Har ført til både fordømmelse og nestekjærlighet

Lørdag blir Verdens Aidsdag markert for 30. gang. Dagen skal skape bevissthet rundt de 36,7 millioner menneskene som lever med hiv, og rundt 25 millioner som har dødd av aids siden sykdommen først ble anerkjent i 1981.

– Det finnes et bredt spektrum politiske og religiøse meninger på områder. Det er sterke motpoler, og mye bra og mye dårlig er gjort i religionens navn, sier Sally Smith.

Hun er en av verdens ledende eksperter på trossamfunns arbeid og holdninger rundt hiv/aids. Smith er i Norge for å presentere funnene i sin doktorgrad. Fra 2004 og fram til juli i år var hun seniorrådgiver for trossamfunnsengasjement i FNs organ for kampen mot epidemien, Unaids. Hun er svært tydelig på at det ikke finnes noe entydig svar på hvorvidt religiøse organer har bidratt positivt eller negativt i kampen mot sykdommen.

Klar rolle for religiøse organisasjoner

Hun mener fokuset bør være på hvordan man skal eliminere aids som en trussel mot folkehelsa innen 2030, som er et mål fra Unaids. Der ser hun for seg en klar rolle for religiøse ledere.

– Religiøse og politiske ledere må støtte og presse fram politikk og praksis som beskytter og respekterer menneskerettigheter, fremmer likestilling, og hjelper med å utvide hiv-tjenester som baserer seg på den beste tilgjengelige forskningen, sier Smith.

Doktorgraden til Smith handler om hvordan konservativ religiøs diskurs har påvirket politikkutforming på området i FN. Hun har nemlig sett begge sider.

– Trossamfunn har vært der fra begynnelsen av hiv-responsen, og gitt pleie og støtte til folk som lever med hiv, samt til familiene som mistet kjære. Mange av de tidlige responsene var basert på nestekjærlighet og nåde.

Dømmende respons fra andre

Men der mange religiøse aktører valgte å basere seg på nestekjærligheten, valgte andre å være strengere.

– Det var også en mer dømmende respons, basert på å bevare doktrine, på bekostning av nåde og nestekjærlighet. Denne retningen økte stigmatiseringen og diskrimineringen i lokalsamfunn, og kan føre til at folk blir utstøtt fra sine samfunn. Det har også blitt brukt til å påvirke politikkutforming, på måter som påvirker responsen negativt.

Dette igjen kan føre til vold mot sårbare grupper, som sexarbeidere og homofile.

– Det kan skje blant annet ved at man lobber for kriminalisering av atferd som kan sette folk i faresonen for hiv, mener hun.

Konsekvenser

Smith er tydelig på hva som fungerer. Hun kritiserer særlig ideen om å begrense informasjonstilgangen for unge, og oppfordre dem til å avstå fra sex framfor å lære dem opp om trygg praksis.

– Den ideologiske responsen som ønsker å bevare doktrine på bekostning av nåde og nestekjærlighet, har fått negative konsekvenser for smittede, og for responsen mot sykdommen.

Hun forteller at forvirringen førte til at mange begynte å se etter måter de kunne både holde seg til troen og samtidig yte hjelp.

– Den påståtte dikotomien mellom doktrine og respons basert på nåde og nestekjærlighet, førte til at mange troende begynte å se gjennom sin lære, sine tradisjoner og praksis igjen. De så etter dypere forståelse for hvordan deres doktrine og lære kan være støttende for folk i faresonen.

Ut av denne søkingen kom det teologiske bøker om HIV som støtter menneskerettigheter, likestilling og evidensbaserte innganger til problemet, ifølge Smith.

Helsetjenester

Trossamfunn bidrar også sterkt med ytelse av helsetjenester til ofrene for sykdommen. I enkelte afrikanske land bidrar de med opp til 40 prosent av helsetjenestene.

– Vi trenger styrket samarbeid mellom trossamfunnene og myndighetene på dette feltet. Det kan bidra til at myndighetene kan oppskalere tjenestene sine.

Nettverk av Hiv-smittede religiøse ledere

Men noe av det Smith roser mest er engasjementet fra en rekke religiøse ledere – hvorav flere selv har hiv. Hun peker særlig på det såkalte Inerlapluss-nettverket. Det ble grunnlagt av fire religiøse ledere, som nå er aktive over hele verden.

– Jeg synes lederskapet fra de som dannet Inerlapluss, som lever med aids, er viktig og sterkt. Det former måten kirkesamfunn har respondert på, og de tar lærdommen fra Afrika ut til verden.

Gruppa arbeider med å snakke om saker som hiv-prevensjon, stigmatisering og diskriminering, utfordring av homofobi.