I løpet av noen timer natten på natten mellom 9. og 10. november 1938 gikk den tyske, nazistiske regjeringen til angrep på synagoger og butikker over hele Tyskland og Østerrike. 267 synagoger og 7.500 butikker ble vandalisert og ødelagt. Men forfølgelsen av jøder hadde foregått lenge.
– Det er vanskelig å påstå at det kom som et sjokk på tyskerne. Helt siden Hitlers maktovertagelse fem år tidligere var jøder og kommunister forfulgt, butikker og hjem utsatt for angrep.
Det sier Anette Homlong Storeide, historiker og ekspert på Holocaust. Til daglig jobber hun som førsteamanuensis på NTNU, men når hun er i Berlin, bor hun i et kollektiv i Levetzowstrasse. Det ligger i nærheten av det som en gang var en av de største synagogene i byen. Huseieren, Margot Schonk, ble født i 1928. Hun er oppvokst i gata, der foreldrene drev et bakeri. Nærmest ved en tilfeldighet fikk Homlong Storeide et tidsvitne som nabo mens hun jobbet med en bok om Tysklands oppgjør etter naziregimet.
Alle visste
– Margot Schonk var villig til å snakke. Det er det ikke alle som har vært. Hun la heller ikke skjul på at «alle» visste hva som foregikk. Margot selv husker hva som skjedde, selv om hun ikke forsto alt og kunne ikke sette det i sammenheng da jødiske medelever forsvant en etter en.
Men ungene fikk med seg at noe var på gang. Det var jødiske venner man ikke lenger kunne snakke til eller leke med. Foreldrene var engstelige for at det ville gi barna deres et dårlig rykte. Hun har fortalt at en dag kunne ikke lenger jøder få lov til å kjøpe loff i bakeriet foreldrene hennes drev.
– De visste ikke alle detaljer, men at den jødiske minoriteten var ekstremt utsatt og ble voldelig behandlet, var vanskelig å unngå å få med seg, sier historikeren.
Omgjort til transittleir
Margot Schonks familie bodde i nærheten av synagogen, som ble skadet under denne natta, og senere ytterligere skadet under de alliertes bombing av byen på slutten av krigen. Også mange jødiske familier bodde i området. Som barn så hun at folk ble satt på lastebiler og kjørt vekk fra synagogen. Senere skjønte hun at den ble omgjort til transittleir for jøder som skulle sendes til konsentrasjonsleirene.
– Det illustrerer at Holocaust startet rett foran inngangsdøren til folk. Det var ikke så fjernt. Den tyske befolkningen gjemte seg lenge bak at Holocaust var noe som skjedde i leire i Øst-Europa, men Novemberpogromene skjedde i folk flest sine nabolag, bak husdørene, i forretninger der de handlet, sier Homlong Storeide.
Autoritet
Hun mener tidsvitnene har en helt spesiell autoritet og at hun som historiker et ansvar for å fortelle videre til de neste generasjonene. Både om de som overlevde grusomhetene og den helt vanlige nabojenta som Margot var. Hun har vært villig til å fortelle, men det har vært vanskelig for mange tyskere etter krigen. Homlong Storeide illustrerer det med at det først var på 1980-90-tallet at Novemberpogromene ble ordentlig markert.
– Jeg tror det har vært for smertefullt for mange å snakke om det, nettopp fordi det skjedde i deres egne bydeler, i deres egen midte. Når barn og barnebarn konfronterte dem med hvorfor de ikke gjorde noe, eller at de var med i Hitlerjugend, har vært mildt sagt ubehagelig for mange tyskere i krigsgenerasjonen, sier hun.
Kort vei fra hatefull retorikk til handling
Snart er det ingen tidsvitner igjen. Da er det monumenter, bøker, minnesteder, litteratur og filmer som må overta oppgaven med å fortelle historien videre. Det er viktig, mener Anette Homlong Storeide. Hun er svært opptatt av at det ikke er lang vei fra hatefull retorikk til handling, og at historien viser hvor fort ting kan eskalere.
– Vi kan ikke isolere hatretorikk fra voldelige overgrep mot andre mennesker. Novemberpogromene illustrerer det, sier hun.
Det som nazi-regjeringen ville framstille som et spontant raseri mot jødene – og plutselig ta 30.000 mennesker til fange i løpet av få dager, var i realiteten en utvikling som hadde pågått i fem år, sier hun.
Jøders handlingsrom og frihet ble gradvis innskrenket. Butikker, advokat- og legekontor ble boikottet, jøder fikk yrkesforbud. I 1935, da de såkalte Nürnberglovene ble rullet ut, ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt. Butikkvinduer ble tilgriset med hat-propaganda. Mange som hadde mulighet, dro fra Tyskland.
Noen klarte å flykte
Margot Schonk, som i dag er 90 år, har også fortalt om den dagen en jødisk familie kom til foreldrene hennes i bakeriet og ba dem passe på noen ting. De skulle flytte til USA. Margot husker at foreldrene hennes ble så fornøyde over at de skulle dra. Og det kunne ikke den lille jenta skjønne. Hvordan kunne man være glad for at noen dro vekk fra nabolaget? Først senere skjønte hun at foreldrene var glade for at naboene kom seg vekk i tide.
Homlong Storeide sier Schonk-familien ikke var motstandsfolk, men heller ikke nazister. De prøvde bare å greie seg så godt de kunne gjennom krigsårene. Men det er også en av grunnene til at historiene fortsatt må fortelles.
Anette Homlong Storeide er bekymret for den økende høyrepopulismen og nasjonalismen i dag, men forskjellene på mellomkrigstidens og dagens Europa er likevel tydelig. Blant annet er demokratiet mer veletablert, den økonomiske krisen er ikke den samme, og folk flest er tross alt mer opplyst.
– Jeg vil påstå at folk er gjennomsnittlig mer politiske bevisste nå enn da. Den politiske polariseringen har ikke gått så langt som den gangen. I Berlin var det vanlig med gateslag mellom kommunister og nasjonalsosialister. Det ser vi ikke i dag.
Men Homlong Storeide ser grunn til å advare mot folk som AfD-politikeren Alexander Gauland som kalte Holocaust en fugleskitt i historien.
– Historien har tross alt vist oss hva som skjer hvis vi glemmer eller ignorerer høyrepopulisme. Først og fremst må vi huske at veien mellom ytringer og voldelige handlinger er kortere enn mange tenker.
(Intervjuet med Margot Schonk er i Anette Homlong Storeides bok «Arven etter Hitler: Tysklands oppgjør med naziregimet» (Gyldendal, 2010).
---
Novemberpogromene
- I dag er det 80 år siden Novemberpogromene. Lenge ble navnet Krystallnatten brukt om natten mellom 9. og 10. november i 1938, men Krystallnatten var navnet nazistene brukte – fordi det lå mye glass igjen i gatene etter herjingene.
- Den natten iverksatte den nazistiske tyske regjeringen omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom i Tyskland og Østerrike.
- Foranledningen til pogromen var drapet på den tyske legasjonssekretæren i Paris, Ernst Eduard vom Rath. Drapsmannen var den 17 år gamle Herschel Grynszpan, polsk jøde bosatt i Frankrike.
- Da Grynszpan ble arrestert, hevdet han at drapet var en hevn for Polenaksjonen: 17 000 polske jøder, blant dem Grynszpans egen familie, ble utvist fra Tyskland i 1938.
- Nazistene forsøkte å framstille ødeleggelsene som et folkelig raseri mot jøder. I virkeligheten var det hele regissert av NSDAP og i stor grad utført av partiets paramilitære organisasjoner.
- Mer enn 1.400 synagoger, bedehus, forsamlingssteder, flere tusen butikklokaler, private leiligheter og jødiske gravsteder ble rasert – og 91 jøder ble drept.
- 10. november 1938 ble rundt 30.000 jøder pågrepet og satt i konsentrasjonsleirer, hovedsaklig Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen, flere hundre ble myrdet eller mistet livet der.
- De materielle skadene etter Novemberpogromene var på flere hundre millioner tyske riksmark. De nazistiske styresmaktene gav jødene skylden og derfor ble de dømt til å betale en bot på rundt én milliard riksmark til den tyske staten som oppreisning.
- Kilde: snl.no
---
