På jakt etter mening

– Hva vil jeg være glad for at jeg har gjort når livet mitt tar slutt?

Det er dette Tatjana Schnell, som er professor i psykologi ved Universitetet i Innsbruck, kaller selve meningens kjernespørsmål. Schnell er regnet som verdensledende innen forskning på meningsdannelse og meningskriser, og foreleste nylig på MF vitenskapelig høyskole i Oslo.

Schnell mener at dersom vi makter å stille oss dette spørsmålet tidlig i livet, kan vi også oppdage hva som gir oss mening tidligere. Problemet er at vi vanligvis er så fanget av hverdagslivet at vi ikke har en sjanse til å undersøke det nærmere.

LES MER: Nødvendigheten av å tro

Eksistensielt sjokk

Professoren definerer sitt eget forskningsområde som eksistensiell psykologi. En faggren særlig opptatt av spørsmål knyttet til død, frihet, ansvar og meningen med livet.

Disse spørsmålene har opptatt henne helt siden barndommen. Da opplevde hun at både bestefedre og bestemødre gikk bort.

– Som barn tenkte jeg ofte på døden, sier Schnell.

Ifølge professoren ser vi helt ulikt på døden i forskjellige faser av livet. Da hennes sønn var fem-seks år gammel, så han døden som noe naturlig og selvfølgelig. Barn i denne alderen er fremdeles ikke rotfestet i verden, derfor frykter de heller ikke å miste den. Men etter en stund så han som de fleste andre barn, forteller Schnell, at døden også innebar at foreldrene vil forsvinne.

– Dette er det første eksistensielle sjokket, sier professoren.

LES MER: – Vi shopper for å dempe dødsangst

Kjernespørsmålet

Etter dette sjokket forsvinner ofte bevisstheten om døden igjen, ifølge Schnell. For mange mennesker kommer ikke døden tilbake i vår bevissthet før det har gått lang tid. Og vi møter da først døden ved at den blir «kastet mot oss», enten ved at nære faller bort eller ved at vi selv blir utsatt for alvorlig sykdom.

Ved å forholde oss til vår egen død kan vi få en mer åpen holdning til livet, tror Schnell. Dersom du innser at du ikke kommer til å være på jorden for alltid, kan du komme til å se mer kritisk på egen eksistens, men også sette spørsmålstegn ved hva som gir deg mening i livet.

LES MER: Matematikerens trosforsvar

Det meningsfylte. I sitt virke som akademiker har Schnell kartlagt 26 kilder til mening. Særlig én oppleves som mer meningsfylt. Det er såkalt «generativitet»: Altså å forplikte seg eller bidra til noe som vil forbli etter at du selv faller bort. Noe som er større enn deg selv. Dette kan for eksempelvis være å få barn eller å bidra til å skape et bedre samfunn.

Generativitet oppleves som mest meningsfylt både for unge mennesker og eldre, og både for mentalt friske mennesker så vel som psykisk syke.

– Hvorfor er generativitet så viktig for mening?

– Det er opp til oss å spekulere over. Selv tror jeg at det er knyttet til den biologiske ideen om at mennesket eksisterer for å være til stede, og at dersom vi bidrar med noe som er større enn oss selv, lever vi videre gjennom dette. Det kan også tenkes at å bidra til å gjøre verden bedre er noe folk liker å oppleve, sier hun.

LES MER: Vil møte klimakrise med moral

Mening uten lykke

– Er det mulig å leve et meningsfylt liv uten å være lykkelig?

– Ja. Mening har å gjøre med å evaluere hva jeg faktisk gjør og tenke nærmere på hva som kunne ha blitt gjort. I mange situasjoner kan dette til og med bety å gjøre ting som ikke er gode for egen helse eller sikkerhet, som å delta i demonstrasjoner for en sak, sier hun.

For å illustrere poenget, trekker Schnell frem den unge nederlandske, jødiske forfatteren Etty Hillesum. Hun var en av seks millioner jøder som døde under 2. verdenskrig. Under oppholdet i konsentrasjonsleiren skrev hun dagbok, som ble publisert under tittelen Det tenkende hjertet.

Sakte innser Hillesum at hun selv og andre jøder hun kjenner kommer til å bli drept:

«Jeg finner livet meningsfylt – ja, meningsfylt – selv om jeg ikke tør å si det offentlig i disse dager», skriver Hillesum.

– Hun skrev at dersom du ser på de vakre tingene mennesket kan gjøre og hva kjærligheten gjør, dersom du ser på helheten, var det vanskelig å si noe annet enn at livet er vakkert, sier Schnell.

Å være seg selv nok

Schnell tror presset unge kjenner på om å realisere seg selv bidrar til at mange sliter med depresjon og angst.

– Dersom noe blir til et press, er det ikke frihet lenger. Dersom du i tillegg føler at du ikke har mulighetene til å selvrealisere deg selv, føler du deg enda verre og hjelpesløs, sier hun.

Ifølge psykologiprofessoren kan jaget etter selvrealisering også bidra til å svekke tilhørligheten til resten samfunnet. Vi dytter oss tilbake i oss selv, mener hun. På en forskningstur til Zambia lærte hun at det finnes andre måter å organisere samfunnet på. Der hadde lokalbefolkningen en forståelse av mening som minnet om generativitet, og til forskjell fra folk flest i Vesten, var kilden til mening åpenbar:

– De ville også lære og oppnå ting i livet, men hvorfor? Jo, for familien og samfunnet. Det var helt åpenbart for dem, slik er det ikke for oss, sier hun.