hodet og sier at «så mye tro har jeg ­aldri møtt». Jesus ble preget av dem han møtte,­ ikke sant. Bergprekenen utgjør to kapitler og ­resten av tida er det folk som får prate, folk han er nysgjerrig på. Det trenger kirka å gjenoppdage.

– Dere har gitt ut den første jubileumsboka som i hvert fall jeg har lest tvers igjennom, den er skrevet av forfattere fra Grønland-området –et blikk inn på kirken og arbeidet. Ingen plikt, bare overskudd. Et kjærlighetsbrev, kan en vel egentlig si.

– Ja, her handler det jo om å gjøre noe sammen, igjen. Noen har et forhold til kirken, andre ikke. Men kirka står nå der. Og alle ville skrive. Og så er boka fri for lange lister med prester, organister og diakoner, alt som «dreper» tekstene. Det finnes­ viktigere ting.

– Du er arvelig belastet for jobben du gjør, ­antar jeg - diakonien og dialogen lå på kjøkken-bordet hjemme?

– Nei. Jeg er sønn av en kapitalist, som jeg liker å si. Jeg har en god, gammeldags kallsopplevelse, og så var det noen tilfeldigheter inne i bildet og jeg endte her.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter