Det var i Oslo Misjonskirke Betlehem at Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide i 2014 møttes til sin første offentlige samtale om tro. Da uttalte pastor Erik Andreassen at dette kunne være starten på et potensielt partisamarbeid på sikt.
Som kjent tok historien en annen retning. Noen vil kanskje kalle det skjebnens ironi:
Nå har KrF gått inn i en borgerlig regjering. Og som Vårt Land meldte i går tilhører tre av fire i Barne- og familiedepartementets politiske ledelse Oslo Misjonsskirke Betlehem. Nemlig Kjell Ingolf Ropstad, Elisabeth Løland og Julian Farner-Calvert.
Pastor Erik Andreassen forsikrer likevel om at han ikke skal være noen form for partipolitisk rådgiver for trostoppene.
– Hva skiller dere fra andre menigheter?
– Veldig lite. Vi er en åpen og samfunnsengasjert kirke for alle mulige slags folk, organisert som en demokratisk forening. Når en pinsevenn gifter seg med noen fra Den norske kirke, begynner de ofte å gå i Misjonskirken. Vi er en økumenisk orientert sentrumsmenighet med «Guds barns enhet» som motto.
– Håper du at menigheten vil påvirke arbeidet trostoppene gjør?
– Ikke noe mer enn at jeg håper at evangeliet former alle som deltar i kirken her. Vi samler oss rundt evangeliet om Jesus. Jeg har ikke lagt opp noen strategi for å påvirke disse tre noe spesielt, sier han.
Dyktige personer
– Hva tror du er forklaringen på at tre av fire i den politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet er samlet i menigheten?
– Det har jeg ikke noe grunnlag for å vite. Men det er tre svært dyktige personer. Hvorfor det er slik, får de selv og dem som har valgt dem svare på.
– Hvilken rolle mener du tro skal ha i politikken?
– Det er et komplisert område som det er vanskelig å gi tydelige svar på. Man kan ikke være kristen og samtidig si at det ikke skal påvirke alle sider av livet: Hva man mener og hvordan man handler. Det er likevel ikke noe annerledes for en kristen enn hva det er for mennesker med hvilket som helst verdisett og livssyn. Det preger oss på ulike måter, sier han.
– Kan tilstedeværelsen av tre trostopper påvirke dynamikken i menigheten?
– Vi kommer ikke til å rulle ut noen rød løper på søndag, for å si det sånn, men det er ikke hver dag at tre stykker i menigheten begynner i samme jobb på samme dag og attpåtil begynner å jobbe for regjeringen. Ganske raskt er det nok likevel tilbake til det ordinære hverdagslivet: Gudstjeneste med småbarn på armen og knekkebrød under kirkekaffen.
Ikke rød løper
– Kommer du til å nevne utnevnelsen i prekene eller ved andre anledninger på søndag?
– Jeg skal snakke om Mammon på søndag. Det kunne kanskje vært et behov for nøkternhet. Jeg vet at vi i en av bønnene kommer til å be for Regjeringen og Stortinget. Det kan hende at vi nevner noen av dem med navn da. Det hadde vi gjort uansett hvilken regjering. Vi ber for alle partier og alle som er samfunnsengasjert.
– Dere har tatt grep for å være en menighet som er relevant i samfunnsdebatten. Kan det bidra til å gi menigheten et elitistisk preg?
– Det håper jeg virkelig ikke. Jeg kan ikke se hvorfor det skal være elitisme. Man kan være samfunnsengasjert uansett livssituasjon og arbeidsplass. Å være kristen er å være samfunnsengasjert.
– Som pastor besitter du en autoritet overfor dine trosfeller i menigheten. Hvilke tanker har du gjort deg om din nye rolle, nå som tre av dine menighetsbarn er statstopper?
– Jeg er pastor og heldigvis ikke partipolitisk rådgiver. Jeg har ikke noen illusjoner om at disse tre hører mer på meg enn på noen andre. De er fra Guds side utstyrt med kritisk sans og god fornuft som de bruker på en god måte, sier han.
Ingen forskjell
– Politikk er jo bygget på verdier, og det kan godt tenkes at du en gang vil preke om noe som handler om trostoppenes arbeidsområde. Vil ikke dette kunne påvirke dem?
– Selvfølgelig. Hvis jeg ikke hadde ønsket å påvirke folk, ville det ikke vært noe poeng i å holde en preken. Jeg tenker på mine prekener som et komma, ikke et utropstegn. Det har hendt flere gang at folk i menigheten har sagt: «Det var en fin preken, men jeg er helt uenig.» Det er fint. Hvis det er evangeliet som forkynnes, håper jeg at det påvirker folk. Det påvirker meg like mye som alle andre, men jeg har ikke planer om å fremme partipolitiske argumenter.
– Som kristen er det grovt sagt en plikt å jobbe for en bedre verden. Er det en kristen plikt å påvirke disse tre til å handle i tråd med kristen etikk og moral i sitt virke?
– Jeg ser hva folk kan tenke. Det er litt som jeg sa i stad: I møte med evangeliet håper jeg alle blir radikalt utfordret. Jeg gjør ikke noen forskjell på disse tre, meg selv, eller hvem som helst andre i menigheten. Å følge Jesus vil ha forskjellige implikasjoner, avhengig av ulike situasjoner, arbeid og embeter, sier han.
