Nyheter

50 stråler håp etter drapet

Fire dager før Anna Kristin Gillebo Backlund ble brutalt drept, ferdigstilte hun et diktmanus. Fire år senere er boka ute, med hjelp fra de etterlatte.

Bilde 1 av 2

Prosessen med å utgi Tomhetens stråler startet for nesten tre og et halvt år siden, etter at Anna Kristin Gillebo Backlund ble brutalt drept, 30 år gammel.

Nå ligger boken på bordet foran broren Amund Gillebo og kusinen Ingunn Skipnes. Omslaget er i mørkeblått lerret, med gullbokstaver og 50 tette, loddrette stråler. Én for hvert dikt i boka.

Alt var klart

Anna Kristin Gillebo Backlund jobbet nattevakt på barnevernsinstitusjonen Små Enheter natten hun ble drept i 2014. Det som i mediene ble omtalt som «Vollen-drapet» førte til at et barn for første gang i Norges historie ble dømt til forvaring. Gjerningspersonen var 15 år gammel.

Fire dager før hun døde hadde Anna ferdigstilt et diktmanus.

– Det er et sånt sammentreff det er lett å tillegge mening?

– Jeg kjente på dårlig samvittighet rett etterpå, sier Ingunn Skipnes.

Da manuset ble ferdig, spurte Anna kusinen om hun hadde e-postadressen til en redaktør som tidligere hadde vist interesse for prosjektet. Redaktøren hadde jobbet med en venninne av Ingunn. De skulle på en lansering to uker senere, der redaktøren kom til å være. Ingunn foreslo at de heller skulle snakke med henne da.

– Hadde jeg skaffet e-postadressen, ville kanskje Anna ha rukket å sende inn manuset selv, før det skjedde, sier Ingunn.

Tanken har gjort det desto viktigere for henne å gi ut Tomhetens stråler. Boka var helt klar. Ingen av diktene er endret.

Kontrastfulle år

– Du var tettere på prosessen med manuset enn det jeg var da Anna levde, sier Amund og ser på kusinen. Hun nikker.

For broren var det spesielt å oppdage diktene etter Annas død. På et vis har de gjort ham bedre kjent med henne.

– Mange så på Anna som en solstråle. Hun var alltid engasjert. Men hun hadde også andre sider hun kanskje ikke viste til alle, men som kommer fram i diktene hennes, sier Ingunn.

Hun forteller at Anna hadde en egen måte å møte mennesker på. Overfor tunge skjebner der mange kanskje ville trekke seg unna, var Anna uredd.

– Jeg tror hun hadde en forståelse for mørket og ensomheten de opplevde, sier Ingunn.

I 2011 opplevde Anna at en venninne tok livet sitt. Det preget henne sterkt.

– Men det var store kontraster i Annas liv, understreker Ingunn.

Bare få måneder før den traumatiske hendelsen, møtte Anna sin store kjærlighet, Andreas Backlund. De giftet seg i 2013. Selv sa Anna at diktene handlet om ensomhet, tomhet og kjærlighet.

Sterkt bakteppe

Etter drapet ble det rettssak. Etter rundene i rettssystemet sendte familien manuset til ulike forlag, uten å få napp. Men tre og et halvt år etter drapet møtte Amund poeten og musikeren Trygve Skaug. Han gir selv ut dikt på forlaget Koke Bok.

Amund hadde arrangert en konsert med Skaug i den lokale kirka, og var med å rigge på forhånd.

– Jeg var usikker på om jeg skulle ta det opp med ham. Men det ble naturlig å fortelle at en av sangene han skulle spille hadde betydd mye for familien da vi mistet Anna, og at Anna selv skrev dikt.

Skaug ble grepet av historien og ville gjerne lese Annas manus. Han sendte det videre til forlaget. Da Ingunn og Amund dro for å møte dem, var de forberedt på å forsøke å selge inn manuset, men forlaget hadde allerede bestemt seg: det skulle bli bok.

Amund tror de spesielle omstendighetene rundt boka var med å gjøre redaktørenes leseopplevelse ekstra sterk.

– Det er ikke det at diktene skal leses i lys av det som har skjedd. De har kunstnerisk verdi uansett, uavhengig av hvem Anna var og hva som skjedde. Men det ligger jo der som et bakteppe. Det kan vi ikke gjøre noe med, sier han.

Tro

Amund og Anna var to av fem søsken i en misjonærfamilie. De vokste opp i Hong Kong.

– Anna gikk sine egne veier og var selvstendig. Også når det gjaldt tro. Hun var kanskje mer utforskende og kritisk enn oss andre i søskenflokken. En gang bodde hun på et ashram, et hinduistisk kloster, over flere måneder, sier Amund.

– Anna kjøpte ikke noen ferdig pakke, legger han til.

Da familien skulle forberede begravelsen, fikk de hjelp av organisasjonen Areopagos for å gjøre det på en måte som var tro mot Anna. Den kristne organisasjonen arbeider med religionsdialog.

– Det er et «du» der i diktene, som kanskje kan tolkes som noe guddommelig?

– Jeg tenker det – at det peker mot noe større enn oss, sier Amund.

Tålte andres smerte

Boka er lansert. For familien, og for Annas ektemann, er det en feiring av livet og den Anna var. Men de håper også boka kan bety noe for andre.

– Anna var god til å trøste, og ikke på en sånn måte som glattet over og skulle gjøre alt bra. Hun tålte andre menneskers smerte. Det var en av grunnene til at hun klarte å jobbe med ungdommer som hadde så tung bagasje, forteller Ingunn.

Nå håper familien at også andre kan finne trøst i boka.

– Hun skulle stått der på lanseringen. Vi kommer ikke forbi at hun ikke er der. Men jeg har hele veien hatt en sterk overbevning om at boka ville bli utgitt. At det skjer nå, er veldig stort, sier Ingunn.

– Jeg tror Anna er fornøyd, legger Amund til.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter